En samtale mellom det rasjonelle og det irrasjonelle

DER: Jeg har ofte undret meg over hva du egentlig har imot meg.

DIR: Listen er lang. Jeg kan begynne med det opplagte: Du kaller meg irrasjonell. Det er ikke uten videre pent. Du bruker skjellsord, og så venter du at jeg skal høre på deg?

DER: Jeg vil jo mene at alle bør høre på meg. Det ville jo i alle fall være det fornuftigste. Og jeg kaller deg jo ikke annet enn det du er.

DIR: Der kan du se – innbilsk er du også. Og prektig. Og bunn grå og kjedelig. Og selv om du kaller meg irrasjonell er du egentlig ganske avmektig.

DER: Du tillater deg ganske mye i dine karakteristikker.

DIR: Jeg kan tillate meg alt. Jeg er grenseløs. Jeg er hemmet. Fryktesløs og engstelig. Jeg er sort og hvit på samme tid. Og best av alt: Jeg er fri hvor du må følge den opptrukne sti. Se der – rimer ikke det?

DER: Vel, jeg er ikke helt enig i at du er fri. Du har verken herredømme over deg selv eller konsekvensene av dine inn- og utfall. Og du oppnår jo heller ikke det du vil. I går, for eksempel, riktig kastet du deg over sjokoladen, og fråtset i vei, til tross for dine forsetter om å slanke deg til badesesongen.

DIR: Hvem var det som hadde de forsettene? Det var jo deg, det. Jeg var sulten. Da spiser jeg. Fråtsing er deilig. Så enkelt er det.

DER: Jo, men da ødelegger du jo bare samtidig for deg selv. Vil du egentlig se ut som en blekfet hvalross på stranden?

DIR: Ødelegger? For hvem? Jeg gjør det jeg har lyst til jeg. Forresten er det helt feil, og typisk innbilsk av deg, å fremstille deg selv som selvets vokter og beskytter, og meg som det motsatte. Tvertom er det hele tiden du som går til angrep på selvfølelsen.

DER: Det skjønte jeg ikke.

DIR: Se der, en innrømmelse! Har du ikke lest resultatene av de siste eksperimentelle undersøkelsene?

DER: Hva sikter du til?

DIR: Jo, forsøkspersonene diagnostiseres først langs aksen depressiv/normal. Dernest spørres de om hvordan de oppfatter seg selv og andre, hvordan fremtiden sannsynligvis kommer til å arte seg gitt visse utgangsbetingelser osv. Det viser seg at det er de klart depressive som gjennomgående har det mest realistiske virkelighetsbildet.

DER: Og hva mener du det viser om meg?

DIR: Jo, du er jo den rasjonelle, dvs. den som er mest realistisk og sannferdig. Til og med vitenskapen har nå bevist at den posisjonen du forfekter faller sammen med den depressive holdning, dvs. den holdning som utsetter selvet for størst angrep innenfra.

DER: Det skjønte jeg ikke.

DIR: Dine innrømmelser er som musikk for mine ører! Ifølge klassiske psykologiske forklaringsmodeller er depresjon ikke annet enn innovervendt og inadekvat aggresjon: Dvs. at selvet går til aldeles urimelige angrep på seg selv. Hvis det er grunnlaget for et realistisk verdensbilde kan du ha det for meg. Jeg er mer opptatt av å forsvare selvet enn å tilstrebe denne prektige kjedelige realismen din. Som gamle Ibsen sa: Tar du livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske osv.

DER: Jeg er ikke med på dette - Etter mitt syn må det rasjonelle alternativ være å forsøke å forene et realistisk verdens- og virkelighetsbilde med hva som på kort og lang sikt best gavner selvet.

DIR: Du er flink på programerklæringer, men i praksis funker det jo ikke. Hør etter – snusfornuftdustemikkel: I det lange løp skal vi alle dø. I det lange løp skal til og med hele verden gå under. Det eneste realistiske verdensbildet er jo det som viser at alt er meningsløst og absurd. Da kan vi like godt gjemme oss for virkeligheten og ha det moro så lenge det varer.

DER: Jeg vil mene at det ikke er det eneste realistiske perspektivet. Et rasjonelt perspektiv må ta utgangspunkt i en målestokk som svarer til perspektiveierens – i menneskets tilfelle må det være et menneskelig perspektiv. Innen menneskelivets perspektiv er det mye rom for mening, vil jeg hevde.

DIR: Påstander, påstander. Jeg trodde du som rasjonell ville evne å tilby noe mer overbevisende enn det. Og du kommer ikke utenom at vi alle sammen kommer til å dø. Noen av oss tidlig – neppe noe å rope hurra for. Og resten sent, etter en skrøpelig og nedverdigende alderdom, fulle av kreft eller Alzheimer eller noe annet. Heller ikke det er vel riktig festlig. Og så venter du at selvet skal ta alt dette inn over seg og bli riktig begeistret, fullt av livslyst og pågangsmot? Nei, da har jeg et bedre tilbud: Glem det! Fortreng det vekk! Projiser det ut! Rasjonaliser det bort! Du kaller jo selv alt dette for forsvarsmekanismer. Det er det jeg gjør – forsvarer selvfølelsen overfor virkelighetens fullstendig ubarmhjertige angrep.

DER: Jeg er med på det et stykke på vei. Det er det du forsøker å gjøre. Det er bare at du gjør det på måter som gjør at du lider, eller snarere: påfører selvet du skal beskytte unødig lidelse. Jeg vil gjerne hjelpe deg til å finne frem til en annen måte.

DIR: Og det vil du at jeg skal tro på? Hver eneste gang jeg konfronteres med din realisme kjenner jeg bare ulyst, motstand og smerte. Dette har jeg rett og slett ikke tid til. Jeg skal på fest.

DER: Og drikke bort livssmerten? Tror du at du kan bedøve deg fra den?

DIR: Hvorfor ikke? Og så får jeg det morsommere også – kvinner vin og sang lalala.

DER: Du er klar over at du kan gå til grunne?

DIR: Måtehold? Jeg synes du er litt på defensiven allerede. Og utgangspunktet var vi jo enige om – at vi skal alle gå til grunne allikevel. Selv Nobelprisvinneren i økonomi Gary Becker mener at den eneste forskjellen mellom en narkoman og en normaltfungerende er diskonteringsrenten – dvs. hvor mye mer du foretrekker en fugl i hånden i dag fremfor flere fugler i hånden om noen dager/uker/måneder.

DER: Alle utsagn fra alle Nobelprisvinnere i økonomi kan neppe alle være sanne – til dels motsier de hverandre. Jeg vil mene at Becker her provoserer mer enn han forklarer. Til å være dypt irrasjonell er du forresten forbausende opptatt av å finne rasjonelt belegg for dine standpunkter.

DIR: Hvis det kan tjene mitt anliggende gjør jeg gjerne det.

DER: Men det tjener jo til å illustrere et poeng: Selv om du er irrasjonell sett i ett perspektiv, kan du i et annet perspektiv fremstå som rasjonell. Du er for eksempel opptatt av å forsvare selvfølelsen. Det er jo ikke i seg selv irrasjonelt, tvertom. Og når du, eller din vert, i din tidlige barndom lærte seg dine teknikker – forsvarsmekanismer, som psykologene kaller det, var det kanskje den beste løsningen du hadde. Så det ligger en slags rasjonalitet i disse forsvarsmekanismene. Gjorde det ikke det, ville det i en viss forstand være helt umulig å forstå dem. Det er bare det at i et mer voksent eller modent perspektiv fremstår disse forsvarsmekanismene som mer belastende, og mer ødende i forhold til de ressurser og den livsglede din vert kunne ha tilgang på, enn nødvendig.

DIR: Ha. Jeg syns du allerede er på defensiven jeg. Først innrømmer du at forskningen viser det er umulig å forene realisme og lykke. Og nå sier du til og med at jeg er rasjonell. Men jeg vet at du tøver – dette mener du egentlig ikke. Du innledet jo med å karakterisere meg som irrasjonell.

DER: Det er du og. Men det er en slags klokskap også i deg, som psykiateren George Vailant uttrykker det. Problemet er at klokskapen bygger på et fordreid virkelighetsbilde, og på et fordreid selvbilde. Dine hensikter er gode – å verne om selvet. Men som jeg alt har påpekt – du øder dine ressurser og påfører ditt selv helt unødige begrensninger og lidelser. For ikke å snakke om hva du påfører andre.

DIR: Her kommer den undertrykkende moraliseringen! Dette gidder jeg ikke å høre på. Og uansett – tror du at all denne moraliseringen, selv om den hadde vært sann – ville ha forandret en tøddel? Har du ikke skjønt at når jeg hører den ekle prektige stemmen din så går jeg bare under jorden, eller gjemmer meg i det ubevisste, som mer raffinerte sjelsvitere enn deg har sagt. Jeg kan jo oppholde deg med godt snakk, men som jeg sa er du avmektig – snakk i vei du, du forandrer ikke meg.

DER: Jeg har aldri trodd at jeg skulle forandre deg ved bare å snakke til deg, eller snakke deg til rette. Du forsøker å gi inntrykk av at jeg er innsiktsløs. Jeg er det motsatte. Og det betyr at jeg forstår – svært godt – at det skal mer til for å bevege deg. Jeg skjønner du er både redd, og sint, og såret, og engstelig, og bærer på rester fra tidlige og vanskelige minner. Men det finnes metoder.

DIR: Pass opp – her kommer hjernekirurgen og skal fjerne alle uhumskheter, alle svulster og utvekster som ikke passer inn i den strømlinjeformede idealbildet ditt. Hør her: Har du noen gang tenkt at uten lidelse, uten konflikt, uten irrasjonell sjalusi, hat, frykt og fortvilelse, uten forelskelse, ville det ikke være liv, ikke kunst, ikke følelser? Skal du sterilisere alle mennesker fra det som avler frem all denne menneskelige rikdommen?

DER: Igjen – du misforstår. Hvis denne rikdommen er noe vi dypest sett ønsker og trenger, og sjalusi og hat er den eneste måten å frembinge det på, er det bare rasjonelt å gjøre det som skal til for å få det frem. Men jeg er ikke helt overbevist om at all den lidelse som du forårsaker kan forsvares på denne måte. Selv om Holocaust har gitt opphav til dype og viktige refleksjoner over menneskesjelen og tilværelsen er jeg ikke sikker på om ikke verden likevel ville vært bedre uten.

DIR: Igjen – du er så forbaska kjedelig. Og forutberegnelig rettlinjet som en pekefingerstokk. Det er jeg som er den impulsive og kreative, som har innfall og utfall som skaper spenning i tilværelsen. All denne kjedelige logikken truer med å drepe det som lever og bobler og har fantasi.

DER: Også der tar du feil. Hvis du vil kreve eierskap til all impulsivitet og fantasi, til bevissthetsstrømmen som er forutsetning for kreativitet og fornyelse, er du på villspor. Det er jeg ikke med på.

DIR: Nå er det min tur til å utbe en forklaring.

DER: Gjerne: Impulsivitet er i seg selv verken rasjonelt eller irrasjonelt. Når jeg sitter og leser en avis kan jeg få en innskytelse om å gjøre noe, for eksempel å male taket blått. Innskytelsen er i seg selv verken fornuftig eller ufornuftig. Det er først når jeg eventuelt velger å følge impulsen at jeg kan bedømme om det er klokt. Rasjonalitet er en egenskap ved handlinger og oppfatninger, ikke handlingsimpulser.

DIR: Den var god. Så du vil mene at det kan være rasjonelt å malet taket blått?

DER: Det mente jo Michelangelo da han lå under hvelvingen over det Sixtinske Kapell. Mitt poeng er at rasjonalitet har med valg å gjøre. Og valg skjer alltid i en eller annen form for kontekst.

DIR: Kontekst blåtekst blåkopi kopinor norogsør sørgelig. Alt dette er sørgelig. Og kjedelig – akkurat som denne gråkjedelige fornuften du er, og som du prediker. Det er jeg som er sprelsk og følsom. Så får det heller briste eller bære over med meg når det går galt.

DER: Sprell i vei du – det blir ikke sannere av den grunn. Nei, jeg fastholder: Det er ikke du som har eierskap på fantasi og følelser. Følelser og fantasi er tvert imot fornuftige å ha. Min tur til å gå til vitenskapen: Enkelte hjerneskader fjerner forbindelsen mellom den delen av hjernen som rommer følelser og den delen som skal velge. Personen blir nærmest følelsesløs, og samtidig ute av stand til å foreta valg. Så følelsesløsheten gjør personen ufornuftig, i betydningen ute av stand til å foreta fornuftige valg. Følelser er også svært viktige bestanddeler i mellommenneskelige relasjoner – mellom voksne og barn, mellom partnere, og i det hele i de aller fleste av livets vesentlige arenaer. Det er ingen nødvendig motsetning mellom fornuft og følelser. Når følelser blir svært sterke, kan de riktignok bære av med oss – vi mister besinnelsen, og handler ufornuftig. Men sterke følelser kan også være viktige å ha kontakt med og gi uttrykk for – sorg for eksempel, når vi mister noen som har stått oss nær. Og fantasi – det er jo også svært viktig, og fornuftig, å ha tilgang på. Det gir jo grunnlag for kreativitet og fornyelse både i kunst, vitenskap og også i samspill mellom mennesker. Så igjen: Det avgjørende er ikke om vi føler eller ikke, men hvordan følelsene og fantasiene får plass i våre liv.

DIR: OK. Nå gidder ikke høre på dette lenger. Jeg går heller og maler taket blått. Eller kanskje heller: svart. Det er sånn du får meg til å føle meg. Jeg angrer på at jeg innlot meg på denne samtalen.

DER: Du angrer. Det kan jo være et fremskritt – du reflekterer etterpå over noe du har gjort, og finner ut at det i grunnen ikke var så klokt. Kanskje en kime til noe her?

DIR: Ja, du har sikkert rett: Jeg føler meg bare så forferdelig ussel, dum og liten når jeg hører på all denne klokskapen. Og så kaller jeg deg alleslags ting for å forsvare meg. Men jeg vet jo innerst inne at det er du som vet, og som vet best. Og joda: jeg har jo gjort mye jeg angrer på. Idiotiske ting. Idiot som jeg er. Men jeg får det bare ikke til. Det er ikke noe vits i å prøve engang. Forsettene om badesesongen kan jeg for eksempel bare glemme. Og forleden hadde jeg bestemt meg for at jeg endelig skulle si fra til NN om hva jeg synes om henne. Men jeg fikk ikke det til heller.

DER: Det var da svært så selvkritisk du plutselig ble?

DIR: Er ikke du også kritisk mot meg da? Hele denne samtalen har jo bare vært å få kjeft: «Irrasjonell, irrasjonell, irrasjonell.» Og sikkert fullt fortjent.

DER: Har det virkelig vært det? Jeg tror ikke det – det har i alle fall ikke vært min hensikt. Men du har oppfattet det slik. Kanskje mer enn det var grunnlag for? Vi er jo alle irrasjonelle. Hvis det er noen trøst: Noen kloke mennesker – Stein Mehren, for eksempel, mener til og med at den største irrasjonalitet bor i det som gjerne fremstår som det aller mest rasjonelle. At all fornuft her en skyggeside, som den er blind for, og som er det motsatte. «Myten og den irrasjonelle fornuft» har han kalt en essaysamling.

DIR: Akkurat når jeg trodde jeg skulle få trøst så forsvinner du – til og med fornuften går det ikke an å tro på. Jeg hadde et bilde av deg som uendelig klok og allvitende, en som alltid gjorde det riktige. Som et ideal. Og nå faller alle gulldrømmene sammen i postmehrenmodernistisk grus.

DER: Jeg tror dine skuffelser beror på en feilslutning: At det rasjonelle er noe som er perfekt, at det er et feilfritt ideal. Det er noe som heter å la det beste bli det godes fiende. Slik jeg ser det er det rasjonelle snarere å gjøre så godt man kan, med det utgangspunkt man rår over.

DIR: Jo, men ikke engang det greier jeg. Jeg får det ikke til. Eller kanskje: Jeg gidder ikke. Jeg er sikkert lat og dum. Jeg orker ikke. Hele tiden så mange nederlag.

DER: Vel, all denne selvpiskingen – hva fører den egentlig til? Er den egentlig så fruktbar?

DIR: Sikkert ikke. Men jeg er jo så dum at jeg ikke kan la være. Forresten: Kanskje har du et godt råd – en rask fempunktsplan for hvordan jeg skal bli fornuftig, lykkelig og harmonisk?

DER: Hadde jeg det ville det være å kaste blår i øynene på deg. Det er alt annet enn lett å forandre seg, i alle fall dypere sett. Men det går an.

DIR: Jada – her kommer prektigheten igjen.

DER: Det er du som velger å se det slik. Og på den måten gjøre det lettere å vedbli der du er. Men er det egentlig det du vil?

DIR: Hvordan vite hva man egentlig vil? Har du noe patentsvar på det?

DER: Like lite som på annet som virkelig betyr noe. Og likevel: Jeg mener vi må forsøke å lete, undres, reflektere, prøve – så godt vi kan. Hvis vi skal ta det liv som skjebnen har skjenket oss på alvor.

DIR: Du, jeg ser på klokken jeg. Det er snart Big Brother. Det er artig det – mye snålt det går an å gjøre! Så du forresten forrige gang?

DER: Kjenner du etter når du ser slikt? Gir det deg virkelig noe? Eller tjener det til noe annet?

DIR: Så du er imot all underholdning også? Visste jeg det ikke – du er altfor slitsom.

DER: Jeg ber deg bare kjenne etter. Og ja – det kan være ganske slitsomt, eller provoserende. Selv om det ikke dreier seg om annet enn å forsøke å være til stede i det man gjør. Men jeg vil samtidig mene at det mest er berikende.

DIR: OK: Jeg har bestemt meg – jeg skal bli et bedre menneske. I morgen. Men nå kommer TV Norge først - Ha det!

Eirik Jensen

Produkter

Dyade 2001/02: I fornuftens grenseland

 

Relaterte artikler