Kampen om den frie seksualiteten

Hun var 23 år da hun i august 1925 satte kursen mot Amerikansk Samoa i det sørlige Stillehavet. Bak seg hadde hun en mastergrad i psykologi og en Ph.D. om polynesisk kultur ved Columbia-universitetet i New York. Samoa var hennes første feltarbeid. Ph.D.-avhandlingen var basert på bibliotekstudier, og Margaret Mead hadde aldri vært vest for Mississippi før. Som andre antropologer ønsket hun nå å få sitt eget folk å studere, og valget falt altså på Samoa.

Men hva skulle hun studere på denne fjerne øygruppen? Hennes tema var et fenomen som heller ikke i dag er helt ukjent: ungdomsstress. Veilederen, den tyske emigranten og nestoren i amerikansk antropologi Franz Boas, var interessert i hvordan kultur former individet gjennom oppvekst.

Mead erindret senere:

Nå ville han at jeg skulle arbeide med ungdomstiden, med tenåringsjenten, for å teste ut, på den ene side, i hvilken grad ungdomstidens vansker, på tysk kalt Sturm und Drang og Weltschmerz, skyldtes kulturelle holdninger og, på den andre side, i hvilken grad de var en del av ungdommens psykobiologiske utvikling med alle dens avvik, dens ujevne vekst og nye impulser.

Etter sine feltundersøkelser utga Mead i 1928 Coming of Age in Samoa. Som en torpedo fra ukjent hold, traff boken et idéhistorisk stridstema som har preget hele det 20. århundre: Er menneskelig atferd et produkt av arv, genetikk og biologi, eller av samfunn og kultur? Boken brøt samtidig inn i konflikten mellom seksuell frigjøring og den puritanske arven fra 1800-tallet. Og den traff til sist også en vestlig forestilling om det primitive sydhavsparadiset.

Dette var mer enn nok til å gi Coming of Age klassikerstatus og et langt liv. Hele 55 år etter at den kom ut – og fem år etter Meads død – utløste boken en av de mest intense feider i vitenskapens historie, den såkalte Mead-Freeman-kontroversen. De senere år er det kommet to bøker som ser tilbake på konflikten: Paul Shankman, The Trashing of Margaret Mead. Anatomy of an Anthropological Controversy (2009) og Peter Hempenstall, Fool’s Truth. Derek Freeman and the War over Cultural Anthropology (2017). Disse to studiene sympatiserer med hver sin side i kontroversen, men de bidrar først og fremst til å lukke saken.

I det følgende ser jeg først på hva som gjorde Coming of Age til en viktig tekst i 1900-tallets samfunnsvitenskapelige litteratur. Deretter går jeg inn på selve kontroversen og viser hvordan den drives fram av sentrale, århundrelange idéstrømninger. Til sist ser jeg på hvordan saken, ut fra Shankmans og Hempenstalls bidrag, løser seg opp i et kompromiss der begge sider har noe rett. Dette siste kan tjene til å illustrere at selv om et forskersamfunn noen ganger fortaper seg i altfor opphetede, til dels usaklige debatter, så viser det seg at over tid og når støvet har lagt seg, så vinnes erkjennelse.

Margaret Mead på Samoa

Boken var forankret i førstehånds erfaring. Vel framme i Tago Tago på Amerikansk Samoa begynte Mead å lære seg det samoanske språket. Snart fant hun det ideelle stedet for sine studier. Den aller østligste øyen Ta’u hadde tre landsbyer som i liten grad var preget av vestlig innflytelse. Ta’u var dessuten «den eneste øyen med landsbyer hvor det er nok ungdommer». Her kunne hun til og med ha det ganske komfortabelt. Hun kunne bo hos stedets amerikanske familie, Holt, i et hus som åpnet seg mot en av landsbyene.

De neste fire-fem månedene hadde Mead nær kontakt med flere titalls tenåringsjenter. Hun møtte dem enkeltvis eller i grupper i Holts hus, faktisk i så stor grad at Holt ble irritert over jentenes stadige tilstedeværelse. Hun hadde også kontakt med de voksne, og var etter eget utsagn kjent med alle husholdningene i de tre landsbyene. Mead arbeidet lange dager og tok en mengde notater, stadig bekymret for om hun ville tilfredsstille Boas’ krav til etnografisk feltarbeid.

I mai 1926, litt over åtte måneder etter at hun kom, dro hun via Australia og Europa tilbake til New York og jobb som assisterende kurator i det amerikanske naturhistoriske museum. Hun skrev deretter en tørr vitenskapelig rapport om Samoa for det nasjonale forskningsrådet, men ønsket å omarbeide teksten til en bok rettet mot allmennheten. Dette ønsket ble til Coming of Age in Samoa, med undertittelen A Psychological Study of Primitive Youth for Western Civilisation.

Født sånn eller blitt sånn?

Som nevnt traff teksten tre sentrale idéhistoriske tema i det 20. århundre. Det første kalles ofte nature versus nurture; på norsk kjenner vi temaet fra Harald Eias omdiskuterte og provoserende programserie for noen år siden «Født sånn eller blitt sånn?». Det dreier seg om hvorvidt menneskelig atferd best forklares biologisk eller kulturelt og samfunnsmessig.

I Coming of Age konkluderte Mead med at «ungdomstiden er ikke nødvendigvis en tid med stress og press, men ... kulturelle betingelser gjør den til det». Samtidig stilte hun spørsmålet om man ikke dermed «kunne trekke noen konklusjoner som kanskje kunne bære frukt i våre egne ungdommers opplæring». Slik ble Samoa, som man på den tiden kalte en primitiv kultur, gjort til noe Vesten kunne lære av. Denne muligheten for læring følger av påstanden om kulturens avgjørende betydning.

Konklusjonen tilfredsstilte mentor Boas. I The Mind of Primitive Man fra 1911 hadde han avsluttet med å si at alle folkeslag «vil være i stand til å utvikle menneskets interesser, om vi bare er villig til å gi dem en fair sjanse». Boas hadde utviklet en kulturelt orientert antropologi. Han kjempet mot en ensidig biologisk forklaring av menneskelig atferd.

Rasehygienens endelikt

På denne tiden var den biologiske forklaringsmåten knyttet ikke bare til Darwins evolusjonisme, men også til eugenikk (rasehygiene) og tanken om å forbedring av befolkningers arvemateriale. Synsmåten var utviklet av Darwins fetter Francis Galton, som blant annet foreslo statlige insentiver for ekteskap mellom høytstående familier og et høyt antall barn i disse ekteparene. Eugenikk var populært i mange land til et stykke inn på 1930-tallet, og strømningen nedfelte seg for eksempel i steriliseringslover. Rasehygienen mistet imidlertid vitenskapelig troverdighet i årene før krigen og fikk sitt dødsstøt med Nazi-Tysklands forbrytelser. (Steriliseringslover ble dog beholdt flere steder til fram mot 1970.)

I striden om hvilket perspektiv som skulle være fremherskende, hadde Mead en styrke som Boas manglet. Hun kunne skrive levende, litterært og direkte. Mead var som skapt for offentligheten, og boken om Samoa ble et viktig våpen i kampen mot den biologiske determinismen. I en framstilling av Freeman-Mead-kontroversen, skriver Hal Hellman: «Nesten på egen hånd tok Mead hjertet ut av eugenikk-bevegelsen – og hun gjorde det med det mest usannsynlige våpen: en bok med en del overraskende romantisk, nesten blomstrende, prosa.» Hellman siktet blant annet til det lett idylliske åpningskapitlet «A Day in Samoa», som avsluttes slik: «Iblant sover ikke landsbyen før lenge etter midnatt; først da høres bare det dempede torden fra revet og de elskendes hvisking, mens landsbyen hviler fram til daggry».

Sex og det ubesværede samfunn

Som det idylliske sitatet over antyder, er sex og det ubesværede samfunn et neste hovedtema i Meads bok. Mead pekte på Samoas allmenne «casualness» (ubesværethet) som grunnen til at ungdommen der ikke opplevde stress.

Det primitive Samoa var «et sted hvor ingen spiller om store innsatser, ingen betaler høye priser, ingen lider for sine overbevisninger eller kjemper til døden for særlige målsetninger». Barna vokste opp i større nettverk, så om det ble konflikt med foreldrene, flyttet de bare over til naboen. Var ekteskapet ikke bra, ble det oppløst, for skilsmisse var «en enkel og uformell affære». Utroskap ødela ikke nødvendigvis et ekteskap, og det å ha flere elskerinner var forenlig med å «uttrykke kjærlighet til hver av dem». Samoaneren oppfattet kyskhet «med fullkommen skepsis», og «én kjærlighetsaffære vil raskt kurere en annen». I det hele tatt: «de som bryr seg mye, sies alltid å bry seg uten grunn». Mindreverdsfølelse forekom sjeldent, og det var et «fravær av nevroser».

Den allmenne ubesværetheten gjaldt også ungdomstiden, hvor jentene ikke ble nøye overvåket av engstelige foreldre, men i stedet fikk utvikle «langsomt modnende interesser og aktiviteter», herunder «utsette ekteskap gjennom flest mulig år med casual love-making», og deretter «gifte seg i sin egen landsby … og få mange barn». Ikke å undres over at en avisoverskrift om Meads bok lød: Samoa Is the Place for Women.

USA møter Samoa

Meads Samoa var et liberalt Utopia som satte den tidens USA i skarpt relieff. For Mead var nemlig USA et sted der ungdommen sto overfor vanskelige valg som fikk eksistensiell betydning og ofte skapte indre spenninger, brudd med foreldre og konflikt med omgivelser. I arbeidet med å finne seg selv, kunne den amerikanske tenåringsjenten frigjøres, men også følge tradisjonen og komme inn i et utilfredsstillende, livslangt ekteskap. Alt dette stresset var prisen som ble betalt for en utviklet sivilisasjon og utviklede personligheter. Innsatsen var høy, valgene avgjørende, og det disponerte for nevroser og belastninger.

Boken diskuterte USA i lys av Samoa. Et råd blant flere var: «De unges problem med sex-eksperimentering i dag ville bli mye enklere dersom det ble oppfattet som eksperimentering snarere enn som opprør, dersom ingen puritanske selv-anklager plaget deres samvittighet». Nå forsto Mead godt at man ikke kunne overføre Samoas kultur direkte til USA. Hennes sentrale råd var å satse på utdanning for å forberede ungdommen best mulig på de vanskelige valgene. Imidlertid antydet boken som helhet at en mer casual tilnærming var svaret på ungdomsproblemet.

De brølende tyveårene

Seksualitet og det ubesværede samfunn handlet også om Meads eget liv. Hun var født i 1901 i en akademisk familie i Pennsylvania. 16 år gammel forlovet hun seg, med forventninger om en tradisjonell familieframtid, dog uten å varsle foreldrene. Litt senere var hun et år på college i en liten by i Indiana, men kjente seg som «i eksil». En skarp kvinnelig intelligens var visstnok lite verdsatt av guttene i college-klassen. New York, hvor forloveden befant seg, ble løsningen. Her utviklet hun en interesse for psykologi, men ble fascinert av Boas og skiftet til antropologi.

På antropologistudiet traff hun også Boas’ assistent, den etterhvert betydningsfulle forskeren Ruth Benedict. Benedict ble en varig venn og samarbeidspartner. I en periode var det også et kjærlighetsforhold mellom dem – offentlig kjent først i 1984.

Mead blomstret da hun kom til New York. Dette var the Roaring Twenties, de brølende tyveårene da bilindustrien ledet an i en vekst som skapte forbruksboom i USA. Og New York var essensen av tyveårene; avantgardistisk, artistisk, full av litteratur, musikk, alkohol (tross forbudstid), psykoanalyse og politikk. New York hadde også en framvoksende singlekultur, med flyktige forhold og større seksuell frihet enn ellers i landet. Sex var på dagsorden, kjærlighetslivet et felt av muligheter som brøt med det puritanske Amerika.

Fri, usikker og plaget

Mead var del av en liten studentgruppe som kalte seg Ash Can Cats. Her sto seksuell frigjøring og feminisme sentralt. Mead skriver om denne tiden på en måte som antyder at analysen av Samoa og eget liv er to sider av samme sak:

Vi tilhørte en generasjon av unge kvinner som kjente seg uvanlig fri … fri til å utsette giftermål mens vi gjorde andre ting … Vi lo av ideen om at en kvinne var en gammel jomfru ved 25 års alder, og vi frydet oss over ny medisinsk behandling som gjorde det mulig for kvinner å få barn når de var 40.

Mead giftet seg i 1923. Det var et «åpent ekteskap» der ektemannen, den fire år eldre Luther Cressman, aksepterte hennes ønske om midlertidige forhold, affærer som kunne være med begge kjønn. Mead var ikke bare ambivalent i valget mellom et tradisjonelt ekteskap og et friere kjærlighetsliv. Hun var også «usikker på sin seksuelle orientering og plaget av det», ifølge Shankman. Helt sikker var hun imidlertid på at hun ville ha en akademisk karriere.

Da ungdom kom på dagsorden

Mead var altså selv i fronten av tyvetallets oppbrudd med tradisjon og puritanisme. I dette kulturelle klimaet ble ungdommens problemer mye diskutert. Det var ungdommen som først og fremst tok bruddet og sto overfor de vanskelige valgene. En studie kalt Problems of Family viste til «utbredelsen av ungdomskriminalitet, utbrudd av selvmordsmani blant unge … ungdomsklinikker … alarmerende vekst i mentale lidelser». Andre studier pekte på at bilen og kinoen skapte et nytt forhold ungdom imellom; de unge ble trukket ut av hjemmets sfære og kunne date på egen hånd.

Meads studie av Samoa bidro med et nytt perspektiv på temaet ungdom; det antropologiske, det kultursensitive. Boken startet nettopp med å vise til «en yngre generasjon som avviker stadig mer fra tidligere tiders standarder og idealer».

Sydhavsparadiset

Forestillingen om sydhavsparadiset og seksuell frihet, spesielt kvinnens villighet overfor mannen, var et tredje hovedtema Meads bok traff. Ifølge Andy Martin fant Mead omtrent det samme som den franske oppdagelsesreisende Louis-Antoine de Bougainville gjorde, da han i 1768 landet på Tahiti og var der i ti dager. I Voyage autour du monde fra 1771 framstiller de Bougainville disse øyene som et hedonistisk paradis, en idealtilstand av kvinnelig begjær rettet mot fransk maskulinitet, en ny Edens hage.

På Tahiti fant de Bougainville sin utgave av ideene til Frankrikes fremste filosof og forfatter på den tiden, Jean-Jacques Rousseau. Rousseau hadde i 1750 gjort seg bemerket ved å si at mennesket er godt av naturen og at det er sivilisasjonen som har ødelagt instinktene og den enkle lykketilstand.

Forestillingen om sydhavsøyenes erotiske frihet fikk feste i Europa. I 1891 reiste maleren Paul Gauguin til Tahiti for å leve av «ekstase og kunst», en idé han hadde fått etter å ha lest en bestselger-roman om Tahiti. Virkeligheten han kom til var en annen. Tahiti var ganske vestliggjort, og hans opphold der var mer prosaisk enn slik han framstilte det i bilder og en selvbiografisk tekst. Gauguins Tahiti-prosjekt var i utgangspunktet en strategi for å skape offentlig interesse for egen kunst. Men ifølge Gauguin-biografen Nancy Mowll Mathews, slukte han til sist selv myten om Tahiti, og Gauguins siste år er «en trist historie om en mann som trodde på sin egen fantasi.

Begjæret som kom tilbake

Coming of Age skriver seg på denne bakgrunn inn i en lang idéhistorisk trend. Én side ved denne er at sydhavsfantasien inngår i et return of the repressed-scenario i vestlig kultur. Begjæret, som den fornuftstro opplysningstiden hadde nedtonet, dukket fra 1800-tallet fram i kunsten, i romaner, i Ibsens skuespill, i psykoanalysen, i filosofien til Nietzsche, i Meads bok, i New York under the Roaring Twenties, i 1968-opprøret, på kinolerretet med Marilyn Monroe og Birgitte Bardot, i jazz og rock og mye mer.

Men en annen side av samme tema er at den primitive Andre har rollen som begjærets budbringer eller representant. Dette er forbundet med Vestens dominans og kolonisering av verden, den grunnleggende asymmetrien mellom «oss» og «dem».

Når det gjelder sydhavsfantasien, kommer Mead mer tvetydig ut enn i spørsmålene om nature versus nurture og seksuell frigjøring. På den ene side rir hennes budskap på den tradisjonelle forestillingen fra 1700-tallet. Denne fantasien tilfører boken kraft i offentligheten, formidlet som den er gjennom idylliske beskrivelser av den enkle friheten. På den andre side var Boas’ og Meads budskap at alle folkeslag deltar i verdens læringsprosesser. USA kunne lære av Samoa. Deres antropologi anerkjenner allerede den Andre som likeverdig i en viss forstand. Det er motstanderne, tilhengerne av rasehygiene, som på denne tiden i størst grad opprettholder kolonitidens asymmetri.

Mange samoanere opponerte mot Meads tolkninger, særlig fremstillingen av seksualmoral. En samoansk akademiker, Le Tagalo Fa’anafi, mente hun avbildet dem «som dyr». Mead erkjente senere at dersom hun hadde trodd at samoanere kom til å lese boken, ville hun ha skrevet den annerledes.

Ønsketenkning eller tabloidisering?

I lys av alt dette kan det virke som Coming of Age mer enn å være en studie av Samoa, var en projisering av Margaret Meads egen bakgrunn, en ønsketenkning preget av hennes ideologi. Dette blir et sentralt tema i den senere kontroversen.

Her er det likevel verdt å merke at Mead forsto at hennes påstander var for sveipende sett i lys av det innsamlede etnografiske materialet. I «oversettelsen» fra forskning til samfunnsdebatt ble tolkningen radikalisert, bare det mest relevante ble framhevet, det inntraff en tabloideffekt. Meads suksess i offentligheten kostet imidlertid kritiske blikk fra antropologmiljøet. Som en senere kommentator sier: «Antropologers reiser til avsidesliggende deler av verden burde være genuine oppdagelsesreiser og ikke en anledning til å lage traktater for en ideologisk posisjon».

Det er likevel et poeng at Mead ga ut en annen bok om Samoa i 1930, basert på det samme feltarbeidet. Det var en rent faglig bok om den sosiale strukturen. Social Organisation of Manu’a druknet imidlertid i kjølvannet av Coming of Age. Mead mente selv at denne andre boken var hennes beste analyse av øysamfunnet.

Marginalisert morsfigur

Coming of Age var et kraftig brygg og gjorde med ett slag Margaret Mead berømt. Bestselgeren fra 1928 kom i fem uforandrede utgaver fram til 1973 og ble oversatt til 16 språk. Dens konklusjoner ble formidlet fra utallige kateter, i utallige lærebøker og encyklopedier. Så sent som i 1970 solgte den 100 000 eksemplarer.

Mead selv så seg aldri tilbake. Fram mot 1940 studerte hun syv nye kulturer og ble den amerikanske antropologen som hadde bredest etnografisk erfaring. Etter krigen ble hun mer marginal i fagmiljøet. De amerikanske antropologene betraktet henne som popularisator og en slags antropologiens romanforfatter. Hun ble ikke sett som en viktig teoretiker, alfa omega i fagmiljøet på den tiden. I 1956 skrev hun i et brev at hun «var blitt vant til å bli behandlet som antropologisk sett ikke-eksisterende».

Hun beholdt likevel sin stilling som fagets ansikt i offentligheten, og etter hvert ser hun ut til å ha blitt en faglig morsfigur for den yngre generasjonen. Hun var også en mektig tilstedeværelse, med sentrale verv, innflytelse på tildeling av stillinger og forskningsmidler og rett og slett i kraft av hvem hun var. Mange hadde nok innvendinger mot Samoa-framstillingen, men kritikken var lavmælt. Lowell D. Holmes gjentok Meads undersøkelse av Samoa på 1950-tallet og fant hennes tolkning pålitelig. En «bemerkelsesverdig høy» gyldighet gitt at det var et nybrottsarbeid, og gitt hennes alder og erfaring, gjentok denne Samoa-eksperten, som ikke var noen utpreget Mead-tilhenger, i 1987.

Om Mead ble tilsidesatt faglig, beholdt hun sin berømmelse og posisjon i offentligheten. For 1960-tallets opprørere var hun en guru. Ikke bare antropologenes mor, men «Mother to the World», «litt mer enn en antropolog og litt mindre enn et nasjonens orakel», ifølge en artikkel i Time Magazine fra 1969. President Carter uttalte ved hennes død i 1978 at hun «hadde brakt kulturantropologiens menneskelige innsikter til millioner». Hun var da – i offentligheten – ansett som USAs fremste vitenskapskvinne, trolig den mest kjente forsker uansett kjønn og blant de tre mest kjente kvinner nasjonalt. For antropologen George N. Appell framsto hun med en «glødende tro på framtiden, hun bekreftet alle amerikaneres håp om at alle kunne bli hva man ønsket gjennom utdanning», og at den rette utdannelsen «kunne frigjøre oss alle fra fortiden slik at hele Amerika kunne tro på landets utopiske visjon». Mye av det grunnleggende i Coming of Age var intakt hos den eldre Mead, og boken var fortsatt en hjørnestein i hennes virke.

Helvete løs

Dagen «helvete brøt løs», «D-dag», «åpningssalven i den lengste og bitreste kontroversen i kulturantropologiens historie». Krigsmetaforer preger beskrivelser av 31. august 1983, da New York Times publiserte en forsideartikkel med tittelen «Ny Samoa-bok utfordrer Margaret Meads konklusjoner». Avisens vitenskapsjournalist Edwin McDowell hadde lest Derek Freemans Margaret Mead and Samoa: The Making and Unmaking of an Anthropological Myth to måneder før publisering. Han skrev en fyldig artikkel som fortsatte over flere spalter inne i avisen, med sitater fra autoriteter innen faget som viste at debatten allerede var i gang.

For å understreke alvoret uttalte Freeman i telefonintervju: «Det fins ikke noe annet eksempel på et slikt omfattende selvbedrag i atferdsvitenskapenes historie». Mead hadde alvorlig misforstått Samoa, mange av hennes påstander var «fundamentalt feil og noen av dem absurd feil».

Freeman: ingen lettvekter

Den newzealandske antropologen Derek Freeman (1916-2001) var på forhånd ikke særlig kjent i offentligheten, men ikke ukjent i fagmiljøene. Han hadde skrevet et standardverk om Ibanfolket på Borneo. Samtidig var han Samoa-kjenner, etter opphold der i 1940-43 og 1965-68, dog uten at det var kommet noen større studier fra ham om øysamfunnet. Tidlig hadde han likevel oppnådd den gunst å motta en høvdingstittel, og han var dermed tatt opp i Samoas politiske rang-system. Freeman utviklet et sterkt og emosjonelt forhold til øysamfunnet, kjente det så å si fra innsiden. Hans samlede tid på Samoa oversteg langt Meads åtte måneder. Det var all grunn til å ta Freemans synspunkter på alvor.

Freemans kritikk

Freemans kritikk kan sammenfattes i tre punkter:

1. Meads feltarbeid var mangelfullt. Hun fikk for eksempel ikke delta i det politiske livet i landsbysamfunnet, og hun måtte lene seg til et begrenset materiale, i hovedsak vitnesbyrd fra tenåringsjentene. Freeman kritiserte henne videre for å ha hatt et for kort opphold, mangle språkkunnskaper og ikke å ha gjort forutgående studier – for eksempel av de mange beretninger om Samoa som motsa hennes konklusjoner. Det var ytterligere et problem at hun ikke hadde bodd blant samoanerne selv, men i Holts hus. Freeman sannsynliggjorde også at Mead kunne ha blitt lurt av sine informanter. Dette ble senere selve kjernepunktet i hans kritikk. Han hadde da funnet en informant som under ed og i en TV-dokumentar påsto at hun og venninnen hadde fortalt skrøner om seksuelle eventyr til Mead.

1. En rekke påståtte fakta, eller tolkninger, stemte simpelthen ikke. Med statistikk om kriminalitet og selvmord som tilsvarte nivået i vestlige land, tilbakeviste Freeman Meads påstand om ungdommens ubekymrede liv. Mead hadde dessuten oversett vold og voldtekt. Hun så heller ikke at Samoa var religiøst og moralistisk. Samoa hadde en sterk jomfrukult; samoanerne “verdsetter jomfrudom høyt og misliker førekteskapelig promiskuitet i den grad at de utøver streng overvåking av tenåringsjentenes bevegelser”, ifølge Freeman. Meads framstilling av fri seksualitet var dermed ikke riktig. Alvorlig disiplinerende metoder ble dessuten brukt i barneoppdragelsen, med mye aggresjon og straff. Høvdingesjiktet, makten på Samoa, de sterke normsetterne, var ikke til stede i Meads analyse. Hun overså konkurransen om titler. Samoa var alt annet enn casual.

1. Ideologi ble pregende framfor studiene. Den unge Mead var fanget inn av Franz Boas’ vektlegging av kultur og overså at biologien kunne ha noe å si for ungdomstiden. Hun sto for en absolutt kulturell determinisme, mer absolutt enn hos Boas, som bare understreket av kulturen var sterkere enn biologien. Freeman argumenterte for øvrig selv for et nytt «paradigme» i antropologien, et der nature og nurture ble kombinert.

Freeman mente ikke at Mead bevisst hadde jukset. Hennes studie var «et lærerikt eksempel på hvordan dyp overbevisning uforvarende leder de involverte inn i feilslutninger, idet de søker å underbygge en kjær doktrine med materiale».

Med Karl Popper som forbilde

Den knallharde kritikken utløste et skred av bøker, bokanmeldelser, artikler, TV-debatter, dokumentarer og korrespondanse. Diskusjonen kom raskt til å inneholde rene personkarakteristikker og fornærmelser ved siden av vitenskapelig argumentasjon, et tegn på at vitale interesser sto på spill. Den amerikanske antropologforeningen gikk så langt som til å vedta en Freeman-kritisk resolusjon.

Flere antropologer karakterisert Freemans bok som «stor ugagn», «en dårlig/ond bok», «dypt destruktiv». En begrunnelse for slike karakteristikker var at boken søkte å undergrave en teori, ikke bidra med noe nytt. Slik var den skadelig for faget antropologi. Om dette er en legitim grunn, kan nok diskuteres. Freeman var tilhenger av den anerkjente filosofen Karl Popper, som mente at vitenskap gjør fremskritt nettopp gjennom ødelegging av teorier i lys av nye fakta. Antropologenes angrep på Freemans destruktive strategi synes ikke å ha noe solid faglig grunnlag. I stedet er det karakteristikker som antyder onde hensikter og som unngår diskusjon om Freeman hadde rett eller ei.

På den andre side var Freemans vanskelige personlighet en medvirkende grunn til usaklighetene. Fra rundt 1970 gikk det rykter i fagmiljøene om hans «galskap», «labile psyke» og «paranoia». Fra samme tid brukte han medisiner mot manisk atferd. En antropolog som sto ham nær, Don Tuzin, har uttalt at Freeman «iblant oppførte seg på en måte jeg vil karakterisere som manisk. Hans atferd var virkelig eksentrisk, men jeg tenkte aldri at den krysset grensen til det patologiske».

Sikkert var det at Freeman selv responderte med rammende personkarakteristikker, forsøk på å dominere andre og iblant trusler om å skade motstanderes karrierer. I sin iver kunne han også bli selektiv i sin omgang med materiale. Shankman viser til at Freeman på 1940-tallet hadde skrevet at jomfrukulten var «praktisk talt avviklet» i det vestlige Samoa. Nettopp denne kulten er en viktig brikke i Freemans kritikk av Mead.

Freemans konfronterende stil og psyke er ikke nok til å forklare hvorfor dette ble en av vitenskapens mest intense kontroverser. Torbjørn Gundersen, som er intervjuet et annet sted i dette Dyade, framhever i sin Ph.D.-avhandling at kombinasjonen av usikkerhet omkring kunnskap på den ene side og det at kunnskapen i stor grad treffer og berører samfunnet som sådan, driver fram sterk verdiladning, eller politisering om man vil. Det var dette som skjedde.

Ny aktualisering

Meads bok fra 1928 traff som vi har sett, tre samfunnsnerver: Seksuell frigjøring, nature versus nurture, og drømmen om sydhavsparadiset og den primitive uskyldstilstand. Dette var forhold som ikke bare var aktuelle på 1920-tallet; alle hadde fått ny aktualitet i forkant av Freemans angrep.

Seksuell frigjøring var et hovedtema i 1968-opprøret og skulle være unødvendig å kommentere nærmere. Nature versus nurture var før 1940 en kamp mellom raserenhet og kulturrelativisme. Etter 1945 var temaet lite påaktet et par tiår, men fra 1960- og 1970-tallet dukket det igjen opp med full styrke. I 1973 gikk Nobelprisen i fysiologi/medisin til Konrad Lorenz, Nikolaas Tinbergen og Karl von Frisch. De hadde studert atferd hos insekter, fisk og fugler, men studiene pekte videre mot biologisk forklaring av atferd hos pattedyr, mennesket innbefattet. For eksempel kunne samhandlingen mellom mor og nyfødt barn ses i lys av biologi. I 1975 kom Edward O. Wilsons bok Sociobiology: The New Synthesis. Den regnes som starten på en fornyet offentlig interesse for sosial atferd i evolusjonistisk perspektiv. Etter Wilson har nature versus nurture igjen vært et kontroversielt og viktig tema for forståelse av samfunn og menneskelig atferd.

Når det gjelder forestillingen om sydhavsparadis og primitiv uskyldstilstand, har denne blitt dramatisk aktualisert og endret gjennom avviklingen av kolonialismen. Avkoloniseringen ble fulgt av en erkjennelse av at Vesten lenge har gjort den øvrige verden til den Andre, at man i utstrakt grad har drevet med othering, eller annengjøring.

I Orientalismen fra 1978 framhevet den palestinsk-amerikanske litteraturviteren Edward Said at vestlige tekster om Midtøsten var eurosentriske og at arabiske eliter hadde internalisert perspektivet. I 1961 fremmet den algeriske legen og politikeren Frantz Fanon et liknende perspektiv i Jordens fordømte. Hans budskap var at de koloniserte var fremmedgjort fra sin egen kultur. Saids og Fanons bøker har vært obligatorisk lesning i spørsmålet om avkolonisering og det nye likeverdet.

I lys av disse aktualiseringene var Coming of Age et slumrende manifest, et mulig symbol for ideologiske posisjoner. Da Freeman hamret løs på Meads tolkning av fri seksualitet, hennes kulturdeterminisme og hennes fremmedgjørende idyllisering av samoanerne, var situasjonen fra 1928 gjenskapt på et dypere plan. Dette var nok noe av grunnen til at New York Times så en forsidesak i Freemans bok. Den første fasen i kontroversen var høyst politisert. En konservativ kommentator påpekte at Mead var ansvarlig for nasjonens moralske forfall, mens en liberal spaltist kalte Freemans bok skittkastende og nedlatende, full av glede over å rive ned en kjendis.

Krise og kursendring i antropologien

Freemans kritikk traff også antropologien. Denne vitenskapelige disiplinen hadde siden rundt 1970 vært gjennom en større krise. Avkoloniseringen hadde gjort det mistenkelig å dra til en fremmed kultur for å studere den ville. Antropologiens klassiske periode fra ca 1925 til ca 1965, var over. Plutselig så alle asymmetrien i forholdet mellom forsker og den som ble studert. Det var noe som ble fremhevet også av den såkalte positivismekritikken, som preget alle samfunnsvitenskapene på 1960-tallet.

Mot denne bakgrunnen orienterte antropologien, særlig den amerikanske, seg på ny. Heretter skulle antropologen være en aktivist på vegne av sine studieobjekter. Studiet av den Andre skulle omdannes til en likeverdig dialog. Othering måtte unngås, så selve skrivingen, den antropologiske tekstens oppbygning, ble problematisert og studert. De humanistiske fagenes fortolkende metoder ble nå retningsgivende. En del så også antropologi som del av et bredt felt som kalles cultural studies, hvor fag som medievitenskap og retninger som feminisme og postkolonialisme inngår. Her ses kulturen i hovedsak som et system av mening, og det betones gjerne at verdistandpunkt og bakgrunn til den som tolker materialet, spiller en rolle i det vitenskapelige arbeidet.

Meads og Boas’ antropologi fra første halvdel av 1900-tallet var ikke en slik tekst- og fortolkningsorientert retning. Men deres vektlegging av kultur, og deres påpekning av at alle kulturer kan bidra til verdenssamfunnet, var i samklang med den. Antropologihistorikeren George W. Stocking (1992, 360) sier: «I over et århundre, hadde ideen om kultur vært den viktigste samlende kraft i antropologiske studier».

Freeman truet antropologiens nye identitet

En disiplin i eksistensiell krise, en tydeligere kulturorientering, et preg av humaniora – Freemans frontalangrep gjaldt også dette. Han var «vitenskapsmann», tilhenger av håndfast testing av teorier, beundrer av Popper. Freeman ønsket å nærme seg sannheten, ikke et mangfold av verdibestemte tolkninger. Freeman ville dessuten bringe inn biologien. Hans angrep truet en skjør antropologis nye identitet. Derav fulgte trolig den sterke motreaksjonen fra fagmiljøene.

Som nevnt kan vi forstå politisering som resultat av sterk relevans og usikkerhet om kunnskap. Da Freeman kom med sin diametralt motsatte forståelse av Samoa, var usikkerheten komplett. Men med den nye aktualiseringen av de tre kulturelle tema og antropologiens krise, var det var ingen likegyldig usikkerhet.

Hvem hadde rett?

I spørsmålet om hvem som hadde rett, antyder Paul Shankmans og Peter Hempenstalls nyere studier et kompromiss.

Mead var neppe en så absolutt kulturdeterminist som Freeman ville ha det til. Ifølge Shankman uttalte hun gjennom sin karriere en støtte til kombinasjonen av det biologiske og det kulturelle. Dermed sto hun faktisk ikke så langt fra Freemans egen synsmåte. Man kommer likevel ikke unna at Coming of Age framhever det kulturelle, og at antropologien gjennom det 20. århundre i praksis gjorde det samme. Kulturfaktoren var «det nye» som Boas og antropologien anførte mot natursynspunktet. Freeman hadde noe rett på dette punktet, men han skjerpet motsetningen i urimelig grad.

Om feltarbeidet konkluderer Freeman-forsvareren Hempenstall som følger: Freemans «mest overbevisende poeng var at det hverken var nok tid, anledninger eller statistiske data i hennes feltarbeid til å underbygge hennes tydelige konklusjoner». Shankman medgir dette. Men han påpeker at det kom av at Mead skrev en debattbok. I seg selv var feltarbeidet upåklagelig ut fra den tidens standarder. Freemans påstand om at Mead var blitt lurt av et par venninner, er heller ikke troverdig. Her er det enighet. Mead hadde et ganske bredt materiale og var fullstendig på det rene med samoanernes forhold til spøk og sannhet, likesom hun kjente godt til jomfrukulten – hun var selv blitt utpekt til rituell jomfru ikke lenge etter ankomst på Samoa.

Hva så med tolkningen av Samoa? Det virker som Freemans strenge, straffende Samoa er fullstendig uforenlig med Meads ubesværede samfunn. På dette punktet peker Shankman og andre på at Freeman og Mead rett og slett så ulike deler av øysamfunnet.

Samoa hadde eldre tradisjoner som langsomt kolliderte med misjon og modernitet. I denne vanskelige prosessen praktiserte samfunnet doble standarder. Freeman hadde best tilgang til høvdingesjiktet og det politiske Samoa. Her dominerte hensynet til orden og strenghet. Mead hadde tilgang til tenåringsjentene som, stilltiende akseptert, levde under dette systemets radar. Mead forsto nok helheten, men formet analysen ut fra sitt hovedmateriale som var hentet fra et særlig sjikt i samfunnet.

Mors og fars tolkning

Shankman ser til sist Mead som den «nærende mor» som tillot ungdommen å eksperimentere, mens Freeman får rollen som den «dominante far» som oppfatter ungdommen som bundet av de offisielle normene. Hempenstall tilbakeviser ikke dette.

Freemans sterke angrep på Mead må, slik jeg leser litteraturen, i hovedsak anses tilbakevist, mens begges tolkninger av Samoa har noe for seg. Selve kontroversen handlet imidlertid like mye om vestlige idestrømninger i det 20. århundre, som om Samoa. Det «sanne Samoa» er hverken Freemans eller Meads. Som en samoansk politiker noe oppgitt uttrykte det: «Skal vi bli kjent som [Freemans] sex-utsultede, suicidale voldtektsforbrytere? Jeg foretrekker mitt tidligere [meadianske] rykte som orgiastisk fri-elsker».

Men å vite at ingen av disse bildene er dekkende, og likevel i noen grad riktige, er også en kunnskap. Hele denne historien viser kanskje mest av alt at vitenskap jobber på lang sikt, og at også dens febertokter – kontroversene – produserer ny innsikt.

Litteratur

Denne artikkelen bygger på en rekke kilder. Jeg vil likevel nevne spesielt at fremstillingen av Mead i all hovedsak er basert på Shankman, The Trashing of Margaret Mead.

Franz Boas, The Mind of Primitive Mind, Hardpress, 2017 [1911].

Matti Bunzl, “Anthropology Beyond Crisis: Toward an Intellectual History of the Extended Present”, Anthropology and Humanism, 30, 2, 187-195.

Derek Freeman, Margaret Mead and Samoa. The Making and Unmaking of an Anthropological Myth, Harvard University Press, 1983.

Torbjørn Gundersen, Values and the Role of Scientists in Policymaking, OsloMet Avhandling 2018, 27, OsloMet – storbyuniversitetet.

Hal Hellman, Great Feuds in Science. Ten of the liveliest disputes ever, Wiley, 1998.

https://www.theguardian.com/world/2001/oct/07/arts.highereducation (Nancy Mowll Mathews om Paul Gauguin).

Peter Hempenstall, Truth’s Fool. Derek Freeman and the War over Cultural Anthropology, University of Wisconsin Press, 2017.

Roger M. Keesing, “Anthropology as Interpretive Quest”, Current Anthropology, 28, 2, 1987, 161-176.

Andy Martin, «Willing Women: Samoa, Tahiti, and the Western Imagination», Raritan: A Quarterly Review, Spring, 2006, s. 144-163.

Mac Marshall, “The Wizard from Oz Meets the Wicked Witch of the East: Freeman, Mead, and Ethnographic Authority”, American Ethnologist, 20, 3, 1993, 604-617.

Margaret Mead, Coming of Age in Samoa. A Psychological Study of Primitive Youth for Western Civilisation, Morrow, 1928.

Stephen O. Murray og Regna Darnell, “Margaret Mead and Paradigm Shifts Within Anthropology During the 1920s», Journal of Youth and Adolescence, 29, 5, 2000, 557-573.

Paul Shankman, The Trashing of Margaret Mead. Anatomy of an Anthropological Controversy, University of Wisconsin Press, 2009.

George W. Stocking, The Ethnographer’s Magic and Other Essays in the History of Anthropology, The University of Wisconsin Press, 1992.

Time Magazine, “Margaret Mead Today: Mother to the World”, 21.03. 1969.