Kampen for selvfølelsen

Være noe i egne og andres øyne

Hvem sa at selvoppholdelse, kampen for overlevelse, er vår mest grunnleggende drivkraft? Det stemmer jo ikke. Ikke for anorektikeren, som slanker seg dødssyk bare for å kunne bli tilfreds med sitt eget forvrengte speilbilde. Det stemmer ikke med hun som tar beina fatt når hun blir tiltrukket av en mann av frykt for å bli forlatt.

Det stemmer ikke med konkurranse-bokseren som lar seg påføre hjerneskade og redusert IQ for å oppleve berømmelse. Det stemmer ikke med den ensomme tenåringen som skyter skolekamerater og seg selv for å komme i avisen. Det stemmer ikke med selvmordsbomberen. Eller Hitler. Heller død i en bunkers enn å bli sett som noe annet enn historiens største seierherre. Det finnes mange mennesker som er litt forstyrrede. Men kampen for å beskytte selvfølelse tilhører ikke bare avvikere, psykopater eller de hårsåre.

Påstand nr. 1
Streben etter god selvfølelse er en underkjent og uerkjent drivkraft som styrer våre valg.

Ta parforholdet som eksempel. I forelskelse er selvfølelsen på tivoli. Opp i en berg-og-dal -bane, fryd over å bli løftet ut av sur hverdag og grå selvforakt. Nedover når skuffelse suger ut livsmot og drar ned i dypet. Eller forundring når man er svimlende fortumlet på en emosjonell karusell med verden der ute, som glir fjernt forbi bak hvite hester. Alt er mulig når man er oppblåst av jubel, sødme og sukkerspinn. For en stakket stund.

Påstand nr. 2
Man er aldri så sårbar som i hengivelse til en annen.

Noen ganger må man risikere egen selvfølelse for å slippe en annen nærmere. Selvfølgelig er det ikke alle som våger. Sette så mye på spill. Man går heller helgardert inn i forholdet, gir aldri mer enn det man er garantert å få tilbake. For forelskelsen drar ofte med seg et etterslep - av skuffelse. Deri ligger kimen til anklage, avvisning eller likegyldighet. Og brudd.

I et parforhold som er tuftet på forelskelse, har partene gjerne en slags stilltiende avtale: ikke akkurat klappe hverandre på ryggen, men i hvert fall klappe hverandres selvfølelser. Et psykologisk nært og kroppslig intimt samvær med en annen er ikke bare et møte med den andre, det er også et møte med egen ufullkommen kropp, med egne hemninger, sårbarhet og frykt for avvisning. Når den andre begjærer, bekrefter og beundrer, lindres utryggheten. I den andres forelskede blikk løftes man ut av selvusikkerhet.

Hva er viktigst,
relasjon eller selvfølelse?
Problemene oppstår når en part bryter avtalen og sier noe kritisk til den andre. Da har den lettet, forelskelsens tåkesky som forskjønner og bløtgjør motsetninger. Det kan skje to ting med den som blir kritisert: 1) enten blir man opptatt av å bevare relasjonen, eller 2) man er mer opptatt av å bevare egen selvfølelse.

I det første tilfellet vil man gjerne få det til å gå, forsøke ikke bare å høre, men også tåle den andres frustrasjon. Kanskje greie å se seg selv med den andres øyne, kanskje ikke. I hvert fall være villig til å forsøke, fatte i det minste med hodet at det kan være en grunn til den andres skuffelse, selv om alt i en skriker opp og mener noe annet. Gi det en ettertanke eller tre.

Denne holdningen forutsetter at forholdet faktisk er noe å bevare. Det finnes egosentriske personer hvis kritikk av andre ikke er vennlig, men som er mer basert på egne behov for gjengjeldelse og kontroll enn en evne til å se den andre.

De som er mer opptatt av å beskytte egen selvfølelse enn å ta vare på forholdet, har naturlig nok mangelfull toleranse for kritikk. I møte med kritikk oppstår noen øyeblikk, kanskje av ett sekunds varighet, et skjæringspunkt, et aldri så lite veivalg: Forsøke å høre det den andre sier eller beskytte seg?

I siste tilfelle blir steget fra sårhet til sinne snublende kort. Så kort at sinne kommer nærmest reflektorisk. Det som kunne vært en litt smertelig reaksjon fordi kritikken treffer, blir gjort til noe som den andre skal kjenne på i stedet. Man retter en anklage mot den andre, vedkommende oppleves og klandres for å være urimelig. Svært urimelig. ” Du tar feil!” Og hvis den andre er ens partner, som man elsket i fjor, i forgårs eller for en time siden, blir han/hun ikke lenger oppfattet som en person som vil en vel. Opplevelsen av den andre blir fordreid. Man finner andre motiv enn egen atferd for at partneren har vært kritisk. Fordi ingenting hjelper så mye på selvfølelsen i øyeblikket som å påpeke karaktertrekk ved partneren som gjør at man ikke trenger ta hans eller hennes kritikk alvorlig. Hva som helst ufullkomment ved den andre som kan støtte opp under behovet for at kritikken kan tilbakevises.

En tango til slutt
Her begynner en destruktiv dans. For anklager som skal tjene til å ramme den andre, inviterer bare til motanklager. Begge parter virvles inn i hverandres gjensidige beskyldninger, følger hverandre i eskalerende krenkelser, klamrer seg til hvert sitt flak av truet selvtillit.

Likevel er de to helt avhengige av hverandre. For den eneste måten å gjenvinne selvaktelsen på, er å få rett, få slått fast at den andre tar feil. Man trenger altså desperat den andres feilbarlighet for selv å kjenne seg vel! Du må være forkastelig, for at jeg skal ha det bra. Ergrelse over den andre er ikke lystelig, men den gjør det enklere å gjenvinne litt tilfredshet med en selv. Man finner derfor stadig finurlige innsmett for å demonstrere den andres mangler. Dette er samlivets hverdag for mange. Over tid vil misnøye og anklager undergrave selv det stødigste fundament av fortrolighet og tiltrekning.

På fagspråket kalles det attribuering eller projeksjon. Ut i fra egne behov tillegger man andre atferd, holdninger eller egenskaper som ikke er tilstede eller kun i liten grad. Det tjener til å beskytte mot egen smertelig selvinnsikt.

Påstand nr. 3
Attribuering eller projeksjon er den mekanisme som ligger bak de fleste parkonflikter. Partneren blir en motpart som må devalueres, holdes på avstand og eller bringes til underkastelse.

Påstand nr. 4
Projeksjon er også den samme mekanismen som forstørret opp til det groteske lå bak jødeforfølgelsene i annen verdenskrig.

Jøder måtte gjøres til rotter for at det tyske folk skulle gjenvinne selvfølelse etter ydmykelsen i første verdenskrig. Og Hitler kunne bl.a. få gjengjelde at jødiske professorer en gang hadde avvist hans søknad om opptak til Kunstakademiet i Wien. I mindre ekstrem form er det den samme mekanismen som er opphav til diskriminering og fordommer i vår tid. Fra å gjøre den andre til en motpart, tar man et lite steg videre og skaper et fiendebilde. Ikke bare de som er annerledes, men som også tenker annerledes, det være seg innen totalitære stater, fundamentalistiske diktaturer eller i ensrettede, politisk korrekte demokratier. Man trenger noen som kan oppfattes som dumme, primitive. Eller undertrykkende og arrogante. Man trenger dem for bedre å regulere egen selvaktelse. Som person, som par, som gruppe, som nasjon.

”Hekta på feel-good”
Hvorfor blir det så himmelens viktig å ha en god selvfølelse?

Hva slags idiotisk spørsmål er det? Selvfølgelig trenger man selvtillit. Hvordan skal man kunne være målrettet, handlekraftig og utholdende eller kreativ og nytenkende uten tro på at det bor noe i en, at man har noe å formidle, skape, utrette? Spørsmålet er kanskje mer sammensatt. Er tillit til egne ferdigheter en beskyttelse mot eller benektning av et underliggende mindreverd som man ikke har toleranse for? Man ha det bra med seg selv, for det blir så uutholdelig ikke å ha det. Fordi man et sted inni seg er så liten, må man bli så stor. Man har gjort seg avhengig av en type psykisk dop, nemlig bekreftelsen, for å holde det smertelige mindreverdet borte.

Noen ville kanskje også trekke inn ikke bare et psykologisk perspektiv, men også et sosiologisk: Kanskje kan det hevdes at egen selvfølelse er blitt så viktig fordi det ikke er så mye annet enn selvet igjen å tro på? Hva annet er viktigere enn egne behov, når ideologiene fra forrige århundre er halvdøde, Nietsche og Küng har for lenge siden også erklært Gud død, og kjærlighet ender bare i bråk og brudd?

Påstand nr. 5
Evne til selvkritikk kjennetegner en psykologisk moden person.

Toleranse for kritikk koster dyrt. For kritikk kan ramme, særlig hvis den kommer fra en betydningsfull annen. Likevel er et kjennetegn ved en psykologisk moden person viljen til å dvele ved egne feiltrinn, tilkortkomming eller middelmådighet. Man har ikke vanskeligheter med å se at man ikke får til, eller at andre kan ha noe å utsette på en. Når man får kritikk, kommer ikke impulsen til å finne mangler hos kritikeren.

Samtidig fører heller ikke kritikk til at man blir knust, gir opp virkeliggjørelse, utfoldelse eller selvhevdelse. Selvkritikk og kritiske synspunkter fra andre kan for den psykologisk modne utgjøre et viktig korrektiv, nesten som en slags følgesvenn som kan minne en på når tanke og væremåte trenger å justeres.

Aristokratisk selvfølelse
Hvorfor er mange så hårsåre? Det er flere forskere som har påpekt at det er en grunnleggende ting vi gjør galt når vi oppdrar neste generasjon (Damon, 1996; Dweck, 2000): Vi gir dem inntrykk av at selvtillit er noe de har krav på, noe omgivelsene skal sørge for gjennom bekreftelse, støtte og oppmuntring.

Nei, ingen av disse forskerne mener på noen måte at det skal børstes støv av spanskrøret. Men anerkjennelse fra omgivelsene og dermed den gode selvfølelsen bør i større grad komme som følge av ytelse: dyktighet, mestring og uselviske handlinger, riktignok først når barnet begynner å bli større. En god selvfølelse skal heller forutsette noe, være tuftet på noe du gjør og ikke bare noe du er. Ros til barn skal fortrinnsvis gis for noe de gjør og ikke for en medfødt egenskap. En god selvfølelse er ingen rettighet. Det er lenge siden vi avskaffet aristokratiet i Norge. Men mange av oss vil fortsatt gjerne ha en aristokratisk selvfølelse – det vil si en betingelsesløs anerkjennelse for det vi er, uavhengig av hva vi utretter eller gjør for andre.

Ta parforholdet igjen: Hvis man mener å ha krav på ”feel-good”, er det neppe det beste utgangspunkt for å bli en god partner. Den implisitte forventningen til den andre blir ikke snau: ”elsk meg slik at jeg aldri misliker meg selv”. Og hvis man ikke føler seg så vel i eget skinn – hvem blir ansvarliggjort? Dermed har man sikret seg klagerett. Og en egnet adressat.

Selvopptatthetens
beskyttende lille sirkel

Påstand 6
Noen sannheter om selvopptatthet:

• Å være selvopptatt er ikke det samme som å være selvgod. Den selvgode har litt for inflaterte tanker om seg selv. Den selvopptatte, derimot, kan også ha mye mindreverdsfølelser. Det er bare evnen til å se seg selv med litt distanse eller andres øyne som er litt haltende.

• Den selvopptatte trenger ikke være egoistisk. Den egoistiske er hensynsløs, forsyner seg godt fra andre, men gir lite tilbake. Den selvopptatte kan eksempelvis også være snill, men vedkommende glemmer seg fort bort når egne behov og interesser når en viss terskel, dvs. får et visst indre ”trøkk.” Da er den andres behov ikke bare glemt, men den andre brukes for å oppnå det man selv trenger.

• Selvopptatthet er det siste karaktertrekket man ser hos seg selv, som man kan erkjenne at man har og gjenkjenne når det er manifest. Hvis noen sier til en slik person: ”Du er for selvopptatt”, vil personen helt garantert ikke svare ”Ja, det har du nok rett i for det kjenner jeg igjen hos meg selv. Det preger meg nok i mange ulike livssituasjoner.”

• Selvet strever nesten uavlatelig for å være noe i egne eller andres øyne – på måter vi som oftest ikke er oss bevisst.

• Tanker om hvor ubetydelig eget liv er, kan vekke et ubehag. Et streif av engstelse? Motløshet? Som om man skulle leve forgjeves?

• Investering i eget selv beskytter mot et slikt ubehag.

Jo større investeringen er, desto større er også fallhøyden. Og dermed blir beskyttelse av selvet viktigere enn ivaretakelse av et forhold, av ens relasjoner og engasjement i og for andre.

Fem minutter hver dag
Dør vi også like selvopptatte? Jeg tror ikke det og har festet meg ved sluttscenene i katastrofefilmer. Om det går bra eller dårlig, uansett søker personer nærhet til de som betyr mest for dem når flodbølger, vulkanutbrudd eller jordskjelv plutselig gjør en liten og livet skjørt.

Når vi blir truet, vet vi skal dø, er engstelige, bekymret eller syke, ønsker de fleste ikke å være alene. Kanskje det er fordi vi trenger litt støtte når vi eksistensielt sett er mest ensomme; i møte med det uvisse. Kanskje er det fordi andres liv blir viktigere når ens eget liv faser ut, at noe godt skal leve videre. Om ikke før så kanskje i hvert fall da, slipper man noe av investeringene i å skulle være noe. Døden er jo en påminnelse på egen ubetydelighet. En buddhistisk leveregel sier at man skal tenke på døden minst fem minutter hver dag.

Forpaktere av småbruk
Hva er så selvet? Eller sagt på en annen måte, hva er det vi beskjeftiger oss så mye med når vi er selvopptatte? Hva er vi opphengt i?

Er vi synonyme med våre planer, ambisjoner, drømmer, egenskaper, forhistorie, forbigående emosjoner eller flyktige tanker? Eller har vi dem? Dette utgjør ikke en spissfindig språklig problemstilling. Det ligger et stort psykologisk sprang mellom ”er” og ”har”. Denne forskjellen mellom ”å være” og ”å ha” tanker og følelser har vært formulert i meditasjonspsykologien av kurslærere i Acem allerede på 1980-tallet. Det er et grunnleggende meditativt prinsipp. Ved praktisering av visse meditative teknikker merker man uavlatelig hvor omskiftelige tanker, emosjonalitet og stemninger er (Davanger, Eifring & Hersoug, 2008; Holen, 2007). En opplevelse av et handlende selv kan gjennom meditasjon forankres stadig mer i en rolig oppmerksomhet hvilende som en bøye oppå et bølgehav av indre liv, som skifter med vær og vind. Interessant er at i de siste 10-15 årene har nesten samtlige psykologiske skoler adoptert betydningen av denne distinksjonen mellom ”å være” og ”å ha”. Hvorfor? Så snart du ”har” noe og ikke lenger bare ”er” det, blir det straks lettere å gjøre noe med det. For eksempel, en som sliter med et lavt selvbilde ”er” ikke dum, men ”har” bare tanker på at hun/han er det.

Selv liker jeg å tenke at vi er en slags forpaktere på småbruk. Vi har fått tildelt en liten jordlapp med våningshus, akkurat som vi har fått et gitt sett med gener, en kropp og noen oppvekstbetingelser. De har vi ikke kunnet velge. Når vi er unge, tenker vi kanskje på hvordan vi kan ekspandere småbruket. Når vi blir eldre, er vi mer opptatt av vedlikehold, pusle rundt, stulle og stelle med jorda, mens sesongene kommer og går. Vi ”er” ikke steinhellene på trammen, eller potetene i åkeren, gresstustene på tunet eller veden i løa. Like lite som vi ”er” våre tårer, vår planlegging, overvektige kropp, bekymringer eller erindringer. Vi ”har” dem. Og vi har en frihet til å velge hva vi skal gjøre med det. La jorda eller våre muligheter ligge brakk eller la det gro frem noen produkter mellom steiner og kratt – som ikke bare vi, men også andre kan ha glede av. Vi forvalter noe som er blitt oss gitt for en stund. Det er i den som forvalter, og ikke det som blir forvaltet, identiteten vår bør ligge. Parallelt til Acem-meditasjon, hvor identiteten gradvis forankres mer i det handlende selv, og ikke i forbigående tanker og følelser. Ikke hva vi har, men hva vi gjør ut av det, er avgjørende.

Ikke bare støtte
Er man for opphengt i å skulle være på en bestemt måte, opprettholde et visst selvbilde, kan både arbeid og kjærlighet være brysomt når man ikke får bekreftet den man ønsker å være. Selvfølelseregulering er sannelig ikke så lett. Hos de fleste av oss finnes alltids noe som kan jekkes ned og noe annet opp. Men en eneste rettesnor finnes for denne reguleringen: samsvar mellom egen selvoppfatning og hvordan andre ser en. Og det samsvaret er forbløffende dårlig, viser flere forskningsstudier. Dessverre tillater ikke vanligvis våre sosiale konvensjoner den type ærlighet mellom personer som kunne avklare en diskrepans mellom egne selvbilder og andres vurderinger. Et kurs i mellommenneskelig kommunikasjon arrangeres årlig av Acem på Halvorsbøle ved Randsfjorden, nettopp for å kunne tilby en slik anledning til økt selvinnsikt. Vil man arbeide med mennesker, ikke minst som leder, er det et stort poeng at man evner å se seg selv med andres øyne.

I et godt parforhold bor også en slik mulighet. Det betyr at man ikke alltid skal gi og forvente støtte, men evne også å være hverandres viktigste korrektiv.

Referanser:

Damon, W. (1996). Greater expectations. Free Press paperbacks, New York

Davanger, S., Eifring, H. og Hersoug, A. G. (2008). Fighting stress. Reviews of meditation research. Acem Publishing, Oslo

Dweck, C. (2000). Self-theories. Their role in motivation, personality and development. Psychology Press, Philadelphia

Holen , Are (2007). Inner strength. The free mental attitude in Acem-meditation. 2nd ed. Acem Publishing, Oslo

Produkter

Dyade 2008/04: Klager, krav og krenkelser

 

Relaterte artikler