Rettighetstenkning og velferdsstat er i de nordiske land og deler av Europa viktige dimensjoner ved samfunnstenkningen. En stor utfordring kan være at perspektiver som kan bidra til et mer humant og rettferdig kollektiv, kan gå feil hvis de blir for absolutte eller overføres til den personlige sfære.
Politisk er velferd og rettigheter i noen grad formulert som krav. En eksistensiell blindvei kan bli resultatet hvis en gjennomført rettighetstenkning understøtter en projektiv livsholdning. Hvis jeg ikke har det bra, er det fordi mine rettigheter ikke oppfylles. I det perspektiv er det lett å glemme at man ikke kan virkeliggjøre seg uten også å yte sitt. Det alle har rett til, blir bare en realitet hvis alle forstår at de også har en plikt til å bidra.
PROJEKSJONENES RUNDDANS
Å legge skylden på andre kan splitte og lede til en eskalerende runddans. Etter at unge har anklaget eldre generasjoner for å etterlate seg en skadet klode, har eldre anklaget yngre for ikke å Fra projeksjon og rettighet til fellesskap og plikt - Eksistensielle rettighetsillusjoner ta smittevern på alvor under koronapandemien.
I et innlegg av en ung skribent i den danske avisen Berlingske fikk denne bebreidelsen nok en vri: »Spørgsmålet er ikke længere, hvad er det for en verden, I har efterladt til ungdommen, men hvad det er for en ungdom, I har efterladt til verden.« Hermed antydes, at hvis de unge ikke viser solidaritet, er det de eldres ansvar, de har oppdratt dem galt.
INTOLERANSE OVERFOR UNGE SOM BRÅKER
Under koronakrisens nedstengning av diskotek og barer fra mars 2020 søkte mange unge danske utendørs i byen i sommernatten for å feste, ofte på åpne plasser tett på mange menneskers hjem. Politiet mottok nesten 4000 anmeldelser alene i juni måned. Barnefamilier var desperate - de ble holdt våkne til langt på natt på grunn av høy musikk og bråk. Når politiet kom forbi, var effekten bare kortvarig, så var de unge tilbake igjen. Beboere som skulle opp og på jobben, forsøkte forgjeves å få stoppet festene. Problemstillingen fikk betydelig dekning i de danske medier i agurktiden med oppslag om at de unge var selvopptatt og tok for lite hensyn.
Så en dag kom artikkelen som vendte hele problemstillingen på hodet: En mor til to tenåringer tok dem i forsvar. “Vis toleranse overfor de unges støyende fester”, erklærte hun. De folk som klager over bråk fra fester, er intolerante, var budskapet. Hun hadde hentet barna klokken 4 om morgenen og irriterte seg over klager på den lokale Facebook-gruppe.
I psykologisk forstand kan morens reaksjon ses som et projektivt mønster: Ubehaget ved å kjenne på egne barns oppførsel fikk henne til - ubevisst - å snu problemstillingen på hodet: Ofrene var ikke de voksne, men de unge - hun skjøv ansvaret for hele konflikten over på de voksne, så det plutselig var de unge, som ble dårlig behandlet.
Gir man seg først hen til projeksjonene, stopper ikke runddansen.
DE FREMMEDES VIRUS
Et indisk ordtak sier at det er i stormen treet viser sin styrke. Når et samfunn er under press, kan de kollektive projeksjonsmekanismene bli særlig tydelige.
Lite er så skremmende som krig og pandemier. Ofte kommer de sammen. Etter at den første verdenskrig (1914-1918) hadde krevd 10 millioner menneskeliv og svekket svært mange av de overlevende, kom spanskesyken (1918-1920), en influensa som kan ha felt ytterligere 17-50 millioner. I krigen kan man se fienden og vet hvem det er. Med pandemier er det verre. I tidligere tider var man nærmest kunnskapsløs, men manglet ikke påstander og teorier. Uten faglig forankring var man enda friere til å attribuere ulykken til de tradisjonelle syndebukker: jøder, ikke-troende, syndere, avvikere, fremmede.
Covid-19-viruset er vitenskapelig identifisert, men oppleves av mange likevel som en ukjent, ukontrollerbar, uoversiktlig og skremmende fiende. De mange mutasjoner gjør situasjonen enda mer overveldende. Det er håp om at covid-19 brenner seg ut gjennom vaksinasjoner og immunitet. Men pandemier vil fortsatt dukke opp. Det enkelte virus eller bakterie vil for de fleste land komme «utenfra», men problemet er felles.
RETT TIL IKKE Å BLI SMITTET - PLIKT TIL IKKE Å SMITTE
I velferdsstaten har vi en forventning om trygghet. Kjenner vi oss utrygge, er det lett å tenke at noe er galt og forvente at myndighetene må gjøre noe. Samtidig opphever en pandemi og en smittesituasjon i praksis skillet mellom oss og dem. Vi har alle rett til at andre bidrar til at vi ikke smittes. Men vi har også en plikt til ikke å smitte andre.
En pandemi kan tydeliggjøre at det ikke kan skilles mellom dem med rettigheter og dem med plikter. Å legge ansvaret på de andre er å fraskrive seg sitt eget.
OVERLEVELSESMEKANISME: ANSVARSFRASKRIVELSE
For en yrkespolitiker er en grunnleggende refleks ikke å innrømme feil. Det gjelder ikke minst i autoritære regimer, hvor de med makt kan slippe unna med å legge skylden på andre.
De kinesiske ledere fungerte nærmest på autopilot og helt predikerbart, da de ved begynnelsen av covid-19-pandemien straffet de leger som varslet om sykdommen. Dårlige nyheter tåles ikke. De kan føre til negative vurderinger av toppene.
Etter hvert som pandemien feide over Wuhan, ble det umulig å undertrykke at et virus var i gang. Neste trinn i de kinesiske toppers ansvarsfraskrivelse var da like forutsigbart: Man la skylden på de lokale embetsmenn som ikke hadde fortalt alt og ikke handlet raskt nok. Siden man hadde straffet dem som først fortalte om utbruddet, er det tilsynelatende inkonsekvent så å straffe noen for å ha holdt tilbake informasjon. Men for selvoppholdelsesrefleksene er det hele fullstendig logisk: Noe har gått galt. Noen må straffes. Bare ikke meg.
Senere har kinesiske ledere tatt det neste projektive og ansvarsfraskrivende skritt: Viruset kommer i virkeligheten fra Vesten, som plantet viruset i Kina for selv å slippe unna ansvaret. I et projektivt univers har konspirasjonsteorier gode vekstbetingelser. Projeksjonenes selvforsterkende syklus er klar nok: I Vesten har en del omtalt covid-19 som det kinesiske virus; kinesiske ledere kvitterer med å fordømme det vestlige virus.
