Gestaltteriapi

Å OPPDAGE DET SOM ER

Helt sentralt i gestaltarbeidet er utvikling av oppmerksomheten. På engelsk brukes betegnelsen awareness, som ikke har noen parallell i det norske språk. Alt etter sammenhengen vil vi på norsk kunne si: Oppmerksomhet, bevissthet, være klar over, registrere. Her har Perls bl.a. hentet tanker fra zen-buddhismen, som legger vekt på utvikling av ens oppmerksomhet; for å oppfatte mer, gripe mer, bli mer ubundet av vanlige tankebaner. En slags åpen, lyttende tilstedeværelse. Å bruke sin awareness mer nøyaktig og nyansert er forutsetning for å gripe dypere i seg selv og bli klar over f.eks. bortgjemte fantasier eller kroppslige impulser som ellers går hus forbi. Awareness-trening oppøver evnen til å være klar over hva som er i bevisstheten i øyeblikket, til ikke å stenge noe ute eller holde igjen tanker i stedet for å la dem passere fritt. I gestalt er alt like vesentlig. Selv den mest tilfeldige kroppsreaksjon kan være uttrykk for innhold i sinnet som ikke kommer frem på annen måte (se egen artikkel om kroppssignaler annet sted i bladet).

Etter hvert kan en oppleve at oppmerksomhetsfeltet utvides slik at en blir klar over kroppsreaksjonen neste gang den kommer. Det blir en del av en selv, integrert i personligheten. Perls la stor vekt på integrasjon av følelser, fantasier og opplevelser som ellers levde sitt eget adskilte liv i oss. Det er viktig å kjenne mest mulig av seg selv, bli i stand til å vedstå seg sine fantasier og oppleve at en eier sine følelser i stedet for å bli styrt av dem. Tolkning av tanker og fantasier var uvesentlig for Perls. Det avgjørende var å utvikle seg mot større integrasjon, mente han. Derfor unnlot han å fortelle folk «sannheter» og gi dem fortolkninger. I stedet nøyde han seg med å påpeke det han så direkte, det som var helt åpenbart slik at folk kunne bli klar over det som ellers ikke ble grepet. Resten fikk de finne ut av seg selv. Men de ble dyttet litt i gang ved hjelp av øvelser og teknikker.

STOLEN

En av de mest brukte gestaltteknikker er arbeidsstolen («the hot seat»):

En egen stol tilbys den som vil arbeide med noe i seg selv. Foran denne stolen plasseres en annen ledig stol for fantasifigurer (projeksjonsstolen). Når en person har tatt plass i stolen, registrerer han til å begynne med bare hva som er i hans oppmerksomhet. Før eller siden dukker noe opp som er uklart, provoserende, vekker følelser osv. Lederen fokuserer på dette og foreslår noe personen kan foreta seg på stolen: Er f.eks. følelsen knyttet til et bestemt menneske? Kan han innbille seg at dette mennesket sitter i den ledige stolen, og begynne å si det som ligger på hjertet?

Kanskje blir personen bedt om å skifte stol etter en stund og svarer tilbake slik han tror den andre ville gjort. Dramatiske dialoger og intrapsykiske rollespill får form på denne måten. De kan for endel bli ganske langvarige og bringe for dagen mange følelser de ikke var klar over tidligere.

Hele rekken av personer som står en nær, kan få gjennomgå som aldri før, — tenk f.eks. om personen oppdager undertrykt sinne mot sin mor og aldri før har våget vedkjenne seg det! Andre, f. eks. sjefen og autoritetspersoner kan også plasseres i stolen og få sitt pass påskrevet. I prinsippet kan gestalter fra hele ens livsfelt trekkes inn og bli gjenstand for bearbeidelse og forandring. Man kan f.eks. bevisstgjøre sine gestalter om Gud og få mer avklaret forhold til dem ved hjelp av dialoger mellom stolene.

I ens egen personlighet lever mange gestalter, dvs. delpersoner som gir oss motstridende beskjeder om hva vi vil og hvordan vi skal reagere. Ofte er vi ikke klar over hva i oss som er i konflikt og får oss til å reagere umodent, ambivalent eller med sinne og skuffelse. «The hot seat» brukes til å få frem og uttrykke slike splittelser, f.eks. mellom taperen og opprøreren i oss, eller den krevende og den resignerte. Å spille ut dialogene som ellers ikke kom til uttrykk kan lede til større grad av forsoning mellom motsetninger.

ENKEL TEORI

Noen systematisk teoretiker var aldri Fritz Perls. Men mot slutten av sitt liv skrev han boken The Gestalt Approach hvor han sammenfattet en del av sine synspunkter og teorier om nevroseutvikling. Han forestilte seg fem lag av reaksjoner som utgjorde en nevrose: Ytterst et lag av alle våre rollespill og masker som ivaretar vår sosiale fasade. Innenfor dette finner vi laget av smerte, ubehag og fortvilelse. Vi unngår å komme i kontakt med dette ved å holde oss til vår sosiale maske. Kommer vi gjennom dette laget og forstår motstanden mot å akseptere det ubehagelige, er vi nede på neste nivå: Det fobiske. Her er vi redde for å være den vi egentlig er og har motstand mot å være oss selv. Vi lager oss i stedet regler som sier at slik og slik må du ikke gjøre.

Graver man seg ennå dypere nedover kommer man ned på dødhet, en følelse av ikke å være levende. Vi føler oss som livløse gjenstander. Kun ved å arbeide seg gjennom denne følelse når en ned på det egentlige, det autentiske, som er ens levende kjerne. Åpningen for dette nivået kan arte seg som en eksplosjon inn i glede, sorg eller sinne. Gjennombruddet kan også komme under seksuell orgasme der en plutselig reagerer ut fra det levende sentrum i seg.

Fritz Perls gav aldri inntrykk av å være ambisiøs når det gjaldt å lage avanserte teorier. Menneskenaturen er enkel, og gode personlighetsteorier må lages slik at de er forståelige for folk flest, mente han. Bare det som kan forståes ved hjelp av alminnelig, sunn fornuft er brukbart.

BLI VOKSEN: VÆR DEG SELV

Perls la stor vekt på å utvikle modenhet og ansvar for sitt eget liv, men hadde egne ideer om hva som var ansvarlighet. For å kunne ta ansvar, mente han, må vi bli istand til å reagere spontant ut fra våre behov og følelser til enhver tid, ikke stikke noe under stolen i vanskelige situasjoner. Alt vi skyver vekk fra oppmerksomheten, lever sitt eget aktive liv på måter vi mangler fullt herredømme over, preger f.eks. måten vi snakker og handler uå. Fullt ansvar er ensbetydende med evne til fullt og helt å være oss selv.

En mann som deltok i awarenesstrening hadde følgende opplevelse av mangel på samsvar mellom sine reaksjoner og uttrykksmåter:

(Utdrag av dialog, fra Eyewitness to Therapy, s. 129).

F (Fritz): ... du forsvarer deg selv, er du klar over det?

M(Mannen): Kanskje lite grann, ja (biter seg i leppen og smiler).

F: Er du klar over smilet ditt nå?

M: Eh,.. liker du ikke at jeg smiler?

F: Var du klar over hva du gjorde med den setningen?

M: Jeg trodde jeg kanskje uttrykte en viss fiendtlighet.

F: Du angrep meg.

M: Jeg mente slett ikke å angripe deg, men...

F: Er du klar over at du forsvarer deg igjen?

Når en stilles overfor så direkte påpekning av hva en «intetanende» gjør gjennom sine uttrykksmåte, vil ens oppmerksomhet kunne økes raskt på dette området. Perls tok ikke alltid med silkehansker på folk. Han ønsket heller ikke i sine grupper personer som led av så store nevroser og problemer at de ikke kunne være med på notene. Deltagerne var gjerne de mennesker som ble tiltrukket av hans friske, til tider ubehøvlede stil, og med frydefull forskrekkelse nøt og var med på å spre myten og forestillingene om den uforlignelige «dirty old man».

Anne Grete Hersoug