I kroppens tidsalder

Mange har kroppen som sitt livsprosjekt. Egen opplevelse av kroppens utseende er et viktig tegn på vellykkethet i dagens samfunn. Det sterke kravet om et perfekt ytre fører til at mange har svært negative tanker om sin faktiske kropp.

Kroppen er i våre dager blitt overeksponert og tabubelagt på samme tid. Vi ser mer og mer naken hud, samtidig som kroppen bærer mer og mer skam. I motsetning til før er det nå sjelden at noen under 25 år dusjer nakne sammen. Kroppslige væsker er ekkelt. Snørr, sæd og blod vil man helst ikke forholde seg til. Elever går ut av klasserommet for å snyte seg, ikke for å spare andre for smitte, men for å slippe å bli sett, i en for dem, pinlig situasjon. Samtidig går de med dype utringninger og i trange bukser som overlater lite til fantasien.

 
I en klasse med 30 elever på en videregående skole (i Oslo høsten 2016) hvor kropp og selvfølelse var tema, rapporterte alle at de ikke var fornøyd med egen kropp. Det hjelper ikke at kun 3-5 % av alle kvinner passer inn i det rådende kvinnelige skjønnhetsidealet. Unge menn lider også under kroppspresset hvor det å ha en veltrent, maskulin fysikk med sixpack og lite kroppsfett er det som gir kred i de unges verden.

Ytre fokus

I tillegg til at rådende idealer om kropp er med på å skape negative selvbilder, kan man tenke at fiksert opptatthet av perfekt utseende gjør at flere også får et fremmedgjort forhold til sin egen kropp og hva den er til for. Den reduseres til et ytre skall som mekanisk kan pyntes på. Hvis slik distansert oppfatning av kroppens betydning videreføres inn i yoga, da blir mestring av ulike yogastillinger et mål i seg selv. Øvelsene blir konkurranse og streving for å få til noe flott. Man gjør yoga for å bli slank og sterk, og for å få en beundringsverdig figur. Det gjør at oppmerksomheten forblir på det ytre.

Det er ikke bare mote og reklamebransjen som retusjerer kroppene våre. Klærne vi frivillig går med, gjør også noe med oss slik de alltid har gjort. Korsettet på 1700-1800 tallet ødela kvinners kropp og evne til å puste fritt, slik stramme BHer gjør det i dag. Snøringen av de kinesiske kvinneføttene var hundre ganger verre enn vår tids høyhælte sko, men likevel hindrer disse skoene naturlig gange. Slik kan vi fortsette med trange jeans, slips, stramme belter osv osv. Når dette blir en del av hverdagsklærne, så kan de begrense kroppens frie bevegelser, og derigjennom vår opplevelse av verden.

Mer enn kulturelle forestillinger om den perfekte kropp og klesmoter preger nok vår psykologi aller mest hvordan vi trives med vår egen kropp. Da er det ikke først og fremst et spørsmål om å endre holdninger i samtiden, men mer behovet for psykologisk og kroppslig bearbeidelse som kan hjelpe.

Indre fokus

Gjennom å praktisere klassisk, meditativ yoga blir det lettere å få et friere åndedrett og en ledigere kropp. Man blir også mer vâr for hva som er tilbakeholdt og anstrengt. Først når vi kjenner våre begrensninger, kan vi begynne å gjøre noe med dem.

Denne formen for yoga legger grunnlaget for en indre oppmerksomhet som ikke alltid er så lett å få tak i. Det ligger mye arbeid i å utvikle en åpen, fri mental oppmerksomhet som kan romme det som er. En våkenhet som ikke dømmer, ikke sammenligner, som ikke er prestasjonsorientert, men som nøytralt registrerer og justerer hvordan vi utfører øvelsene, med alle nyansene som ligger i hver liten bevegelse.

Kanskje kan vi se på kroppen som veien inn til oss selv. Inn til de innerste rommene som sjelden blir besøkt. Kanskje også inn til rommene vi ikke ante eksisterte. Det kan være våre tap og nederlag. Det kan være våre dypeste sorger. Men også drømmer og lengsler som vi har gjemt langt, langt bort. Det kan være rom som åpner rom på rom.

Hele vår livshistorie ligger i kroppen, måten vi puster og beveger oss på er avhengig av hvordan våre liv har vært. Derfor må vi lære oss å kjenne. Kjenne den muskelen som ikke vil slippe, lytte til den forserte pusten, lytte til det som ikke har ord, lytte frem stillheten og lytte frem det som hverken er følt, tenkt eller erkjent.

I rommet mellom to pust

Men ofte unnviker vi stillheten og sirkler rundt med en evig uro – på jakt etter nettopp ro. Vi er redde for det åpne tomrommet der inne. Vi skvetter unna så fort vi kan. Men i den langsomme bevegelsen, i yogastillingen, i rommet mellom to pust ligger muligheten til større kroppslig og mental frihet.

I kroppens tidsalder kan klassisk, meditativ yoga være en motvekt mot rådende strømninger som reduserer kroppen til kun noe ytre. Slik yogapraksis kan gi større tilgang til vårt indre landskap ved å skape forbindelse mellom hverdags-selvet og et dypere selv. Ved hjelp av yoga kan vi gradvis strekke oss utover vår egen trange bevissthet.

Denne måten å forstå yogaens potensial på er ikke så utbredt. Selve ordet yoga skaper hos mange bilder av unge, tynne, lettkledde mennesker som er supermyke, sterke og som poserer i svært avanserte stillinger. Slike forestillinger er så vanlige at det nesten er blitt fasiten på av hva yoga er. Dette hindrer dessverre en del fra å starte med noe de kunne ha stor glede av.

Både yogareklamen og en del av yogastudioene i dag er blitt en forlenget arm av nåtidens kroppsideal. Yoga reduseres dermed til et fitnessprogram. Yoga blir da en slags ting vi pynter oss med, en in-aktivitet for de hippe og kule.

Det er en forenkling som er lite heldig, fordi yoga er så mye mer enn å komme inn i de vanskelige posisjonene. Yoga handler like mye om hva som skjer på veien inn i stillingene og hvordan du kommer dit. Alle kan gjøre yoga, uansett alder og fysisk form, selv om mange føler at de ikke passer inn i disse bildene som populærkulturen planter i oss.

Motstrøms

Det å svømme motstrøms i en kroppsfiksert populærkultur er ikke alltid lett. Å vende oppmerksomheten innover krever mot, vilje og tillit. Vilje til å legge deg ned på yogamatten i tillit til at når du ligger der og ikke helt kommer inn i en yogastilling, så er det godt nok. Du aksepterer uten fordømmelse faktum slik det er akkurat her og nå. Men med praksis så kan noe endre seg. Ikke nødvendigvis at du blir så veldig myk og at det du gjør ser så flott ut, men ved at noe i kropp og sinn slipper taket blir du litt annerledes tilstede i deg selv og verden enn du var før. Litt mer forankret innover og litt mer åpen for alt og alle rundt deg.

Det er som det beskrives i boken Zen i bueskytings kunst av Eugen Herrigel: Hovedpoenget er ikke å treffe blinken, men at du er blitt en mer forløst person idet du slipper strengen.