Skammens barnefengsel
Ofte aner man at man ikke får hele historien, at skammen går så langt tilbake at det kanskje ennå ikke fantes ord. Ut fra den situasjonen man ble født inn i, kan man ha dannet seg et indre bilde av seg selv som uønsket, spesiell, utilpass, utenfor, svak, uten tiltrekning og uten det som vekker andres varme og omsorg. Denne forestillingen kan ha vært å lese på måten å være på, litt stakkarslig, ufarlig, en bøllene kunne velge uten særlig risiko for dem selv.
Det kan ha dreiet seg om kritiske foreldre, eller fjerne, ikke-bekreftende. En far eller mor som var mer opptatt av egne behov, i det utenfor familien, eller i andre innenfor familien. Man ble overlatt til sitt eget, sin egen opplevelse av ikke å være verdt oppmerksomhet, av ikke å være fullverdig, interessant eller tiltrekkende; den i familien som det var greiest å overse, å slippe å ha med å gjøre.
I en gruppe på en meditasjonsretrett minnet en deltager sin far. Faren brukte en oppdragelse der han fikk sønnen til å skamme seg. Han ga inntrykk av at sønnen hadde sviktet ham, lurt ham; og derfor var faren skuffet over sønnen. Straffen var misnøye og avstand. Senere var sønnen alltid på vakt når han var sammen med andre, også i en veiledningsgruppe på en retrett. Han holdt seg tilbake. De over seg var han redd; de under relaterte han seg ikke helt til. Skammen preget ham - innover og utover.
Å si noe kan bare gå galt
Skam kan også komme til uttrykk i taushet og ta lang tid å forstå. En mann i 40-årene satt i en veiledningsgruppe på en retrett. Han sa bokstavelig talt ingenting, knapt mer enn navnet sitt, og selv det var litt utydelig formulert.
- Du sier ingenting?
- Jeg har ingenting å si. I min meditasjon skjer det ikke noe.
- Hvordan er dette ellers?
- Jeg liker best når jeg slipper å si noe.
Når oppmerksomheten glir videre, er han merkbart lettet, men likevel på vakt mot det å bli presset, ut i den farlige og ladede eksponeringen. Å si noe kan bare gå galt. Den indre stemmen er klar: Det er de andre som har noe interessant å komme med. Min egen tankestrøm er intetsigende, nærmest pinlig i sin tomhet. Å prøve å si noe som kan vekke de andres engasjement, er nytteløst. Det er ikke noe der inne andre kan synes noe om.
Dette er den forknytte skammen. Han trekker seg, håper i det aller lengste og litt til å unngå oppmerksomhet ved å være ubevegelig, helt rolig og så stille at han oversees, blir borte. Det er så mye usikkerhet om at det han kunne si, ville vise seg at være pinlig, falle til jorden. Taushet er det sikreste hvis man er overbevist om at man ikke har noe å vise frem, noe som andre vil synes godt om.
Man “hører” skammen i den stille, usynlige væremåten, eller når noen alltid uttrykker seg for knapt når de har ordet. De kan ikke raskt nok komme ut av oppmerksomheten igjen og få den over på andre. Det som sies, blir for raskt, for generelt, for uklart.
Det kan være utrolig pinlig hvis noen i en forsamling sier ens navn, spør direkte om noe. Da ser alle rett inn på den man skammer seg så forferdelig over å være.
Ikke sjelden følger etterhvert de vonde historiene om mobbing. Hvordan han eller hun vekket de infame kreftene hos andre barn og unge, som kanskje selv var fulle av skam over alt det vonde der inne eller hjemme, som det var så befriende å ta ut på et eller annet offer, en det ikke koster så mye å plage eller være stor i forhold til - shame dumping.
Mobbingen kan bli sann for den det gjaldt; så sann at man i meditasjon eller i livet igjen og igjen sier til seg selv at man ikke mestrer, man kan bare gi seg. Løsningen kan ha blitt ikke å vise seg frem, og senere i livet bare gi opp. Det å bli sett var å irritere, å gjøre seg til kasteball for andres indre smerte eller uro eller rene sadisme.
For noen kan den psykologiske løsning bli et veldig sinne, en trang til virkelig å ta igjen for den uretten som begås, og den smerten det vekker. I ekstreme tilfelle kan løsningen være å kvitte seg med skammen en gang for alle. Det hele kan ende i et ikke bare indre, men ytre, inferno: Utøya, skoleskytinger i USA, for enkelte IS.
Best å meditere alene
På en meditasjonsretrett forteller en yngre kvinne om, hvordan hun får ufrivillige kroppsrykninger når hun mediterer sammen med andre. Den sosiale kontekst utløser en intens følelse av eksponering - å bli sett som en som gjør noe skambelagt, pinlig og uakseptabelt; hun føler seg som et lite barn med feberkramper. Følelsen av at de andre ser henne og ikke liker det de ser. I meditasjonen bliver det “utrolig sterkt”, hun føler seg lysvåken og ovenpå, sittere og gjentar hele tiden lyden hun bruker i meditasjon, opplever ingen fristund med spontanabsorbsjon, der hun bare glemmer seg bort. Når hun snakker om sin meditasjon i veiledningsgruppen, sier hun “Der var jo ingen tankestrøm, ingen spontanaktivitet overhodet, bare metodelyd”. Veileder svarer: “Jamen, det du tenkte underveis og de følelser, det vekket, som høres ut som en intens skamfølelse, det er jo spontanaktivitet. Når du tenker at andre tenker så negativt om deg, hva er det?” Ved litt ettertanke ser også hun at det som plager henne i meditasjon er en spontanaktivitet. Ladningen er så sterk og så berettiget i hennes indre perspektiv, at den overskygger alt. Kvinnen kobler skamfølelsen til livet ellers: “Det er en følelse jeg gjør mye for å unngå: Som forelder f.eks. må jeg gjøre alt riktig og godt, for hvis der er noe å kritisere, så kommer skammen.”
“Hvordan føles det å snakke om dette i gruppen?”, spør veilederen. Svaret kommer raskt: “Det er en stor lettelse at få satt ord på. Jeg har aldri før tenkt på skamfølelsen i meditasjonen som en del av spontanaktiviteten. Jeg har holdt opp med å meditere, men nå er jeg kommet i gang igjen. Jeg kan merke, at det gjør meg godt.”
“Hva tenker du om at du kommer her for å langmeditere, når du vet fra før, at det kan bringe deg nærmere skamfølelsen?” “Jeg hadde motstand mot å sette meg bilen og kjøre hit, overveiet til det siste å melde avbud. Nå føler jeg meg fordi jeg likevel koml.” Neste dag forteller hun at stemningene som meditasjonen og samtalen brakte henne inn, i satt i lenge etter. Til hennes store lettelse gikk den neste langmeditasjon meget lettere, god avspenning, ingen skamfølelse. Men hun forteller, en passant, at selv om en nær veninne også mediterer, så mediterer de aldri sammen. “Hvorfor ikke?”, spør veilederen. “Fordi jeg ikke vil. Jeg vet ikke hvorfor”. Man kan spekulere om skamtemaet også spøker her. Skammen er så ladet, noe vi så gjerne vil holde vekk og skjule, at den nærmest må avdekkes bit for bit.
Langsom ferd mot ordene
Skammen, som i hverdagen lett kan skjule seg for vår bevissthet, kan bli tydeligere i meditasjon. I meditasjon oppstår spontant vurderinger av hvordan meditasjonen går. Vi kaller dem for metatanker, og de er som oftest negative. Utfordringen er at metatankene oppleves som en indre sannhet, som ikke er til diskusjon (og derfor heller ikke føles det minste relevant å snakke om i veiledningsgruppen). Metatanker i meditasjon har mange paralleller til negative selvvurderinger i hverdagen: Nå ser alle hvor ynkelig jeg er.
Ofte vil gruppen få et hint om at det kan gjemme seg metatanker og skamtemaer hvis man spør etter hvilke tanker den mediterende hadde om seg selv i de perioder hvor meditasjonen gikk litt tungt.
Kombinasjonen av meditasjon og veiledningsgrupper på meditative retretter kan skape en egen dynamikk. Meditasjonen slipper til mer av det spontane med metatanker og skam. Men det er også en annen side av en selv som før eller senere kan se skammen, snakke om den, reflektere over den, få litt avstand til den. Man mediterer seg inn i en ro, et sted der inne hvor man har mer psykologisk fred, der man er mer nøytral og i en slags indre dialog lettere kan ta inn over seg og slippe til det som er vanskelig.
Umulig å elske
I en serie av meditasjonsveiledninger på en retrett har en kvinne vanskelig for å si noe konkret fra sin meditasjon, men hun forteller at hun kommer inn i meget selvkritiske stemninger underveis. Gruppen synes det er litt vanskelig å forstå; det dreier seg om en ung kvinne som tilsynelatende har suksess i livet - sitter i en lederstilling, ekteskapet er godt, økonomien likeså, hun er også en dyktig mosjonist som har gjennomført en halv ironman. Likevel lider hun under angstsymptomer som ødelegger mye for henne. I veiledningen kommer det frem at hennes seire betyr uendelig mye for henne, for uten dem er hun ingenting, føler seg verdiløs og ikke verdt å elske. Hun er i det minste blitt til noe, selv om hun ikke føler seg trygg til å være noen.
“Fortell om de selvkritiske stemninger i meditasjonen”, sier veilederen. “Jeg blir så opptatt av om jeg nå også mediterer riktig, mens jeg sitter der. Jeg blir så usikker og føler meg mislykket og håpløs. Det gjelder særlig når jeg igjen og igjen mister metodelyden og blir oppslukt av alle mulige ligegyldige tanker. Så tenker jeg Herregud, du kan jo slett ikke finne ut av det, ingenting nytter, og jeg får virkelig lyst til å ta meg sammen og begynner nok å meditere mer anstrengt.”
“Hvilke assosiasjoner har du rundt dette?” spør veilederen. Kvinnen forteller da om forholdet til moren, og det viser sig hurtig, at det var vanskelig. Moren var i perioder intenst opptatt av sin lille datter, i andre neglisjerte hun hennes behov. Moren var antagelig først og fremst opptatt av seg selv og sine egne behov og var muligens i perioder deprimert. Den lille piken ble meget vár for signaler fra moren som kunne tolkes som bekreftelse eller avvisning. Hvis hun oppførte seg pent og veloppdragent, fikk hun ros, hvis hun var i opposisjon eller støyende, ble hun avvist. Men oftest var det helt uforutsigelig om moren “så henne” eller ei. Lengselen etter å bli sett og verdsatt blev i stedet rettet mot skolen hvor hun fikk bekreftelse gjennom å være dyktig og likt av venninnene. At være kompetent og dyktig ble selve kjernen i tilværelsen, det som fikk henne til at føle sig veltilpass. Mens hun forteller avbryter hun plutselig seg selv og sier: Det er jo nøyaktig det samme som i meditasjonen. Der blir det også avgjørende for meg å være vellykket, å få det til. Og det står virkelig mye på spill.” Samtalen fortsetter, og hun gir gruppen innblikk i, hvordan hun under sin mestrende fasade gjemmer på en indre, fryktelig og motbydelig sannhet om hvem hun i virkeligheten er: mislykket, uelskelig, stygg og verdiløs. Der gemmer sig også en kolossal ensomhetsfølelse, en følelse av å være mangelfull og annerledes, av at ingen ordentlig kjenner henne. Det er vanskelig å ha venner når man bærer på en følelse av at der er noe grunnleggende galt med en selv. Og lengselen etter nærhet gjemmes bak rekken av prestasjoner. “Hvordan har det vært å snakke om dette?” spør veilederen til slut. “En stor lettelse. Parallellen til meditasjon gjør at jeg kan se at mine selvkritiske tanker i hverdagen ikke er sannheten om meg selv som jeg ellers tror de er. Å skulle være vellykket hele tiden er belastende; nå kan jeg se at det ikke er nødvendig.”
Skam i generasjoner
Etter en langmeditasjon sa en mann at han ikke hadde tenkt på noe spesielt. Det hadde vært tomt. Dette sier du ofte, lød en kommentar.
Så begynte han å beskrive hvordan faren var vokst opp i trange kår. Det var nok å nevne adressen til hans barndomshjem. Alle i den forstaden visste at det var et sted man bare bodde hvis man måtte. Økonomien var alltid trang. Faren var beskjemmet over at andre, familie og barndomsvenner, hadde gjort det bedre. Han isolerte seg mer og mer; i bakspeilet tenkte sønnen at faren ikke ville vise frem sine nederlag. Selv hadde sønnen en tendens til å unngå eller avslutte personlige samtaler, han følte seg ganske enkelt kjedelig.
Det var tankevekkende for ham å se mønsteret - skammen gått i arv. Faren må ha følt seg veldig liten, og det gjorde også sønnen. Men sønnen så nå at til tross for farens vanskelige oppvekst dreiet det seg likevel om et valg. Det gjaldt også ham. Skammen var der, men den var ikke naturgitt. Han kunne ikke bare slippe den, men han kunne kjenne på og reflektere over den, på en eller annen måte få en viss eksistensiell avstand.
Skremt (av) far
Det var på en måte repetitivt. Han kunne snakke i det uendelige om de mindreverdsfølelsene meditasjon vekket hos ham. I lange meditasjoner ble disse sider aktualisert. De satt også igjen etter meditasjonen; var på en måte en del av ham. Ut fra konvensjonelle kriterier ville mange mene at han hadde fått til en del. Den indre følelsen var ikke slik. Han kunne finne feil ved det meste han hadde gjort. Uansett hvor tankene gikk, var det noe å skamme seg over, og ikke mye som vakte stolthet. Han fantaserte også stadig om å gjøre en braksuksess; en livets innertier som kunne veie opp for all skammen der inne. Men, sa han, jeg tror egentlig ikke på disse dagdrømmer og heltefantasier. Og jeg vil helst ikke snakke om det fordi jeg skammer meg over å ha slike dagdrømmer. Samtidig er det en viss frigjøring i å dele det. Da blir det noe jeg også ser, og ikke bare er.
Han fortalte gruppen om faren. Da sønnen var 12-13 år skulle faren trene ham i å slåss. Faren var instruktør i kampsport, men følte seg åpenbart truet da sønnen et kort øyeblikk hadde et ørlite overtak. Det kom da noe vilt og ukontrollert over faren, han tok alt for hardt i, som om motstanderen var en farlig jevnbyrdig. Sønnen ble vettskremt. Tilsvarende episoder kan det ha vært mange av. Når faren fikk sitt mindreverd tent, kan han igjen og igjen ha dumpet sin usikkerhet over på sønnen og gjort at denne et sted der inne følte sig uendelig liten, redd, hjelpeløs og dum, ikke bare som barn, men også senere i livet.
Den nå voksne sønnen ville neppe noen gang fullt ut forstå hvor skammen kom fra. Til det var skammen for grunnleggende og dannet tidlig. Men han kunne se den og reflektere over den som en psykologisk arv.
Snakk ordentlig til meg!
En dyktig akademiker hadde blitt glad i meditasjon, men han var skeptisk til om det kom noe ut av veiledning. Uten å presse ham ble temaet holdt litt der: Ja, hva tenker om du om det å fortelle fra din meditasjon. Temaet gjentok seg gjennom flere dager, og så begynte han å erindre høyt hvordan han igjen og igjen hadde følt at familien ikke brydde seg om ham, ikke tok ham alvorlig, gjorde narr av ham. Han hadde en gang sagt til dem: Hvorfor kan dere ikke snakke mer ordentlig til meg! Men det nyttet ikke.
I møtet med nye mennesker hadde han den samme skepsis han nå satte ord på i gruppen: Var de egentlig interessert? Og var det noen grunn til å tro at gamle venner fortsatt skulle ønske å opprettholde kontakten? Bak ropet til foreldrene om å lytte skikkelig til ham, lå følelsen av at det er noe galt med meg, det er noe som mangler, siden de voksne ikke er interessert. Følelsen var ekstra vanskelig å håndtere fordi den ikke hadde et klart objekt. Det er ikke så lett å vite hva man skal si eller tenke om det som er galt med en selv når man ikke vet hva de andres reservasjon gjelder.
Hvert menneske er en øy for seg selv, i hvert fall kan skammen føre en dit. En barndom, hvor du ikke å ble møtt, sett, lyttet til, tatt på alvor, kan skape en vond følelse av ikke å være velkommen, henvist til sitt eget, å være én, som andre egentlig ikke er interessert i. Da kan man finne det vanskelig å se meningen i meditasjonsveiledning.
Skambarometre
Skam er ofte noe vi har gjemt langt vekk og ikke føler på direkte, selv om den stadig påvirker oss. Skammen kan komme indirekte til syne på måter man kan se som et «barometer» på en underliggende følelse av skam. Et eksempel er dagdrømming. Den kan slå seg på automatisk i ledige stunder, også i meditasjon. Eller når man er i bilen, lytter til musikk, kan andre stemmer være på gang der inne. Bevisstheten består ofte av motsetninger. En dagdrøm om å være fantastisk, modig, vakker, ettertraktet, vellykket, rik, råsterk osv kan avspeile en mindre bevisst følelse av uendelig litenhet, foraktelighet, feighet, stygghet; at man er mislykket, ensom, fattig, svak - den grenseløse og ensomme skam.
Et annet barometer kan være intensiteten i den forakt man måtte føle for alt og alle det er noe galt med her i verden. Man forakter og stønner seg gjennom aviser, nyheter, blogger, Facebook og twittermeldinger. Verdens dumhet og håpløse opptreden er det ingen grenser for, det være seg høyreekstremister, rasister, miljøekstremister, mannssjåvinister eller humørløse feminister. Er man i humør til det, er det nok å ta av.
Bak en slik negativ holdning til alt rundt en kan ligge så mye, høy alder, utenforskap, mislykkethet, litenhet. Poenget her er å betrakte den forakten og oppgittheten man retter utover, som et barometer på hvordan man har det et eller annet sted der inne; hva man føler overfor seg selv. En gang man sitter der og akker seg over verden, kan et enkelt spørsmål være: Hvordan har jeg det i dag med meg selv?
