I 2020 regnet man med at det var 101 00 personer med demens i Norge, og at det til 2050 vil være dobbelt så mange. I tidlige stadier av utvikling av demens er det vanskelig å skille mellom aldersadekvat glemsel og demenssymptomer. Mange er - med rette - redde for å bli demente.
Skrevet av Maria Gjems-Onstad
Jeg var en gang i Taipei. Jeg bodde i en helt grei leilighet i et helt greit strøk i et helt greit kvartal. Problemet var at jeg ikke kunne finne frem hverken til eller fra leiligheten. Når jeg kom ut på gaten, ble jeg overveldet av et myldrende liv, og når jeg hadde vært et sted, klarte jeg ikke å finne veien hjem. Gateskilt var på kinesisk, og svært mange snakket bare kinesisk. Men - jeg var sammen med verdens elskeligste kvinne fra Taiwan og hennes elskelige mann fra Norge. De tok vare på meg. Men av og til underveis tenkte jeg: slik er det å være dement.
Mye senere har jeg tenkt at situasjonen minnet meg om en telefonsamtale med min mor mange år tidligere. Hun var godt på vei inn i demensen, og ringte og fortalte at hun denne dagen ikke hadde funnet veien hjem fra legen. Mitt hjerte var nære ved å briste, men det var ikke mye jeg kunne gjøre, bosatt langt borte.
Min mormor ble også dement. Hun bodde i andre etasje i samme hus som oss. Jeg var oppkalt etter henne. Vi hadde ganske tette bånd, jeg sprang ofte opp trappen til henne. Ikke sjelden spurte hun meg: Kanskje du kan finne mormors briller? Jeg syntes det bare var gøy. Min mormor var litt spesiell, hadde blomstrede sommerkjoler og store hatter. Hun hadde mange litt spesielle venner, i Frisksportmiljøet, som var opptatt av helsekost. Noen sov på verandaen, hele året, i Trondheim. Jeg bruker ikke hatt, men bruker mye tid på å lete etter briller, og mobil. Nøkler forsøker jeg å ha orden på.
Etter at jeg hadde flyttet hjemmefra for å studere, kom min mormor på sykehjem. Jeg var hjemme på ferie og ville besøke henne. Mor sa at jeg ikke skulle det, hun ville at jeg skulle huske mormor slik hun var før hun ble syk. Jeg stusset litt, syntes det var dumt, og forsto at dette var noe skamfullt.
Min mor fikk vansker med nøkler, og fikk kodelås på døren. Men da hun glemte koden, hjalp det lite hvis hun hadde funnet veien hjem. Hun kom på sykehjem. For henne var ikke det nødvendigvis traumatisk. Hun likte å få omsorg, men likte ikke når noen av de andre pasientene bråket.
Da mormor døde, hadde vi begravelse i det huset hun hadde bodd i som voksen, en nydelig gammel lystgård. Jeg hadde da en baby, skiftet bleie på badet, og tenkte at en sjel drar av gårde, en annen kommer. Da min mor døde, var jeg høy gravid. Mor hadde ønsket seg markblomster på kisten. Ingen andre ønsker. Jeg satt ute på marken, kunne knapt bøye meg, men plukket blomster. Tenkte at dette var det minste jeg kunne gjøre.
Min venninne er blitt dement, og har kommet på sykehjem, fremdeles vakker, men surrete. Hun skjønner at noe er galt, men ikke hva. Hun lider, og tror ikke hun har lang tid igjen å leve. Men innimellom har hun evnen til å kose seg. Hun elsker boller og kakao. Av og til ler hun godt, så den lille magen og skuldrene rister. Da ler vi sammen som i gamle dager. Jeg synes synd på henne, og tenker; hvorfor henne og ikke meg, - eller er jeg neste i køen? Mormor - mor - datter. Alle har også samme navn.
ER JEG MEG HVIS JEG BLIR DEMENT?
Hvor sitter personligheten? Jeg leser Thomas Chr. Wyller: En dements dagbok. Etter et langt liv i offentligheten blir han rammet av Alzheimers sykdom. Boken er på en måte interessant, på en måte deprimerende. Det skjer ikke så mye. Han er trett, skriver et avisinnlegg som blir refusert, føler at han ikke kan bidra med noe særlig ... Det han bidrar med, er å pusse sølv.
Jeg leser en bok om hjernetrening. Det står mye om intelligenstrening og IQ-tester. For å være ærlig så skjønner jeg ikke så mye, begyn ner å svette. Det står omtalt et hjernetrenings program. Første øvelse er å pusse tennene eller barbere seg med “feil” hånd. Jeg begynner å pusse tennene med venstre hånd. Samtidig er jeg nokså skjelven. Mormor - mor - datter.
Så hva er livet verdt når du ikke lengre har regi? Lite bekreftelse fra andre, du er ikke en som bidrar noe særlig, snarere tvert imot, du trenger hjelp til det meste. Du står ikke på scenen, du er gjemt i kulissene, kanskje også glemt. Er du heldig, får du hjelp av noen i nær omkrets. Blir du ordentlig dårlig, får du plass på sykehjem. Å skjule demensen og forfallet er naturlig, men kanskje ikke ønskelig. Er det en kontinuitet fra den ikke-demente til den demente? Er noe av personligheten tilbake? Min venninne ler så det rister, og så blir hun borte. Wyller forteller om drømmer som bringer frem noe fra hans fortid, og så er det borte. Jeg vet ikke om det i forvirrin gen er rester av en forsoningsprosess, en avslut ning av livet, eller om det bare er en lang lidelse.
De fleste av oss er vant til å få tilskudd til eget velvære fra det ytre. Noen liker oss, vurderer det vi har gjort som tilfredsstillende, er glade i oss, helsen er ok, omgivelsene tilfredsstillende - ja - da kan vi kanskje være tilfredse. Selvfølgelig varierer dette. Men mye av vårt velbefinnende er basert på ytre anerkjennelse.
Dette blir annerledes med økende alder. Det er ikke så mange som beundrer det du gjør, kanskje har du helseplager, og er misfornøyd med egen produktivitet. Så hva gir da tilfredsstillelse? Verste scenario ser slik ut: Kroppen ødelegges av sykdommer, kreft eller annet. Forstanden ødeleg ges av hjerneforstyrrelser, demens eller lignende. Så hva blir igjen? Kanskje bare kjærligheten.
Av og til kjenner jeg at jeg har en god lyshet og stillhet i meg selv - i lange meditasjoner, av og til i hverdagen, vi kan kanskje kalle det en hjertefølelse. Følelsen kan best lokaliseres til noe jeg tror er hjerterøttene. Kan noe av det sitte igjen selv om man blir dement? I dagliglivet feier sinte og bitre følelser bort stillheten, men hva skjer i alderdommen? Vi kan håpe at noe av det lyse sitter igjen. Tanken på å være en lys og vennlig dement person er bedre enn tanken på å være en sint dement person.
SISTE FASER
Skjer det noe i livets siste faser for den som er dement som er med på å fullbyrde noe i ens liv? Hva betyr de kanskje få øyeblikk der man er mer til stede i en større sammenheng?
Min gode venninne har jeg på en måte mistet, selv om hun er der i små glimt. Hennes mann har det annerledes. Han har mistet en livsledsager som også har vært frisk og vital, har født barn og vært en partner. Det er som om han glemmer at hun de siste årene har vært rimelig dårlig. I savnet sitter kjærligheten, ikke skuffelsen.
Demens kan man ikke gjøre så mye med. For mange blir det bare en del av livet. Jeg forsøker å leve sunt, og pusse tenner med venstre hånd.
