Umoralen i moralen

Det skjer alltid i Moralens navn. I Sovjet, Kina, Kambodsja, Sørafrika, Iran – menneskerettighetene krenkes alltid for å oppnå moralsk høyverdige mål. I krenkelsene ser vi en måte å tenke på som vi bruker hver dag – trukket til sin ytterste konsekvens. Hvordan beskytte seg mot disse konsekvensene? Bare en helt annen tenkemåte kan beskytte oss mot slike overgrep. Den ligger nedfelt nettopp i menneskerettighetene, men er dessverre blitt glemt i FN's Menneskerettighetserklæring.

 Selvfølgelig har vi plikt til å reagere mot overgrepene. Men egentlig også mer – reflektere. Over hva menneskerettighetene egentlig er, og hva som muliggjør disse overgrep mot dem. Overgrepene bør vekke til live mer enn indignasjon. De bør vekke til live bevissthet. For egentlig synes disse overgrep å være konsekvenser ytterste konsekvenser – totalitære frø som gjemmer seg i moral og tenkemåte ikke bare forbeholdt sadister og maktnarkomane. Men som finnes i alle partier, i alle samfunnslag, i familie og blant venner, i deg og i meg. Det er nettopp for å beskytte oss mot disse ytterste konsekvenser at vi har menneskerettighetene.

Hva bør jeg gjøre? Hvordan bør samfunnet være? Farlig nok setter man ureflektert likhetstegn mellom disse spørsmål og følgende: hvilke mål bør jeg eller samfunnet etterstrebe? Og hvilke midler egner seg best til å realisere disse mål? Det syn at moral dypest sett dreier seg om gode mål og midler vil jeg kalle formålstenkning.

Hvilke formål er så best? Her hersker uenighet. Det er mange typer mål. Men tenkningen er likevel den samme. Til tross for uenigheten ligger det et prinsipp implisitt i all formålstenkning: målet helliger midlet.

I og for seg er det ikke noe galt med formålstenkning. Vi benytter den ustanselig hver eneste dag. I prinsippet er den enkel, skjønt den kan bli svært komplisert når den anvendes på konkrete situasjoner, f.eks. i velferdsøkonomien. Men det er dype moralske problemer forbundet med uhemmet formålstenkning – problemer som stadig flere filosofer er blitt overbevist om skyldes selve denne måten å tenke på snarere enn de enkelte mål man setter seg.

Det var en liten by, i byen var en smed,

Som farlig var, når han ble vred.

Han seg en fiende fikk; (dem kan man alltid få,

Jeg ingen har, det gåmin leser likeså!)

….

Som sagt, de drakk,

Og etter mange skjellsord, hissig snakk,

Slår smeden fienden på planeten.

Så sterkt var dette slag,

At han så ikke dag,

Og har ei siden set'n.

Straks i arrest ble smeden satt.

En feltskjær får den døde fatt,

Og om en voldsom død attest hensender.

Den mordere forhøres og bekjenner.

Hans håp var, at han skulle hisset gå,

Og der forlatelse av sin motstander få.

Men hør det løyer! nettopp dagen,

Før dom skal gå i saken,

Frem triner fire borgere

For dommeren; den mest veltalende

Ham så tiltalede:

«Velviseste!

Vi vet, på byens vel De alltid ser;

Men byens vel beror derpå,

At vi vår smed igjen må få.

Her bor en arm utlevet baker,

Som pokker snart dessuten tar.

Vi har jo to, om man den eldste tok av dem?

Så ble jo liv for liv betalt.» –

«Ja,» sa dommeren, «det innfall var ei galt.»

 

RETTE BAKER FOR SMED

Wessels dikt viser tydelig hvordan formålstenkning kan føre til umoral i moralens navn. Borgerne tenker jo på byens vel. Og hva edlere skulle de ha i tankene? Likevel ser vi at det fører galt avsted. Bakeren blir henrettet.

Men er dette en uomgjengelig konsekvens av formålstenkningen? Man må ikke bare se på byens vel, tenker vi. Vi må også unngå at uskyldige lider urett. Vi kan derfor tenke oss et formålssystem med bare ett mål: å unngå at uskyldige lider urett. Da skulle man tro man var temmelig sikker! Men hva med følgende situasjon?

En mann er blitt drept. Myndighetene vet ikke hvem som er den skyldige. Det vil ta lang tid å finne ham. Men majoriteten av befolkningen, som er hvit, er opphisset de mener det er bakeren, som er sort. Og de krever ham utlevert, slik at han kan stå til rette for sin udåd.
Opptøyer blir sikkert resultatet om man nekter. Myndighetene tenker som følger: vi må unngå at uskyldige lider urett. Og det ville være ille om bakeren ble utlevert. Men hvis vi ikke utleverer bakeren går mobben amok – i opptøyene som da kommer, vil sikkert mange uskyldige lide urett. Vårt mål må være å unngå at uskyldige lider urett. Derfor må vi velge det minste av to onder og utlevere bakeren.

Jeg antar imidlertid at de fleste ville være uenig i denne tenkemåten. Så vi kan ikke reparere formålstenkningen ved å endre på formålene slik eksempelet viser.

 

 MENNESKET SOM MIDDEL

Når målet er profitt, makt, eller andre mål som kan gå på tvers av menneskeliv, vil vi neppe ha problemer med å forstå at uhemmet formålstenkning vil kunne betrakte mennesker som midler til å nå disse mål. Og de fleste eksempler vi ser i verden idag på at menneskerettighetene krenkes, skyldes nok at man setter andre mål høyere enn menneskeverd. Men må all formålstenkning betrakte mennesker som midler? Hva om vi følger et system av formål der menneskeverdet – det menneskelige liv – sees på som absolutt høyeste verdi? Da må vi vel ha gardert oss mot de krenkelsene vi tar slik avstand fra.

Nei. Selv ikke et slikt formålssystem vil kunne sette skikkelige grenser mot umoralen i moralen. Hvis menneskelivet er absolutt høyeste verdi, vil formodentlig flere liv veie tyngre enn ett. Men vi kan ikke ta liv for å redde liv. Et sykehus kan ikke drepe en pasient og fordele hans organer til fem andre for å redde dem, selv om de ellers sikkert ville dø. Man kan heller ikke koble dine nyrer til en annen for å holde ham i live, selv om han ellers ville dø, hvis du da må ligge der resten av ditt liv for å holde liv i ham. Eksemplene er hentet fra nyere moralfilosofisk diskusjon, men vi behøver ikke være så groteske eller usannsynlige for å få frem poenget.

Den Internasjonale Kampanje mot Nød har bevaring av menneskeliv som sitt høyeste formål. Den har analysert verdenssituasjonen, og funnet ut at drastiske tiltak trengs om man skal kunne redde mennesker fra sultedøden. Den har beregnet at om vi alle arbeider 15 timer i døgnet resten av våre liv, og gir pengene, bortsett fra det aller nødvendigste, til Rådet, vil hundretusenvis av menneskeliv som ellers ville gå tapt, kunne reddes. Samtidig vil vi måtte oppgi stort sett hele vår frihet, og leve slik man gjorde på 1700tallet. Men om vi ikke gjør dette, går altså hundretusenvis av menneskeliv tapt som ellers kan reddes.

Vi føler alle en forpliktelse til å hjelpe folk i nød. Men vi må ikke nøye oss med å slå fast at vi er forpliktet. Vi må også spørre hvor stort omfang denne forpliktelsen har. Er vi da forpliktet til å gjøre som Rådet sier? Hvorfor ikke? Er det fordi det ville være så ille å være forpliktet til så mye? Ville det ikke være verre å måtte dø fordi ingen hjalp? Ville ikke du ønsket å få hjelp om du var i de nødstiltes, eller i pasientenes sted? Er det fordi du setter menneskeliv så lavt at du sier nei? Formålstenkningen har iallefall vanskelig for å forklare hvorfor vi reagerer så sterkt imot det den foreskriver som vi vel gjør her.

Den uhemmete formålstenkning vil alltid, uansett hvor høyverdige mål den setter seg, foreskrive at mennesker skal ofres for å nå disse mål. Men å gjøre dette er å frata oss det eneste livet vi har – i moralens navn. Og det er derfor umoral i denne moralen.

 FORMÅLSTENKNINGENS URANSAKELIGHET

Formålstenkningen inneholder dessuten kilder til uransakelighet som gjør at den lett hever seg over kritikk, og derfor kan den brukes til å rettferdiggjøre umoral. For hva er egentlig de mål den setter høyest lykke, velferd, samfunnets interesser, fullkommenhet, selvrealisering? Poenget er ikke at det ikke bak disse mål ligger realiteter, men at det er så vanskelig å få et klart tak på hvilke realiteter det dreier seg om. Hvem kan egentlig si at dette fører, eller ikke fører til f.eks. «størst mulig lykke for flest mulig»? Vi har problemer nok med å vite hva som gjør oss lykkelige (egentlig lykkelige). Og hvem kan dessuten veie din lykke mot min? Formålstenkningen er gjerne overordentlig ambisiøs i de mål den setter seg. Men målene ser vi samtidig så utydelig at formålstenkningen i praksis vanskelig kan kritiseres.

Heller ikke finnes det i .formålstenkningen noe krav til når de mål den setter seg, skal nås. I de gode formåls navn kan vi alltid skyve våre mål foran oss og inn i en ubestemt fremtid. Med det slipper vi samtidig ansvaret for det vi gjør her og nå. Millioner av menneskeliv er blitt ofret i de gode formåls navn for å realisere gullalderdrømmer vi vel alle bærer. Skal vi ta avstand fra disse offere bare fordi våre utopier ikke er utopiske nok – fordi våre mål ikke er tilstrekkelig etterstrebelsesverdige?

Hvem kan sikkert si at konsentrasjonsleirene i Gulag ikke i en eller annen fjern fremtid vil vise seg å ha vært et nødvendig middel til realisering av et utopisk verdenssamfunn? Dette er usannsynlig. Men er det fordi det er usannsynlig at Gulag vil føre med seg noe godt, at vi tar avstand fra det? Det sies at vi ikke skal kritisere kommunismen. For noe kommunistisk samfunn har aldri eksistert. Slik henvises vi til fortsatt venting, på ubestemt tid, i håp (eller gru) på det endelige mål som alltid befinner seg foran oss. Og mens vi venter, må vi forholde oss taust til de midler formålstenkerne velger seg, eller påvise at de ikke er de beste til å realisere disse fjerne mål.

 

TOTALITÆRE FRISTELSER

Vi har sagt at formålstenkere har mye til felles. Men det hersker også uenighet blant dem om hvilke mål som er de beste, og hvilke midler som best egner seg til å nå dem.

Hvordan behandler formålstenkning uenighet? Hva hvis du og jeg har helt forskjellige og uforenlige høyeste formål? Formålstenkningen behandler dette som ethvert annet problem: her må det velges som best fører til de beste formål. Men hva hvis det nettopp er dette man er uenig om? Selvfølgelig kan kompromisser tenkes. Men da har egentlig både du og jeg grunner til å være misfornøyde. Det som burde skjedd, skjedde ikke. Det er derfor ikke vanskelig å se at i en slik situasjon vil uhemmet formålstenkning inneholde sterke totalitære fristelser: Hvis dette er det høyeste gode, da bør jeg vel bruke de midler som står i min makt for å få gjennomført det.

Løsningen på moralsk uenighet blir da lett maktkampen – kampen om å få gjennomført nettopp sine idealer sine formål. Religionskrigene var eksempler på dette. Det kan bare finnes en sann religion – det gjelder bare å få alle til å tro på den. Nå har vi ideologikampen. For tilsvarende kan det bare finnes en sann ideologi. Når derfor mine idealer utelukker dine, må jeg nettopp utelukke dine idealer om det ideelle skal skje.

Den uhemmete formålstenkning åpner, har vi sagt, for umoralen i moralen. Hvordan kan vi så beskytte oss mot denne umoralen? Altfor lett tenker vi: vi må få andre formål formål som tar tilbørlig hensyn til oss. Men formålstenkningen har sin egen ubønnhørlige logikk, som leder til umoral uansett hvordan man snur og vender på målene.

Kanskje er det også derfor endel har hatt problemer med å ta skikkelig avstand fra de overgrep som daglig skjer mot menneskerettighetene. For også blant oss finnes det uhemmete formålstenkere. Og slike tenkere vet at det kan komme situasjoner der overgrep vil kunne bli nødvendige for å nå de mål man setter seg. Venstresidens unnfallenhet overfor det som skjer i Vietnam og Kambodsja burde kanskje ikke overraske oss – for ikke bare målene, men også moralen og tenkemåten deler venstresiden med de som begår disse overgrep. Skjønt få er så ærlige som Tron Øgrim:

«Umulig å ta avstand fra terror «i prinsippet». Hadde vi vært liberalere eller anarkister behøvde vi ikke brydd oss om dette problemet. Da kunne vi tatt avstand fra alt diktatur, all undertrykkelse og all terror «i prinsippet». ...Problemet er at terror noen ganger er nødvendig, men det gjør også skade på sosialismen... Det går ikke an å bruke en abstrakt «moralsk» målestokk om at mye terror er værre enn mindre terror. Noen ganger kan mye terror være nødvendig, mens andre ganger kan lite terror være for mye... Vi er ikke mot å undertrykke en del meninger. Tilmed den borgerlige norske staten er såpass opplyst at den i hvert fall i prinsippet har beslutta å undertrykke noen meninger: nemlig rasehets.» Visse høyrekretsers holdning til Argentina, Brasil og det som skjedde i Sjahens Iran er selvfølgelig ikke stort bedre.

Hvordan skal vi kunne beskytte oss mot den uhemmete formålstenkning? Ikke ved å adoptere den. Men ved å sette urokkelige grenser for den. Nettopp i menneskerettighetene finner vi slike grenser.

 

MENNESKERETTIGHETENE

La oss først se kort hva som ligger i begrepet «rett» og «rettighet». Om rett skal fungere uavhengig av formålstenkning må vi definere «rett» uavhengig av «fører til et godt formål». Dette vil igjen bety at rett og godt ikke alltid vil falle sammen. Dette synes også å passe godt med hva vi faktisk legger i begrepene «rett» og «godt». Han har rett til å bruke pengene på fornøyelser, men det fører neppe til et godt formål om han gjør det. Eller: det ville føre til mye godt om han brukte pengene på de nødstillte. Men han har ikke rett til å gjøre det (fordi pengene ikke er hans).

Når rettighetsbegrepet skiller rett og godt, åpner den samtidig for en ikke-totalitær holdning til uenighet. For å rettferdiggjøre mine handlinger er det ikke nok for meg å vise at de best fører til de høyeste mål. Jeg må også forsikre meg om at jeg har rett til å handle slik – at dette ikke krenker andres rettigheter.

Dette skillet mellom rett og godt tilhører de vesentligste oppdagelser som er gjort i vår historie. Det er vanskelig å tidfeste oppdagelsen av menneskerettighetene – den skjedde gradvis. Spirer kan finnes allerede hos Aristoteles og stoikerne. Gjennom hele middelalderen stod forestillingen sterkt at folket skyldte herskeren absolutt lydighet i kraft av Guds vilje. Men med renessansen skjedde det en dreining: man sluttet å spørre hvilke plikter undersåttene skyldte herskeren, og begynte å spørre hvilke rettigheter man hadde. Den hollandske juristen Grotius ble på 1600tallet den første til å formulere slike rettigheter. Disse måtte være almene, mente han – ikke tilhøre bare konge og adel. Den engelske filosofen John Locke gav knapt femti år senere disse rettighetene en klarere utforming. Retten til liv, frihet og eiendom tilhører alle mennesker i kraft av deres natur. Det er statsstyrets oppgave å beskytte disse rettighetene; dersom staten istedet krenker dem, kan borgerne gjøre opprør.

Lockes tanker inspirerte den amerikanske, og senere den franske revolusjon. I begge lands forfatninger ble det gitt erklæringer om hvilke ukrenkelige rettigheter borgerne hadde. Men menneskerettighetene ble også hardt angrepet, bl.a. av den konservative tenker Edmund Burke, og av velferdskalkylenes far Jeremy Bentham. Burke mente at det var farlig å gi borgerne forestillinger om at de hadde rettigheter utover det staten til enhver tid, på pragmatisk grunnlag, gav dem, og Bentham ka rakteriserte ideen som «nonsens på stylter». Statens oppgave var ikke å sikre borgernes rettigheter, men å skape «størst mulig lykke for flest mulig», som han uttrykte det. Den uhemmete formålstenkningen hadde] med dette fått sitt klareste uttrykk.

Til tross for motstanden fortsatte imidlertid mange å tro på mennes kerettighetene. Her hadde man en moralsk standard som stod over de lovene som til enhver tid måtte gjelde i et land, og som kunne brukes som brekkstang til å kritisere disse. Med Nürnbergdommene etter den annen verdenskrig fremstod behovet for en slik standard klarere, og i 1948 ble derfor FN's menneskerettighets erklæring formulert.

Noe av det første menneskerettighetene åpnet for, var en annen løsning på religiøs uenighet er de kriger og stridigheter som pågått i Europa i århundrer.

Først når rett ble gjort uavhengig av makt til å gjennomføre formål, for religionens vedkommende i form av universell trosfrihet, fant man ideen som løste de totalitære bånd formålstenkningen påla troen. Slik kun| ne fortsatt katolikken hevde at alle burde være katolikker – det ga ham allikevel ikke rett til å gjøre hva som helst for å få andre til å bli katolikker. For andre hadde rettigheter som satte grenser for katolikkens handlinger, uansett hvor gode mål han måtte ha med dem. Og tilsvarende selvfølgelig for protestanten. Det er denne måten menneskerettighetsbegrepet også løser annen uenighet ideologisk, politisk og moralsk. Alle synes vi vel det finnes politiske, religiøse eller ideologiske grupper som gjør og sier ting som er dypt forkastelige og som vil kunne få uheldige konsekvenser. Dette gir likevel ingen rett til å forby disse aktivitetene – for det er en menneskerett for disse fritt å kunne bedrive det de gjør. Selv om det hadde vært best om de lot det være. (Noe annet blir det selvfølgelig hvis disse gruppene ved handling krenker andres rettigheter).

 

MENNESKERETTIGHETENE SETTER GRENSER

Menneskerettighetene sikrer også at man ikke retter baker for smed. For ingen kan straffes medmindre det føres bevis for en upartisk domstol for at man er skyldig i det man anklages for. Og bakeren er, som vi vet, uskyldig. Derfor kan han ikke dømmes, uansett hvor gode konsekvenser det hadde fått om han ble det. Å rette baker for smed er å krenke bakerens menneskerettigheter. Og det har ingen lov til å gjøre.

Menneskerettighetene setter også grenser for virkningene av formålstenkningens uransakelighet. For våre menneskerettigheter gjelder alltid her og nå, til enhver tid. Vi behøver ikke gripe fatt i de fremtidige formål for å vise at de må respekteres – vi vet det allerede.

Tilslutt skal vi se hvordan menneskerettighetene hindrer formålstenkningen i å bruke oss kun som midler. Da vil vi samtidig lære noe om hvordan menneskerettighetene ikke skal være om de skal kunne gjøre den oppgaven de er tiltenkt. Blant de klassiske rettighetene alle mennesker har, hører retten til liv, eiendom og frihet. Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på hva disse rettighetene innebærer og ikke innebærer. Retten til liv betyr at ingen andre har rett til å ta ens liv. Men eksemplene fra sykehuset og Rådet mot Nød viser at denne retten ikke gir en noe krav på at andre skal holde en i live.

Tilsvarende innebærer min rett til eiendom at ingen kan ta min eiendom fra meg. Det betyr selvfølgelig ikke at andre har plikt til å gi meg eiendom hvis jeg ikke eier noe.

Min rett til frihet betyr at ingen kan ta min frihet fra meg, ikke at andre er forpliktet til å frigjøre meg. Min ytringsfrihet innebærer at ingen kan hindre meg i mine ytringer. Det betyr ikke at du har plikt til å skaffe meg papir, trykkeri, radio- og TV-stasjoner, osv. Generelt kan vi si at menneskerettighetene gir uttrykk for hva vi ikke må gjøre. De sier ikke hva vi må gjøre. De er altså negative, ikke positive, forbud, ikke påbud.

Derfor kan vi ikke si at det er en menneskerett å få sine formål realisert – sine behov tilfredsstilt, selv om disse kan være grunnleggende og viktige. Å påstå at man har rett til behovstilfredsstillelse ville nemlig være å slippe den uhemmete formålstenkningens umoral inn i menneskerettighetene bakveien. Da ville vi nemlig kunne rettferdiggjøre krenkelse av menneskerettighetene i disse rettighetenes navn. Jeg ville da kunne rettferdiggjøre å gjøre deg til slave for det ville tilfredstille mine behov, og dermed min «rett». Det at du ikke gir meg det jeg trenger, ville bli stilt på linje med at du tar fra meg noe som rettmessig tilhører meg. Det ville lede til kjøpslåing om menneskerettighetene, og dermed uthule dem.

FN'S ERKLÆRING

Men det er nettopp en slik uthulig av menneskerettighetene som ligger i det såkalte «moderne» menneskerettighetsbegrepet, slik det bl. a. kommer til uttrykk i FN's menneskerettighetserklæring. Her blandes rettighets og formålstenkning sammen i en farlig lapskaus. Artikkel 22 hevder at «Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på de goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet...» Artikkel 14 er også generøs: «Enhver har rett til hvile og fritid, herunder rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige ferier med lønn.» Og Artikkel 25 hevder «Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg (osv.)».

Men dette er ikke menneskerettstenkning. Det er uhemmet formålstenkning. Det er klart at disse påståtte rettighetene ikke er ment å innebære bare at andre ikke har rett til å ta fra en de godene som ramses opp. De er ment å innebære at man har krav på å få disse behovene tilfredsstilt. Krav, med andre ord, på at andre skal tilfredstille dem om nødvendig. Men hvis menneskerettighetene innebærer dette, har hele den umoralen som formålstenkningen førte med seg, sneket seg inn i menneskerettighetene bakveien. Bare at nå kan man rettferdiggjøre bruk av andre mennesker til å tilfredsstille egne formål i menneskerettighets navn!

Uthulingen er langt fra uskyldig For med den i hånd kan f.eks. Sovjet si følgende: «I Sovjet har vi valgt å gi menneskerettighetene en noe snevrere tolkning hva gjelder adgang til å drive politikk (Sovjetfiendtlig virksomhet). Men samtidig har vi fullstendig sosial trygghet. I Vesten tillater man politiske utskeielser i større grad| Men til gjengjeld mangler mange vestlige land den sosiale trygghet man har i Sovjet. Hverken i Sovje eller i Vesten kan man følge Menneskerettighetserklæringen fullt ut; vi må tolerere enkelte beskjæringer her og der, av praktiske grunner.» Slik kan Menneskerettighetserklæringen faktisk brukes til å forsvare brudd på menneskerettighetene. Fantasifullt? Det er faktisk denne argumentasjon Sovjet fører i forsvar mot Vestlige anklager! Når FN sidestiller manglende sosial trygghet med fengsling uten lov og dom, sensur, manglende ytringsfrihet osv., åpner den dermed for den umoral i moralen menneskerettighetene skal gardere oss mot.

Men vi behøver ikke gå så langt som til Sovjet. Hver gang man innskrenker menneskerettighetene i gode formåls navn, gjør man formålstenkningens plass større, og hemningene mot den svakere. Man undrer seg hva våre myndigheter tenker når de gjør dette så tilsynelatende uanfektet som de gjør. Alle er f.eks. tilhengere av ytringsfrihet. Dette forstår man derhen at man har plikt til å betale for at andre skal kunne ytre seg, gjennom bl.a. parti og pressestøtte. Formålstenkning. Samtidig er det forbudt å ytre seg i radio eller TV medmindre dette skjer i NRKmonopolets regi. Av praktiske grunner. Uhemmet formålstenkning igjen.

Man vet hva man har, først når man er i ferd med å miste det, heter det. Men hvis dette skjer gradvis, i det stille og i det små, spørs det likevel om denne bevisstheten vekkes så lett.

Vi har sett hvordan formålstenkningen, om den ikke begrenses, åpner for umoralen i moralen, og hvordan nettopp menneskerettighetene setter de grensene som beskytter oss mot dette. Det er likevel misvisende å si at dette er noe menneskerettighetene gjør. Menneskerettighetene er i seg selv abstrakte størrelser som ikke kan «gjøre» noe som helst. Det er selvfølgelig vi som gjør noe, eller ikke gjør noe – vi som åpner, eller lukker, for umoralen i moralen. Ved å reflektere, eller forbli i bevisstløshet om hva de innebærer, og hva som muliggjør de stadige overgrep som finner sted mot dem, er det i siste instans vi som har ansvaret for dem. For det er selvfølgelig våre rettigheter det gjelder.

Av Eirik Jensen

Noter

(1) Judith Jarvis Thomson, «A Defense of Abortion», Philosophy and Public Affairs I (1971), s. 47-66.

(2) Tron Øgrim, «Marxismen: Vitenskap eller åpenbaringsreligion? Oslo, 1979. s. 203-205.