Når vi ser nærmere på parforhold er det ikke til å unngå å se at det er ikke bare er lett. To mennesker klarer ikke å leve sammen i kun harmoni. Det blir knuter på tråden, konflikter, skuffelser og lengsler. Betyr det at vi ikke er skapt for å leve sammen ett annet menneske hele livet? Egner vi oss ikke til det? Er idealet om det monogame forhold en misforståelse eller en sosial konstruksjon som ikke harmonerer med det vi har i oss fra naturen? Hadde det vært bedre for oss å være polygame eller serie-monogame? Og hvis så, hvorfor rammes vi av sjalusi hvis partneren finner seg en annen og hvorfor velger så få å leve i seksuelt åpne eller polygame forhold?
Monogami ikke naturlig for menneskene
De fleste av oss har monogami som et ideal og drømmer om å få til et godt forhold til én person som varer livet ut. Betyr det at det er det mest naturlige for oss? Mange har impulser på å ha sex med andre enn sin partner, betyr det at vi biologisk sett er ”programmert” til å ha flere seksualpartnere? Når eksteskapsstatistikken viser at monogame ekteskap ryker like ofte som de holder, betyr det at monogami ikke er naturlig for oss? Og hvis biologien styrer oss mot flere partnere, er det i såfall slik vi bør leve?
Før vi ser svarer på det kan det være interessant å se på hva vi gjør i praksis. Det er gjort en del studier på mennesker der man ser hvordan ulike mennesker velger å leve. I tillegg er det gjort mange studier på dyr (primater og andre pattedyr) som brukes til å argumentere for hva biologien styrer oss mot. La oss se på hva mennskene gjør først.
Utroskap og skilsmisse
Skilsmisseraten i Norge har lenge ligget rundt 50%, men ser nå ut til å synke. Mange må altså innse at de ikke klarer å leve opp til det livslange monogame idealet. Enda mer deprimerende er det at mange av de monogame forholdene ikke er så monogame som de gir seg ut for. Når en økende andel av oss er utro, betyr det at monogami er feil for oss? Forekomsten av utroskap har vist seg å øke drastisk når muligheten for utenomekteskapelige eventyr øker. I miljøer der tilgangen er enkel, er utroskapsraten over 70%. Dette må da bety at monogami ikke er naturlig for oss, at vi naturlig lengter etter å ha flere partnere og velger det når de er mulig?
Det mener ihvertfall Eric Anderson som er sosiolog ved University of Winchester i England. Han mener menn velger å bli i parforholdet fordi de er glade i kjæresten, men at de velger utroskap for å dekke et biologisk (og dermed legitimt) behov for sex ut over det parforholdet kan tilby. Ett av argumentene er at man i et forhold vil få mindre lyst på sin partner ettersom tiden går. Han underbygger argumentasjonen med sin egen forskning. I en studie intervjuet han 120 menn i stabile parforhold og fant at 78% hadde vært utro. Dette er et betyelig høyere tall enn det som er vanlig å rapportere. Ettersom monogami er uoppnåelig for så mange, mener han at løsningen er emosjonell trofasthet, med mulighet for sex utenfor parforholdet i aksepterte og delvis organiserte former. Eneste muligheten for å unngå økende utroskap er å akseptere seksuelt åpne parforhold. Så er det polygami som er løsningen?
Polygami eksisterer
Hvis monogami ikke er naturlig for mennesket vil man forvente at mennsker på ulike steder i verden har valgt å leve på andre måter. Dette har sosiologene og sosialantropologene studert. Kari Wærnes, pensjonert sosiolog ved universitetet i Bergen, har forsket på parforhold i Ghana. Der er fortsatt en del ekteskap polygame. I følge Wærnes var det flere argumenter som ble brukt for å støtte polygami, inkludert det at det var gunstig å ha flere kvinner som kjempet om ens gunst. Men det dominerende argumentet var økonomisk: Mannen trengte flere kvinner til å jobbe på jordene. Til enhver tid ville to hustruer jobbe ute på jordene og én stelle hus og lage mat. Og så roterte de regelmessig. Her ser det ut til at det primært er samfunnsmessige forhold som bestemmer samlivsformen. Så har da også alltid polygami vært betydelig mindre utbredt enn monogami.
I Kina har det vært tradisjon for at de velstående menn hadde en hovedkone som var bestemt mye ut fra rang og økonomi. I tillegg kunne de ha konkubiner, som ble valgt ut fra tiltrekning/kjærlighet. Konkubinatet ble ulovlig under Mao Zedong i 1949. Etter at en ny middelklasse vokste fram i kjølvannet av Deng Xiaopings økonomiske reformer, har det å holde en ”andre hustru” blitt vanligere igjen.
Hvis vi ser bakover i historien er det klart at polygami var akseptert i det gamle testamentet, og at det til og med i visse tilfeller var påtvunget. Dersom en mann døde og etterlot seg en enke, var det brorens plikt å gifte seg med denne enken, uansett om han hadde en hustru fra før eller ei. I det nye testamentet stadfestes monogamiet som en norm, i hvert fall for kirkens ledere. I middelalderen var det for menn kun lov til å gifte seg med én kvinne, men det var ikke uvanlig å kidnappe kvinner for å ha flere ”koner”. Dette var et såpass utbredt problem at kidnapping av kvinner ble forbudt i 1818. Kirken påla menn å gifte seg med en kvinne hvis de hadde hatt sex med henne. Men den norske kongen Eirik Magnusson var ikke enig, og sa at det ikke var nødvendig dersom han erkjente sin skyld og gjorde bot. Polygami eller ei var en problemstilling helt inn i reformasjonen og faktisk skrev Martin Luther at han ikke kunne forby menn å gifte seg med flere kvinner, selv om han var sterkt i mot det. Også utenomekteskapelige forhold var relativt vanlig og akseptert blant menigmann, selv om kirken manet til troskap og helst avholdenhet.
Polygami i lovgiving
De fleste vestlige stater har i dag lover som forbyr polygami. I Norge sier Ekteskapslovens §4 ” Ingen kan inngå ekteskap så lenge et tidligere ekteskap eller registrert partnerskap består.” Dette er imidlertid ikke tilfelle i alle land, og særlig er flerkoneri akseptert i mange Islamske land. Det siste året har debatten om polygami blusset opp i USA ettersom en dommer i mormoner-staten Utah slo fast at denne statens forbud mot polygamt samboerskap var i strid med grunnloven. Argumentasjonen var at loven kun ble praktisert i forhold til religiøse og dermed var diskriminerende. I Norge har både Unge Venstre og FpU de siste årene foreslått å tillate polygami, uten at dette har fått større oppmerksomhet.
Det at polygami er forbudt, betyr likevel ikke at det er ulovlig å ha flere seksuelle partnere parallelt, ettersom det det kun er ektepakten denne loven omhandler. Den kan heller ikke stoppe noen fra å leve polygamt, sålenge de ikke inngår ekteskap. Derfor kan man jo også lure på hvor stor betydning loven egentlig har. Kanskje er det mest et behov for å sende et signal med moralsk begrunnelse?
Primater er ikke monogame, men noen fugler er det
Mennesker deler det meste av sitt genom med primater og andre pattedyr. Skal man se på om noe er naturlig eller biologisk forankret hos mennesker, sjeler man derfor ofte til hvordan disse dyrene oppfører seg. Det finnes monogame dyrearter, men det er ikke de artene vi har mest til felles med. Biologer har funnet at blant fuglearter lever 90% som par, mens dette kun gjelder for 3% av primater (blant annet aper). Mennesker og andre pattedyr ligger et sted i mellom. Ulver er blant de mest monogame pattedyrene. Blant coyote-ulvene er dyrene monogame sålenge de lever under stabile forhold med med rikelig tilgang på mat. Dersom føde er knapphet, er de derimot ikke monogame.
For biologisk evolusjon er diversitet en fordel og man vil tro at polygami skulle være den foretrukne strategi. Det viser seg at arter der ungene er spesielt sårbare i større grad er monogame og har en fordel av to foreldre som beskytter avkommet. Ett unntak er bjørnen, der moren jager faren vekk like etter parringsakten, og holder ham unna så lenge ungene er små. Dette tenker man kan ha med tilgjengeligheten på mat å gjøre – for mange bjørner i samme område gjør at det blir økt konkurranse om maten. Selv om samarbeid og delvis monogami i ungenes oppfostring er relativt vanlig blant dyr, er livslang monogami svært sjelden.
Monogami for å beskytte ungene
Christopher Opie er sosialantropolog ved University College London og forsker på monogami. Hans forskerteam ville finne ut hvordan monogami ble utviklet gjennom evolusjonsprosessen. De sammenlignet atferden hos ulike dyrearter. De fant at monogami økte med økt hjernestørrelse som hos mennesker henger sammen med organisering i større samfunn. Hos mennesker ser man også et svært lite levedyktig spedbarn og en hjerne som trenger mye tid på å modnes noe som gjør at ungene trenger beskyttelse lenger. Dette styrker argumentene for monogami. De konkluderte med tre biologiske mekanismer som talte for monogami: 1. To foreldre tar bedre vare på sårbare avkom. 2. Hannen ønsker å forhindre andre hanner i å befrukte hunnen. 3. Beskytte avkommet mot å bli drept av rivaliserende hanner. De mener altså at monogami er til for å oppfostre unger. Det fordrer monogami så lenge ungene har behov for foreldrenes beskyttelse, men ikke ut over dette. Seriemonogami ville altså være like bra.
I dagens samfunn er det imidlertid fullt mulig å oppdra barn alene uten en partner. Noen velger til og med å få seg barn selv om de er enslige – enten ved hjelp av donorsæd eller ved hjelp av surrogatmødre. Økonomisk har de fleste mulighet til å forsørge barn alene. Dette skulle gjøre at monogami var mindre nødvendig for å beskytte barna. Kanskje er det noe av dette som gjenspeiles i skilsmissestatistikken, som jo har økt betraktelig siste århundre?
Fri flyt av sex
Hvis vi ikke lenger trenger to foreldre for å beskytte barna, er da fri flyt av sex et godt alternativ? De apeartene som likner oss mest (chimpanser og bonoboer) har sex med flere partnere. Kunne vi også gjort det?
Utroskapsstatistikken viser at en del av oss faktisk lever med flere partnere slik det er i dag. Det at mannen potensielt kan befrukte ulike kvinner hver dag gjør kanskje at kvinnen er den som har mest interesse av monogami? Samtidig kan kvinnen kan ha interesse av å bruke ulike menn til ulike formål. Hun kan ønske seg en rolig, snill og stabil mann til å beskytte barna, men en alfahann til å befrukte henne for å gi barna de sterkeste genene. Dette gjenspeiles i at kvinnens valg av mannlig partner endrer seg gjennom menstruasjonssyklusen. Selv om hun i de største delene av syklusen foretrekker en stabil partner, vil hun nær eggløsning oftere tiltrekkes av den typiske alfa-hannen: Sterk og tiltrekkende, med gener som har stor sannsynlighet for å bli spredt videre i stor grad. Er det da kvinnen eventuelt er utro? Kanskje er det derfor det sies at så mye som 20% av menn ikke er biologisk far til sine barn?
Mannen på sin side, kan ha interesse av å spre sine gener ut over flere kvinner og befrukte kvinner også i den perioden hans partner er gravid. På den annen side risikerer han å være forelder for en annen manns barn, noe vi vet er relativt vanlig den dag i dag.
På tross av at utroskap er relativt vanlig er det få som velger å leve i seksuelt åpne forhold. Selv om dette er en reell mulighet i dagens vestlige samfunn, ønsker de fleste et stabilt, monogamt parforhold (og ofte også barn). Hvorfor det? En naturlig stopper for polygami for mange er sjalusi. Hvis det er naturlig for oss å være polygame, hvorfor blir vi da såret og sjalu hvis vår partner har sex med en annen?
Følelsesmessig er kanskje vi mennesker litt annerledes skrudd sammen enn mange dyr. Det at vi mennesker oftest ønsker oss et stabilt forhold til én annen person - er det bare fordi vi er hjernevasket av det samfunnet vi har vokst opp i? Sosiologen Eric Anderson er uvanlig klar i sitt forsvar for utenomekteskapelig seksualitet. Han sier at det er et gap mellom hva vi ønsker moralsk sett og biologisk sett. Hans løsning er at vi skal gi etter for biologien. Dilemmaet han peker på er vikig, men kan kanskje utvides til også å omfatte våre emosjonelle og psykologiske behov. I hvilken retning peker de?
Sex, følelser og nærhet
Sex kan være biologisk drevet (kun fysisk stimulering og orgasme), men i et parforhold vil sex for de fleste også være å komme nærmere hverandre både kroppslig og emosjonelt. Det er altså biologi og psykologi. Selv om biologien åpner for å ha flere partnere, vil det være emosjonelt vanskelig for en person med trygg tilknytning?
Ett spørsmål er jo om man kan klare å ha sex uavhengig av relasjon (kun for biologi og utløsning) og samtidig opprettholde en nær emosjonell og seksuell relasjon til sin partner. For de fleste vil vel det være vanskelig. Først fordi det er et svik mot partneren. Men også fordi den seksuelle aktiviteten også påvirker den emosjonelle. Seksualakten er fysisk nærhet men øker også den psykologiske og mentale nærhet. Biologisk kan dette blant annet kobles til frigjøring av hormonet oxytocin (se mer i artikkelen ”Den forelskede hjernen”). Den psykologiske komponenten av sex innebærer altså både nærhet og tilknytning.
Seksualakten innebærer å hengi seg til en annen. Man gir sin kropp, men også sine følelser til en annen. Man gjør seg sårbar og det skaper også nærhet. Varig seksuell nærhet (ut over en one-night-stand) skaper for de fleste en emosjonell tilknytning. Hvor mange personer klarer eller orker vi å knytte seg til før vi må gå inn i seksualakten og relasjonen med en mye større emosjonell avstand? Med en beskyttende emosjonell avflatethet som også gjør at man mister mye av det en seksuell relasjon kan bidra med: Nærhet, trygghet, åpenhet for egne og andres såre sider. Dette taler mot Eric Andersons forslag om å praktisere aksept for sex utenfor ekteskapet, men bevare den emosjonelle trofasthet som det sentrale. Den seksuelle aktiviteten vil i denne tankegangen også påvirker emosjonene.
Noen par velger å leve i seksuelt åpne forhold, eller i forhold med flere partnere og sier at de trives med, at det ikke skaper sjalusi. Så kan man spørre seg om det er fordi de er bedre psykologisk utviklet enn oss andre? Tilknytningspsykologien peker heller mot det motsatte: Kanskje er det mer utrygge tilknytningsstrukturer som gjør at noen synes det er lettere å ikke knytte seg så tett til én partner. Mer om dette i artikkelen om tilknytning ”Kjærlighetens søte, klamme bånd”.
Alene – eller sammen?
Mennesket er grunnleggende sett alene. Den eksistensielle ensomheten kan være utfordrende å føle på. En del kan søke mot parforhold for å lindre smerten koblet til ensomhet. Samtidig kan varige parforhold utfordre oss i selvforståelse og handling på en måte som er psykologisk sunn og tvinger oss til å se på oss selv med nye øyne. Slike prosesser er imidlertid såpass krevende at det kan være enklere å bryte og gå videre alene, eller med en annen partner som er mindre utfordrende.
Emosjonelt og psykologisk peker mye mot at monogami er bra for oss. Men trenger det å bety at det er biologisk forankret? I artikkelen ”Den forelskede hjernen” ser vi hvordan hjernen har mekanismer som driver oss mot flere partnere (sexdrift) og mot én partner (forelskelse og tilknytning). Uansett er det et viktig poeng at det er ikke alt som er biologisk forankret som er godt for oss. Ta for eksempel søt-sug, som vel er biologisk iboende i oss, men neppe godt for oss idagens samfunn. Monogami kan kanskje være viktig og godt for oss psykologisk, selv om det ikke nødvendigvis er det alle våre biologiske krefter drar oss mot.
Når ekteskap ryker i dagens samfunn blir resultatet gjerne serie-monogami. Kanskje kan langvarige serie-monogame forhold fortsatt ivareta en del av de emosjonelle behovene? Man slipper seg til enhver tid kun inn på ett annet menneske, men når dette blir for vanskelig går man videre til neste. Serie-monogami ville også kunne ta hensyn til behovene for å ta vare på de sårbare barna. Man er sammen som par så lenge barna har behov for beskyttelse, og etter det kan man bevege seg videre. Er det da greit å bryte forholdet om det virker enklest, når barna blir større? Eller er det et nederlag? Taper man noe på det? Eller er det bare et resultat av at livet forandrer seg og behovene varierer i ulike deler av livet? Mer om dette i artikkelen ”Should I stay or should I go”.
Menneskets valg
For mange vil det være en konflikt mellom det biologien eller driftene styrer mot (sex med flere partnere) og det psykolgiske behovet der vi ønsker nærhet, trygghet og tilhørighet. Dette siste behovet er kanskje ikke så sterkt som drifter og begjær, men er ikke mindre viktig for at våre liv skal kjennes gode og fullbyrdet over tid. Kanskje må vi akseptere at det av og til er ulike retninger på biologiske og psykologiske behov. Og nettopp her er vel noe av forskjellen på mennesker og andre pattedyr. Selv om vi har mange felles grunnleggende drifter har vi også et valg på om vi lever dem ut eller ei. Heri ligger også menneskets frihet. Vi er ikke slave av vår biologi, men kan velge å handle annerledes enn det våre drifter tilsier. I hvert fall til en viss grad. I tillegg kommer altså våre psykologiske og eksistensielle behov. Disse behovene roper ikke like høyt som de biologiske behovene, men de er ikke mindre viktige. Der de biologiske behovene kan gi umiddelbar glede og nytelse, vil det å imøtekomme våre eksistensielle behov gi en mer varig, og ikke mindre viktig tilfredshet.
I dragningen mellom biologi og psykologi tar vi valg. Ikke alle valg er perfekte og dagens familier bære ofte spor av ulike valg foreldrene har tatt. Da får man slike historier som om den unge gutten som var så betatt av nabojenta og som betrodde seg til sin far. Faren måtte advare gutten om at hun faktisk var hans barn. Gutten går så til sin mor og sier: ”Far sier at vi er søsken!”. Mor svarer: ”Ta det med ro – han er slett ikke din far!”
Litteratur:
NRK Ekko 28.11.13 ”Monogami”
The Guardian, 29.07.13. Ian Sample: ”The mystery of monogamy: scientists claim to have the answer”
Aftenposten Innsikt. Desember 2013
Anderson, E. ”Is Cheating a Rational Choice?” The Huff Post Blog, 2012.
Wikipedia
