Keyword: litteratur

Skal Peer avsløres, la oss i så fall gjøre det så nærgående at vi tar med oss selv.

Milan Kundera, den berømte tsjekkiske forfatter, skrev: «Et folk uten fortid er et folk uten navn» og for min egen del vil jeg gjerne tilføye: Et folk uten en fortid er ikke bare et folk uten et navn, men et folk uten en identitet.

«I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden.» Slik begynner Det gamle testamente og vårt første møte med Gud.

Forfatterne skapte bilder som fortsatt gjør oss tenkende, skapende, urolige når vi tumler med gåtefullt stoff.

Mens vi venter på Godot er av de stykker i verdenslitteraturen som bygger på ett eneste bilde. Forfatteren, Samuel Beckett, bygget opp sitt drama rundt en uhyre enkel scene og handling . Man behøver knapt ha sett Mens vi venter på Godot for å forstå det sentrale poenget. "Mens vi venter på Godot", er blitt et uttrykk som brukes av langt flere enn dem som har bivånt skuespillet. Formuleringen er en måte å karakterisere ørkesløse handlinger og adspredelser; jakten etter å fylle eksistensiell tomhet med innhold. I en pregnant form har Beckett vist på scenen hva det betyr å bli stående fast, mens man forspiller å fylle sitt liv med innhold.

Enkelte miljøer og forfattere har romantisert alkohol som ett av flere midler til forstå sider av tilværelsen. Det dreier seg ikke om ekstrem rusforførthet, men om troen på det harde, ukonvensjonelle livet. I James Kelmans bok How late it was, how late, Booker- pris-vinner i 1994, er hovedpersonen en drukkenbolt. Han idealiserer sin forsofne tilværelse slik: «These things are sent to try ye – life is sent to try ye.»

KJERNEN I KEISER OG GALILEER ER DEN SVARTE OG RASENDE sjalusien hos en frysende ensom mann som intenst ønsker å bli sett, bekreftet, anerkjent og tatt inn i varmen. Det mest skremmende ved Keiser og galileer er den isnende ensomheten som skjærer gjennom hovedpersonen, keiser Julian. Han er alene, har en følelse av at Gud ikke vil vite av ham, han hånes, blir avvist - og alle vil bruke ham til sitt, sende ham ut i striden. Stadig forsøker han å vinne venner, tilhengere, få støtte. Men blir alltid forlatt og overlatt til seg selv. Og han er sjalu inntil det besatte på galileeren Jesus, som tenner menneskene, får dem til å gå i døden for seg og lever i deres varme hjerter.

Andre verdenskrig kom til å snu på norsk teaters oppfatning av Peer Gynt. Så kom marxismen og ungdomsopprøret og gjorde ham til en tulling.

Edvard Grieg har fått skylden for at den selvopptatte og feige Peer Gynt er blitt en sjarmerende norsk folkehelt. Men det er neppe Griegs fortjeneste alene.

Teatret og litteraturforskerne ser lett overbærende på hverandre. Bør egentlig Peer Gynt spilles på teatret?