Våre hallusinerte ønsker

Om Sigmund Freuds drømmeteori 

En julikveld i 1895 sitter Sigmund Freud alene på terrassen til en Wienerrestaurant ved det vakre Bellevuepalasset. Han spiser middag og tenker på en drøm han hadde hatt samme natt. Den handlet om Irma. Denne kvinnen var faktisk en god venn av familien. Dessuten gikk hun i psykoanalytisk behandling hos Freud på grunn av hysterisk angst.

Meget kortfattet var drømmen som følger: «Han traff Irma i et selskap. Hun kom bort til ham og klaget over smerter. Han kunne se at hun faktisk var fysisk dårlig. Det måtte åpenbart dreie seg om en betennelse, sannsynligvis forårsaket av en injeksjon med feil medisin gitt av en kollega».
På terrassen reflekterer han over selv de minste detaljene i drømmen og er istand til å sette dem i sammenheng med faktiske hendelser og sanseinntrykk fra dagene før. Kvelden før hadde han snakket med en kollega som bebreidet ham at Irma ikke var blitt bedre. Irmas hysteriske angst var riktignok borte, men en del somatiske plager vedvarte. I løpet av middagen erkjenner Freud at motivet for akkurat denne drømmen var et ønske om ikke å være ansvarlig for Irmas plager. Drømmens konklusjon var nettopp oppfyllelsen av dette ønske.

Lenge hadde Freud vært opptatt av og skrevet ned en del av sine drømmer. Lenge hadde han også ant at drømmene måtte ha en mening, et motiv, en funksjon. Men det var først denne kvelden noe demret for ham, innsikt som skulle få stor betydning for hans drømmeteori, ja ikke bare den, men hele hans system av ideer og behandling som senere ble kalt psykoanalysen. Blant annet på bakgrunn av drømmen om Irma forsto han noe som han mente var almengyldig: En hver drøm fremstår alltid som en ønskeoppfyllelse etter at den er analysert. 5 år senere skal Freud ha spurt en venn spøkefullt om han trodde det noengang ville bli reist en marmortavle utenfor Bellevuerestauranten med inskripsjonen: «Her oppdaget Sigmund Freud drømmenes hemmelighet 24. juli 1895».

Etter dette arbeidet den ambisiøse nevrologen mer systematisk med drømmer egne og pasientenes. Sam tidig videreutviklet han den forståelse av menneskets psyke han allerede var kommet frem til gjennom hypnose av pasienter. Vi skal se litt nærmere på denne forståelse. Freuds drømmeteori baserer seg nemlig på samme prinsipp som ligger til grunn for hele hans psykologiske teori: at vi har mange ønsker, følelser, bestrebelser som motiverer og styrer våre handlinger, men som vi likevel ikke har noen anelse om. De er med andre ord ubevisste. Med dette mener Freud at vi ikke bare er uoppmerksomme på dem, men at en mektig sensurerende instans i oss selv (superego) hindrer oss i å bli klar over dem. Dette fordi det ville vekke ubehag, skyldfølelse, angst for represalier fra omgivelsene eller tap av bekreftelse fra betydningsfulle personer å erkjenne dem.
Selv om disse forbudte følelsene er fortrengte, må vi bare ikke tro at vi er kvitt dem ifølge Freud. De kommer nemlig snikende inn bakveien, og da gjerne maskert og f or kledt slik at vi ikke skal kjenne dem igjen. Indirekte søker disse impulsene sin tilfredsstillelse og styrer våre handlinger mens vi lever i lykkelig(?) uvitenhet om deres eksistens. Hvordan kan dette skje?

Vaske bort ødeleggelsen

Freud mente at hos nevrotikeren kan fortrengte impulser komme til uttrykk blant annet som symptomer. Vi er da bare klar over de lidelser symptomet forårsaker; vi forblir uvitende om at ubevisste ønsker tilfredsstilles gjennom symptomet. Et klassisk eksempel på dette er den alltid velvillig underkastende husmoren, smilende og selvoppofrende, som utvikler en trang hun selv finner helt uforståelig til å vaske hendene ustanselig. Hvis hun ikke gir etter for denne trangen, opplever hun en nesten overveldende angst. Symptomet tjener altså til å holde angsten i sjakk. Men hvorfor angst? Går hun i psykoanalytisk behandling, kan det vise seg at denne så spake og myke kvinnen aldeles ikke er blottet for raseri og opprør. Sannsynligvis ikke uavhengig av en streng og tildels sadistisk far har hun vært pent nødt til å holde sin aggresjon unna for å oppnå noe av den varme, trygghet og bekreftelse som ethvert barn trenger. Det viste seg videre at vasketrangen var oppstått omtrent samtidig med at hun hadde skjønt at hennes mann var utro. Hennes frustrasjon og sinne akkumulerte seg dermed bak den milde maske uten å nå bevissthetens terskel. Selv om de aggressive impulsene tildels ble levet ut i drømme, de var naturlig nok blodige (og ble følgelig fort glemt), ble enhver berøring med en gjenstand for henne et ubevisst uttrykk for en destruktiv handling. Enten hun tørket støv eller smurte matpakke, det var som om hun knuste og smadret ubevisst. Dette vekket naturlig nok angst, og hun måtte skynde seg og vaske bort den ødeleggelse hun hadde forårsaket. Hun hadde vel «blod» på hendene.
Dette er et eksempel på hvordan ubevisste impulser søker uttrykk og samtidig forsøkes holdt i sjakk. Noe tilsvarende skjer i drømme: på fordekt måte får ubevisste behov sitt utløp. Hos de fleste mennesker er denne utlevelse tilstrekkelig. Det er først når våre forsvarsmekanismer begynner å slå sprekker også i våken tilstand at symptomer oppstår. For Freud var det likevel drømmene som ble «kongeveien til det ubevisste». På grunn av et betraktelig svekket forsvar er vi i drømme nærmere våre konflikter enn i våken tilstand.

Under et opphold på Schloss Bellevue ved Wien som den gang ble leiet ut til sommergjester— lyktes det Freud for første gang å tyde en drøm fullstendig. På et foto har Freud skrevet til sin venn Wilhelm Fliess 12. juni 1900: «Tror du man en dag vil kunne lese på en mamortavle herpå huset: «Her åpenbarte drømmens hemmelighet seg for dr. Sigmund Freud den 28. juli 1895.» Utsikten til det er visst svært små akkurat nå.»
 
 Ifølge Freud er vi altså utstyrt med en rekke ubevisste, uakseptable impulser og et forsvar mot disse. De færreste vil kunne nikke gjenkjennende til et slikt postulat. Det ubevisste er nemlig ubevisst. Freud stakk dermed hull på myten om den voksne, sunne, rasjonelle og sublimerte person og det uskyldsrene barnet. Han skapte røre i sin viktorianske samtid da han hevdet at også barnet har seksuelle følelser knyttet til forskjellige erogene soner. Han delte barnets utvikling inn i tre faser avhengig av hvilken erogen sone som dominerer barnets lystopplelvelse på det stadiet: den orale, anale og falliske fase. Vi skal ikke gå nærmere inn på dette her. Viktig er det bare å bemerke at ethvert alderstrinn har sine typiske måter å oppfatte og ordne inntrykk fra egen kropp og fra omverdenen. Følgelig er det knyttet bestemte emosjonelle kvaliteter til hver fase. Barnets modning består mye i å lære å akseptere og kontrollere vonde og vanskelige følelser som sinne, hat, intens misunnelse, sjalusi, maktbegjær og «perverse» seksuelle ønsker. Nesten alle voksne mennesker er mer eller mindre fiksert i et av de tre utviklingsstadiene. Våre følelser, stemninger og reaksjonsmønstre bærer preg av det. Tydeligst er det i våre drømmer.

Primær og sekundærprosess

Freud skal selv ha sagt at arbeidet med drømmer førte ham lenger inn i psykologien og forståelsen av mennesket enn han noen gang hadde ventet. Med erkjennelsen av ubevisste, infantile behov og hvordan de kommer til uttrykk i drømmebilder, begynte Freud å skille mellom to ulike tenkemåter. Den ene måten kalte han primærprosesstenkning, som er konkret, billedlig, ulogisk, usammenhengende og typisk for små barn, psykotiske tilstander og drømmefylt søvn. Etterhvert lærer barnet seg sekundærprosesstenkning som er rasjonell, logisk, akseptabel, tilpasset, realitetsorientert og typisk for oss vanlige (nevrotiske), voksne mennesker i våken tilstand.
Ifølge Freud er vi altså langt fra «voksne» selv om vi har nådd modenhetsalder. De infantile impulsene, behovene og følelsene som utgjør primærprosesstenkningen tilhører riktignok ikke hverdagens trivielle ønsker. Men de lever fortsatt i oss som en slags undergrunnsbevegelse. Selv den mest undertrykkende og totalitære personlighet greier ikke å kvitte seg med dem. De dukker nemlig opp bl.a. hver natt. Vekst utover vanlig modenhetsalder består mye i å erkjenne, akseptere og integrere primærprosesstenkningen i vår hverdagslige, fornuftige fungering bruke dets kreative aspekter som økt fantasi, spontanitet, impulstilgjengelighet og idérikdom uten å bli offer for dens kaos, destruktivitet, manglende evne til utsettelse etc.

Allerede to år etter at Freud hadde vært på Bellevuerestauranten og reflektert over drømmen om Irma, var han i gang med å skrive det han selv anså som sitt hovedverk: «Drømmetydning». Han håpet at hans seksualteori skulle bli alment akseptert etterhvert, hvilket er tilfelle, men regnet med at hans drømmetydning ville trenge lenger tid. Det ser også ut til å være tilfelle. At drømmer i sitt vesen ikke er annerledes enn våre dagdrømmer, i den forstand at de begge representerer en ønskeoppfyllelse, er ikke så lett å godta umiddelbart.

Sommerferien 1899 oppholdt Freud seg i Berchtesgarden. Der skrev han mesteparten av «Die Traumdeutung». Han var fornøyd med boken: «I mange triste stunder er det blitt meg en trøst å kunne etterlate denne bok», skrev han til Wilhelm Fliess i mars 1900. Men han var dypt skuffet over mottagelsen den fikk: «Forståelsen er liten, rosen er bare almisser».
«Inntil da hadde psykoanalysen bare beskjeftiget seg med løsningen av patologiske fenomener, men drømmen som den nå gikk til angrep på, var intet sykelig symptom, den var et fenomen innenfor det normale sjeleliv, kunne foregå hos ethvert sunt menneske ... psykoanalysen er ikke lenger en hjelpevitenskap for psykopatologien. Den er snarere begynnelsen til en ny og grundigere sjeleviten som også blir uunnværlig f or forståelsen av det normale.»
(Freud i «Selbstdarstellung»)

Når jeg skulle meddele mine egne drømmer, viste det seg alltid tvingende nødvendig at jeg i langt større grad enn jeg brød meg om, og mer enn det ellers kreves av en forfatter som ikke er dikter, men naturforsker, ga fremmede innblikk i mitt psykiske livs intimiteter. Det var pinlig, men uunngåelig.»
(Freud i «Die Traumdeutung»)

Teorien er ikke vanskelig å akseptere hvis jeg drømmer om et bugnende buffétbord etter å ha lagt med sulten om kvelden. Verre blir det hvis jeg drømmer om min kjæreste som faller overbord og drukner. Betyr det at jeg egentlig ønsker ham dø? Ikke nødvendigvis, ifølge Freud. Det vi husker når vi våkner den såkalte manifeste drømmen er svært sjelden hele drømmen og så langt ifra den «egentlige, sanne» drømmen, den såkalte latente drømmen. Dette må forklares litt nærmere: Når vi sover, hviler vårt voksne, rasjonelle jeg med alle sine solide forsvarsmekanismer mot uakseptable impulser. Men akk, det halvsover bare og vokter likevel med et øye på det som skjer. Forsvaret sørger for å forkludre, forstokke og forkle drømmeinnholdet så mye at det ikke skal uroe oss slik at vi våkner. Heller ikke uroe oss for mye etter at vi har våknet. Denne fordreining av drømmeinnholdet kaller Freud drømmearbeidet. Det ufordreide, ikkemaskerte drømmeinnholdet, som ennå ikke har vært utsatt for forkludring gjennom drømmearbeidet kaller Freud den latente drøm. Det er den latente drøm som representerer ønskeoppfyllelsen. Siden drømmearbeidet har til hensikt å nettopp skjule den latente drømmen, er det ikke lett å komme frem til denne på egen hånd. Vi kjemper mot erkjennelse av de ubevisste prosessene. Gjennom drømmearbeidet kan det viktige bli uviktig, affekter kan gjøres om til det motsatte, sannsynlige årsakssammenhenger oppheves. Derfor mente Freud at selvanalyse av egne drømmer ville kreve mer ærlighet, mot og selvdisiplin enn de fleste av oss er istand til å mobilisere. Selv om vi har oppriktige intensjoner om å gå i dybden, vil som regel våre forsvarsmekanismer sørge for at vi ikke mer enn såvidt nærmer oss den varme grøten.
 
 Umaskert, fordreid eller mareritt

Freud deler drømmene inn i tre grupper:

  • Først de drømmene som umaskert og ufordreid fremstiller ikke-fortrengte ønsker. Denne typen drømmer er vanlig blant små barn, som ikke har ferdigutviklet en sensurerende, psykisk instans som forbyr de opprinnelige ønskene. Småbarn drømmer gjerne enkelt og liketil om bløtkake, jordbær eller mors fang. Drømmene er sammenhengende og lett forståelige. Blant voksne er slike drømmer mer sjeldne. De forekommer da som uttrykk for relativt konfliktfrie ønsker, f.eks. han som mandag morgen drømmer at kirkeklokker kimer når vekkeruret ringer. Det kan bety at det er søndag, han slipper å gå på jobb og kan sove rolig videre.
     
  • Den andre og vanligste typen drømmer hos voksne er de som lar et fortrengt ønske komme til uttrykk i fullstendig fordreid form, gjennom drømmearbeidet. Slik at når vi våkner, forekommer vår egen drøm oss som underlig og fremmed. Det er ikke alltid så lett å fatte at vi selv med vårt ubevisste er ansvarlige for nettopp drømmens nattlige drama. Vi har vært både produsent og regisør. Og ikke bare det, men samtlige skuespillere, scenografen, koreografen og manusforfatteren i det ofte absurde og forvirrende stykke er ingen ringere enn oss selv. Freud forteller om et eksempel på denne typen drøm i «Drømmetydning». Den manifeste drøm til en kvinnelig ugift pasient var omtrent som følger: «Jeg drømte jeg så min lille nevø. Han lå i en kiste og var død. Jeg følte ingen sorg over å se ham slik». Da hun våknet hadde hun vært overrasket over sin manglende sorg over en nevø hun var svært glad i. Ved analyse av pasientens bakgrunn og livssituasjon forøvrig, viste det seg at søsterens første barn døde noen år tilbake. Pasienten hadde vært i begravelsen. Der hadde hun truffet igjen sin tidligere kjæreste, sin store flamme fra ungdomsårene. Siden begravelsen hadde hun ikke sett ham. Hun visste imidlertid at ved en eventuell ny begravelse hos søsteren ville hun høyst sannsynlig treffe ham igjen. Det latente drømmeinnholdet var ikke at hun ønsket sin nevø død, men at hun ønsket å treffe igjen en mann hun var tiltrukket av.

Freud mener videre at det er de samme forsvarsmekanismer som er aktive i drømmearbeidet, som også bærer hovedansvaret for at vi så lett glemmer drømmer. Han mener å ha erfart dette som praktiserende psykoanalytiker: ofte når pasienters motstand mot ny innsikt ble overvunnet, kunne pasientene plutselig huske drømmer fra natten før, eller enda lenger tilbake. Dette kan videre bekreftes ved det interessante faktum at mange utøvere av Acemmeditasjon, en metode som også tilstreber over tid å bearbeide personligheten, har erfart at drømmer fra natten før, som har vært helt glemt, gjerne dukker opp igjen under meditasjon.

  • Den tredje gruppen drømmer fremstiller også et fortrengt ønske, men da i manglende eller utilstrekkelig forkledning. Det vil si at forsøket på å forkludre det latente drømmeinnholdet mislykkes helt eller delvis. De forbudte impulsene er i ferd med å nå opp til bevissthetens overflate, dette vekker angst og vi våkner litt svette og urolige. Vi har hatt såkalt mareritt. I våken tilstand er vårt rasjonelle jeg igjen ved sine fulle fem, og forsvarsmekanismene kan påny sørge for at de ubehagelige, angstfremkallende impulsene som våknet til live i drømmen blir forskjøvet, fortrengt og glemt tror vi.

I et brev til C. G. Jung 2. sept. 1907 skriver han om de lange års «smertefulle ensomhet som begynte, da jeg hadde kastet det første blikk inn i den nye verden, om mangelen på sympati og forståelse fra mine nærmeste venners side, om de angstfylte stunder da jeg selv mente, jeg var på villspor og grublet over hvordan man kan gjøre et forspilt liv godt igjen overfor sin familie, om overbevisningen som litt etter litt ble sterkere, og som igjen klynget seg til drømmetydningen som en klippe i brenningen, og om den rolige trygghet som omsider fylte meg og bød med vente».

Ønskeoppfyllelse?

Det skal her være nevnt at Freud før han døde reviderte sin drømmeteori noe. Han mente at drømmen ikke alltid er uttrykk for en Ønskeoppfyllelse, men representerer et forsøk på Ønskeoppfyllelse. Det er særlig den typen mareritt både barn og voksne drømmer stadig gjentatte ganger, som fikk ham til å nyansere sitt standpunkt. Denne typen drømmer mente han skriver seg fra traumatiske opplevelser. At disse drømmene stadig gjentar seg, også etter at man er voksen, kan sees på som jegets streben etter og ønske om å mestre en tidligere overveldende situasjon. En mann drømmer om og om igjen at han sitter bedagelig i en liten robåt og fisker. Plutselig oppdager han et kolossalt skip som stille og raskt kommer i stor fart mot ham. Han begynner å ro for harde livet, men den lille båten beveger seg ikke en tomme. Han ror og ror mens han ser den ruvende baugende med brusende skumsprøyt komme stadig nærmere rett mot ham. Denne drømmen kan være symbolsk uttrykk for en skremmende og overveldende erfaring fra tidlig i livet.
Hvor henter den manifeste og latente drømmen sitt innhold fra? Generelt kan man si at den latente drømmen består av tidlige barndomserfaringer med ledsagende følelser og konfliktfylte ønsker, av seksuell eller aggressiv natur. Disse blir så sensurert, omdannet og forvandlet gjennom drømmeaktivitet til konkrete, men ofte uforståelige drømmebilder. Det er disse konkrete bildene, sammensatt uavhengig av tid og sted, som utgjør den manifeste drøm. Og hvor får den manifeste drømmen sine bilder fra? Her spiller umiddelbart forutgående opplevelser og sanseinntrykk en viktig rolle: hva som skjedde dagen før drømmen, hva du gjorde kvelden før, hva du tenkte på før du sovnet osv. Slike inntrykk fra dagen som blir «hengende igjen», kalte Freud «dagsrester». Det er langt fra tilfeldig hvilke dagsrester vi plukker ut av mangfoldet av inntrykk. Hvis jeg en natt drømmer at jeg har et stort og frodig akvarium med fargerike, slørhalede fisk som bare spesielt utvalgte får beskue, kan ikke det sees uavhengig av at jeg kvelden før så akvariefisk i programpausen i fjernsynet. Men det alene forklarer ikke hvorfor jeg valgte å drømme akkurat dette bildet og ikke noen av de andre sanseinntrykkene fra dagen før. Vi velger gjerne det som på en eller annen måte kan assosieres med det latente drømmeinnholdet.
Symboltolkning

Til slutt skal være nevnt at ettertiden har ofte vært opphengt i og kritisert den såkalte freudianske symboltolkning. I følge denne skal alle hulrommede gjenstander som antyder forvaring, f.eks. esker, hus, grotter, kister, fioliner osv., representere vagina, mens alle gjenstander som antyder gjennomtrengning, f.eks. kniver, pistoler, slanger, piper, paraplyer osv. symbolisere penis. Freud selv understreket ettertrykkelig at symboltolkning ikke måtte forekomme uavhengig av sammenhengen forøvrig, og at samme symbol kan ha vidt forskjellig betydning avhengig av konteksten. Symbolene er jo heller ikke spesifikke for drømmer, poengterte Freud, men tilsvarte symbolbruken i eventyr, myter, vitser osv. som alle inkorporerer primærprosesstenkning.
Freuds bok «Drømmetydning» er nesten uforandret siden den ble utgitt første gang i 1900 og tross kritikk fremdeles like aktuell lesning. Det kan ikke sies om mange vitenskapelige verk utgitt på samme tid. Freud uttalte blant annet da han skrev boken at innsikt som denne kommer til et menneske bare en gang i livet. Da tenkte han spesielt på den innsikt som begynte å demre for ham julikvelden på Bellevuerestauranten.
Det er forøvrig aldri blitt reist noen marmortavle utenfor inngangen.

Turid Tolloczko

Produkter

Dyade 1982/06: Om drøm

 

Relaterte artikler