Han gikk langs landeveien med hodet bøyd. Som barn så jeg ham fra vinduet eller lekeplas - sen. Stokken ble plantet litt bak foten, aldri foran. Frakken var lang og vid - og grå. Han brukte kalosjer selv om det ikke var vått på bakken. Han gikk ikke veldig langsomt, men formålsløst. Jeg så aldri øynene hans. Han var inne i seg selv. Han så heller ikke på det som var rundt ham. Det virket som om døden allerede hadde begynt å tære på ham, slik soppen spiser seg inn i en gammel stubbe. Han hadde gitt opp kampen om livet. Lyset var slukket. Jeg lurte på om han var helt alene. Ikke sammen med noen.
I nabolaget bodde en dame med hund. Hun gikk i lysebrune klær, gjerne kåpe og en liten hatt over oppsatt hår. Hunden var en Airedale terrier. Den var blind. Jeg var redd noen hunder, men ikke den. Det var en mild hund. Damen snakket til oss barn. Ikke med oss. Hun snakket om hunden som luktet seg fram i huset. Og hvor snill den var. Hun fortalte det samme hver gang. Hun var nok ensom. Stemmen kom fra et lite rom inni henne. Hun var rak i ryggen. Ansik - tet hadde noen dype furer, men glatt hud, ikke rynket, eller skrukkete som vi sa. Først døde hunden. Ikke lenge etterpå døde damen. Det var som forventet for hun var jo gammel. Uten at hun så gammel ut.
Det var de ensomme gamle som gjorde størst inntrykk på meg som barn. De andre gamle hadde familie. Tomheten og ensomheten ble fanget opp av et barnesinn som selv kjente på ensomheten. Ikke fordi jeg manglet venner, men det foregikk mye i mitt indre sinn som jeg aldri snakket med noen om, og følelser som aldri fikk uttrykk.
BESTEFORELDRE
Farfar Ivar var taus. Alvorlig. Satt stille i en stol uten å si noe når han besøkte oss. Jeg kan ikke huske at han sa noe til meg. Det var som om Foto: Pijlia Li – Unsplash hele det ytre laget var stivnet, kaldt og dødt. Bare litt liv helt innerst der blodet pumpes rundt. Men det som var forunderlig, var at han ble en annen person på bærtur. Da ble det liv i hele kroppen igjen og han beveget seg raskt i terrenget. Som om det frosne tinte opp. Jeg likte også å plukke bær.
I voksen alder ante jeg en sammenheng mellom min tause farfar og hans traumatiske fangetransport og oppholdet i den beinkalde fangeleiren for lærere i Kirkenes under krigen. Han var sterk nok til å stå imot kravene til un dervisning fra okkupasjonsmakten, men ellers ingen tøffing og tålte nok ikke påkjenningene ved lidelsene rundt seg. Han ville ikke snakke om det. Som ung ville han bli kunstmaler, men endte opp som lærer. Han var en nyskapende og populær lærer, men følsom for store påkjennin ger. Ikke så rart at han holdt det vonde inni seg.
Mormor Nelle hadde en leilighet i det store huset på gården som en av sønnene hadde overtatt. Et lite kjøkken, et lite soverom og en stor stue som bare ble brukt til selskaper. Her gikk hun og småstelte og nynnet salmer. Jeg var en av de yngste av hennes 30 barnebarn. Hun var ikke så opptatt av hva jeg gjorde, men snakket om Bibelen. Det var nokså uinteres sant for meg. Hun var en mild autoritet alle respekterte og ingen sa imot. I sin fotside blålilla kjole og oppknytte hår var hun gammel. Men gammel med sjel. Her så jeg ingen død. Mormor var lys, gjennomsiktig og lett. Hun gjorde ikke noe nummer av seg. Heller ikke av sin gikt og andre sykdommer. Man lyttet når hun sa noe, og gjorde som hun befalte med sin lave selvfølge lige tone. Hvis noen sa henne imot, svarte hun ikke. Ble bare stående. Og det ble som hun sa. Hun hadde styrt huset på gården med sine 10 barn uten å “manne” seg opp. Hun var dypt re ligiøs og streng moralsk. Da mormor og morfar giftet seg, hadde de visstnok det første bryllupet i Nordfjord uten alkohol.
TRISTHET OG GLEDE
I mitt barnesinn var de ensomme, fremmede gamle preget av en uendelig tristhet. Et vissent liv der alle dager var like mørke og gledesløse. De gjorde inntrykk på meg som noe jeg for all del ville unngå. Heller ikke livet til min farfar var noe å trakte etter. Han hadde vært respek tert, men var avskrevet da han ble gammel. Hvem hadde interesse av å sitte taus sammen med ham? Da ble min mormor et forbilde selv om jeg ikke hadde mye kontakt med henne. Hun var en som var selvfølgelig til stede. Uten å være noe midtpunkt, men hun så fornøyd på livet rundt seg av familie med engasjement fylt av lys og glede.
Hva gjorde livet med dem slik at alderdom men ble så forskjellig? Hvordan møtte de livets utfordringer som ga dem så ulik grad av nærhet til livet? Min farfar som gjemte seg bak tomt skall. Min mormor som var så tilstedeværende. Min farfar som var godt likt, men som ikke taklet sterke påkjenninger. Han ble nummen. Han skjøv bort det han ikke orket å ha med seg, med resultatet at noe i ham døde. Min mormor hadde vel også påkjenninger, men hun må ha taklet dem.
Jeg kjenner meg igjen i begge. Mer sårbar enn det som synes, fordi jeg har funnet måter å skjule sårbarheten. Både for andre og for meg selv. Jeg har vært redd for ikke å strekke til både i arbeid og som familiefar. På mine eldre dager har jeg ikke tatt inn over meg sykdommer som har rammet meg. Slik jeg fortrengte følelser i min barndom har jeg skjøvet unna angsten knyttet til sykdommene. Det er som om de er reparert og jeg er like frisk. På mange måter er jeg fortsatt sprek, men alvoret kan bli overskyg get av en kjekk måte å være på.
TAKLE LIVETS PÅKJENNINGER
Likevel er jeg ikke stille som min farfar. Ikke nummen som ham. Men kunne jeg blitt det om livet hadde vært tøffere mot meg? Jeg slapp å stå opp for mine meninger i en krig. Jeg giftet meg med en kone som trakk meg ut av ensom het og vi valgte et miljø med dypere kontakt. Jeg har venner og familie jeg kan snakke alvor med og dele vanskelige følelser. Langt unna hvordan min farfar hadde det.
Jeg er heller ikke lik min mormor. Men trygg heten kan jeg kjenne på i situasjoner. Nesten hele arbeidslivet har jeg ledet større og mindre grupper. Jeg respekterer og liker mennesker og anerkjenner at de er forskjellige. Å finne rett plass til medarbeidere slik at de kan yte og utvikle seg har vært min styrke. Særlig hvis jeg fikk frihet til å gjøre det jeg mente var best. Meditasjon og miljø har styrket tryggheten. Men mormors selv følgelige tilstedeværelse har jeg ikke.
MINE GLEDER
Jeg har sett på det grå og kjedelige som dødt. Har en gang sett på meg selv som grå og kjede lig. Det som gjorde inntrykk på meg var om den gamle kroppen var fylt av liv. Ikke livlig og sprelsk. Ikke dominerende og høylytt. Ikke sprek og ungdommelig. Men til stede med hele seg. Som om porene i huden vibrerer med et svakt lys. En indre ro som fyller kroppen. Om man er sengeliggende eller oppegående spiller ingen rolle. Heller ikke syk eller frisk så lenge man evner å være til stede uten å spalte av verden rundt seg. For meg har det ligget under som et mål og en drøm, uten at jeg har vært så klar over det. Så kan det vel være mulig å aksep tere et avsluttende liv der dette ikke er mulig. Det kan skyldes demens eller hjerneskade. Eller tap man ikke kommer over. Men det er forskjel len på tristhet og glede.
I mitt liv har jeg livsglede som farfar kunne vise glimt av på bærtur. Jeg gleder meg over fuglesangen om våren. Jeg leker med linjer og utsnitt i bildebehandlingsprogrammer. Snakker med mennesker jeg treffer tilfeldig. Barnebarn som finner på noe gøy uansett hvor vi går tur. Kone som er full av engasjement i sitt frivillige arbeid. Venner å utveksle tanker med. Gleden over fortsatt å kunne bidra i arbeidet med meditasjon.
En glede som ikke blir redusert av idealer som ikke blir oppnådd. Verden rundt oss kaster også skygger over årene som ligger foran neste generasjon. Likevel er det glede som preger min hverdag. Klamrer jeg meg til ungdommens styrke? Skjuler mine aktiviteter en indre uro? Ja, det er mulig. Eller kan jeg finne glede selv om jeg skulle bli hardere rammet av tap eller sykdom? Ja. Jeg vil holde liv i lyset til det siste.
