Dyade 1980/01: Kunst - pynt eller ubehag?

Kunst og kultur. Disse begrepene er ikke identiske, men hva er forholdet mellom dem? Den offisielle uklarhet på dette området kan synes påfallende. Både i Kulturmeldingen og i Kunstner-meldingen understreker departementet at det ikke er admini­strasjonens eller samfunnets sak å definere begrepene eller inn­holdet. Der hvor de to meldingene allikevel nærmer seg defini-sjonsforsøk, låter de nokså likt:

I Kulturmeldingen (St.m. 52/1973-74) heter det at en viktig kulturpolitisk oppgave er «å hjelpe alle menneske til å utvikle best mogleg dei skapande, intellektuelle og sosiale evner dei er utstyrte med. Dei fleste kan øve seg opp til å gi betre uttrykk for sine tankar og kjensler, til å være aktivt medskapande i kulturell aktivitet». I Kunstnermeldingen (St.m. 41/1976-76) skriver utre­derne at i disse kulturpolitiske tiltak «har kunsten og kunstne­ren viktige oppgaver. Kunstneriske opplevelser kan gjøre livet rikere for den enkelte, både ved sine skjønnhetsinntrykk og den dypere innsikt kunsten gir i menneskenes personlige og sosiale problemer».

Slike formuleringer kan understøtte kunstoppfatninger som , slett ikke ser ut til å være ualminnelige: kunsten som syltetøy, som krem på den kulturelle aktivitet. Kunst er den utfoldelse som har nådd en slik kvalitet at den kan presenteres som et produkt, en opplevelse for andre. En målestokk for hvor langt man kan drive det i å øve opp sine evner. Med andre ord: kunst som pynt eller terapi, som botemiddel mot de skader politikk på andre områder påfører oss. Kunstnermeldingen sier det rett ut når den snakker om «den økte mobilitet som følge av utbyg­gingen av industri og servicetjenester. For enkelte grupper og mennesker kan omstillingene skape betydelige sosiale proble­mer» og i «kulturpolitiske tiltak i arbeidet for å ta vare på verdiene - har kunsten og kunstnerne viktige oppgaver».

Kunsten blir nyttig, og kunstneren kulturarbeider, en yrkesu­tøver i maktens eller i opposisjonens tjeneste. En slik funksjon kan kunsten og kunstneren selvfølgelig ha. Også Stortingsmel­dingen gjør det klart at gjennom tidene har man lagt forskjellig vekt på de oppgaver en kunstner har, og samtidige kunstnere vil vurdere dette spørsmål ulikt.

Men det som ser ut til å bli borte så alt for lett i vår kunst-oppfatning - og årsakene er selvfølgelig mange - er det som for mange oppfattes som den viktigste og egentlige funksjon: det grensesprengende, det erkjennende. Kunsten må stå i et vind­skjevt forhold til kulturen - innenfor, men også utenfor, det sted der rammer brytes, ny innsikt og erkjennelse oppstår. Det som er blitt usynlig bak alle våre selvfølgelige sannheter, kommer til syne igjen. Kunsten er ikke bare pynt. Den er også ubehag. Den er ikke bare bekreftelse. Den er også brudd. Ivaretar vi denne overskridende og gjennomskuende funksjon i kunsten, blir kunstneren noe annet enn en kulturarbeider. Men hva? Hva gjør en kunstner til en kunstner? I dag er det ingen selvfølgelig og bearbeidet del av vår forståelse. Den som tar kunstneren ut av kulturarbeiderrollen, får fort høre at han forsøker å gjeninnføre den sultende, lidende kunstner som ska­per på grunn av sin elendighet. Eller - og det er selvfølgelig enda håpløsere - at han har vendt tilbake til romantikken og kommer trekkende med geniet, den som står utenfor og over, som har kontakt med de høyere sfærer og derfor går foran, den udødelige ånd. Dette er spørsmål vi har tatt opp med seks kunstnere i dette nummer av Dyade. De svarer i tidens språk ut fra sine erfaringer og sitt arbeide hva kunstnerrollen innebærer for dem, på ulike måter. Som en innledning til disse intervjuene kan det være grunn til å forfølge noen tanker. De synspunkter som kommer til uttrykk i den første artikkelen, skal de intervjuede kunstnerne slippe å gå gode for. Noen av dem vil trolig være uenige.

Carl Henrik Grøndahl Kunst - pynt eller ubehag? Arne Nordheim: Kappløp med lengselen Håkon Bleken: Kunstens amoralske vesen Robert Levin: På Sotra som i London Edvard Hoem: Å gjenopprette mening Jan Garbarek: En opplevelse som er ny Kjetil Bang-Hansen: Teater - en livsform