(om sex i parforhold)
Studier av parforhold viser at så mye som halvparten av alle par misfornøyde med sexlivet. Og seksuelle problemer er ofte medvirkende til brudd og skilsmisser. Sex er lystbetont, men også skambelagt. Sex er bra for oss, men også skittent og stygt. Mest av alt er sex noe som opptar de fleste, men som vi snakker lite om. Det preger også ofte parforholdet der sex er en av grunnpilarene, men der det ofte er vanskeligå melde sine behov, lyster, skamfølelser og andre reaksjoner.
Seksualitet har tidligere vært drøftet i Dyade (3/2012 Hva skal vi med sex?). Her skal vi se litt på hvordan parforhold påvirkes av seksuelle problemer, eller manglende seksuell aktivitet.
Partnerenes lynne og lyst kan være forskjellige og dra i ulike retninger, og ofte er det reelle forskjeller i hvor mye sex partene ønsker. Da blir det fort én part som tar mye av ansvaret for initiativ og kan føle seg avvist av den som har mindre lyst. Avvisningen blir ofte tatt personlig. Det å bli tatt i mot på det seksuelle dreier seg ikke bare om biologiske behov, men er knyttet til selvbildeproblematikk. Hvor mye er jeg verdt og hvor elsket er jeg.
Mens den ene lett kan føle seg avvist, kan den andre fort føle et forventningspress og skyldfølelse. Også her kan det gå på selvfølelsen løs: Hvem er jeg som ikke klarer å levere og stille opp? Prestasjonsangsten vekkes. Eller man kjenner på skam eller undring over hvorfor jeg har så lite seksuell lyst. Det er sett på som positivt å være viril både for kvinner og menn. Samtidig har man funnet at ca en fjerdedel av alle kvinner i parforhold sliter med lite seksuell lyst. Mange opplever skyld og skam knyttet til det ikke å klare å tilfredsstille partneren.
Men sex er ofte en del av et større konfliktfelt i forholdet. Det å avvise partneren kan være straff knyttet til konflikter på andre områder en det seksuelle. Eller det kan være ledd i en maktkamp, der det å avvise blir en måte å få kontroll eller bli sterkere i relasjon til partneren. ”Når du ikke hjelper til å rydde vil ikke jeg ha sex med deg”. ”Jeg har kontrollen og du får ikke sex før jeg vil”. En parterapeut uttalte til paret som kom for å løse sine seksuelle problemer: ”Her skal vi ikke snakke om sex. Vi skal snakke om parfohorldet og alle aspekter ved det, og så kommer sex-aspektet etterhvert”. Det er ikke fordi sex ikke er viktig. Snarere peker det på hvor komplekst seksualitet i parforholdet er. Det dreier seg ikke bare om drifter og lyst, men er knyttet opp i dynamikken mellom partene ellers, vår personlighet og vår selvfølelse.
Ethvert parforhold har sin egen dynamikk ut fra flere faktorer som også påvirker seksuallivet. Kjønn har en viss betydning for sexlyst slik at den gjennomsnitlige mannen har sterkere sexuelle drifter enn den gjennomsnitlige kvinnen. Det er kjent at mannlig homofile par gjennomsnitlig har mer sex enn heterofile som gjennomsnitlig har mer enn lesbiske par. Hva som pirrer lysten er også typisk ulikt for kvinner og menn. De fleste menn tennes av en viss type stimuli (for eksempel å se en sexy kvinne), mens kvinner kan tennes av flere ulike stimuli som også kan variere noe fra tid til annen. Derfor påvirker ofte stemninger, maktbalanse osv kvinnens sexlyst mer. En person som har god tilgang til egne impulser har lettere for å kjenne egne seksuelle drifter. Slik påvirker flere faktorer hver enkelt person og hvert enkelt parforhold. Dette vet vi og likevel blir det fort sårende og rammene for selvfølsen hvis vi blir avvist. Istedenfor å tenke ”hun er nok stresset, har mye å tenke på og har hatt en dårlig dag på jobben” tenker vi: ” Jeg er ikke attraktiv nok – hun begjærer meg ikke”. Da blir det lettere å la det skure og gå enn å utforske det som skjer.
Resultatet blir gjerne at man ikke har så mye sex som man (ihvertfall én av partene) ønsker eller forventer eller tenker at man burde ha. En av dem som har forsket på årsaker til at en del par har lite sex er Denise A. Donnelly, professor i sosiologi ved Georgia State University. Hun sier at ekteskap med lite sex kan være nokså forskjellige. Noen har hatt lite sex fra starten. Blant par som har normal mengde sex i starten, men mindre etter hvert, er det noen som får nedgang etter en bestemt hendelse, gjerne etter at barna kommer, eller etter en utroskapsepisode. For andre skjer det mer gradvis. Hos noen par forsvinner noe av gløden gradvis ettersom man blir mer kjent og det er mindre nytt å utforske. For andre er press fra karriere og familieliv faktorer som begrenser overskudd til sex. Atter andre har fra naturen av lite seksuelt driv og kan til og med være aseksuelle. Donnellys undersøkelser viser at de fleste har relativt stabil mengde sex, ofte med en jevn reduksjon i forhold til startfrekvensen.
Det kan fortone seg spennende å sammenligne seg med andre –for ekspempel om hvor ofte man har sex. Men hva sier det om hvor godt vi har det i ekteskapet? Donnelly sier at det er en positiv sammenheng mellom hvor mye sex man har og følelsen av å ha et godt ekteskap. Har man det bedre i forholdet, har man generelt mer sex. Men sammenhengen går også andre veien: Når man har mer sex, føler at man har det bedre sammen. Skaper sex en nærhet som påvirker relasjonen som helhet? Er det nærheten i seksualakten som gir den positive effekten av økt sexfrekvens? Da kan man tenke at det vil ha ulik effekt om man har sex med en viss emosjonell nærhet eller om man bare har et raskt nummer. Men økt emosjonell nærhet som følge av sex kan også ha mer biologiske årsaker. Hvordan sex stimulerer enkelte hormoner som øker tilknytningen mellom partene kan du lese mer om i artikkelen ”Den forelskede hjernen”.
Donnellys budskap om at mer sex fører til mer nærhet og dermed mer tilfredshet i forholdet kan være provoserende. Betyr det at vi skal ha mer sex enn det vi ønsker? Vi er vant til å høre at vi ikke skal la oss presse til å ha sex, men her kommer en å sier at det hjelper å ha mer sex enn vi spontant ville hatt! Ettersom Donnelly var klar på at sex stimulerte nærhet mellom partene, er det lett å tenke at sex uten nærhet vil ha mindre effekt enn en seksualakt der begge er med og tuner seg inn på hverandre.
Er det problematisk å ha mer sex enn man i utgangspunktet har lyst på? Hvor går grensen for hva man kan gjøre for å tilpasse seg og for å bedre parforholdet og hva som blir destruktivt? Oppsiden er jo at økt seksuell aktivitet kan føre til økt nærhet. Likevel har norske forskere også funnet at noen kvinner ikke kommer forbi det å føle at de har ”pliktsex”. Slik pliktsex kan påvirke selve seksualakten (kvinnen utfører de handlinger hun tror fører fortest til utløsning hos partneren), og reduerer ofte også (midlertidig) følelsen av skyld for ikke å kunne tilfredsstille partneren. Samtidig rapporterer de også at pliktsex hos enkelte kan føre til aversjon mot partnerens kropp. Så det er ikke så enkelt som at det å tvinge seg til å ha mer sex uansett vil gi et bedre forhold.
Selv om forskeren Donnelly fant en positiv sammenheng mellom sex og tilfredshet i parforholdet, hadde hun ingen oppskrift på hvordan man kan stimulere et sexliv som skranter. De to strategiene hun nevner er å reise bort fra barn og hverdag en helg og å snakke mer om sexlivet.
Mange synes det er vanskelig å snakke om sex, ofte vanskeligere enn å snakke om andre tema i parforholdet. Hvorfor er det slik? Det at sex er såpass privat og ikke noe man deler i offentlighet, gjør kanskje at det er vanskeligere sette ord på også med partneren? Sex kan knyttes til andre tema som er skambelagte. Hva synes han om kroppen min, er jeg for stor? Synes hun penisen min er kort? Gjør det noe at jeg fantaserer om en annen mens jeg har sex med partneren min?
Kanskje snakker vi også lite om seksualitet fordi vi har lite kontakt med de underliggende driftene? Samtidig vekker det å gi seg hen til sine drifter, lyst og begjær ofte andre impulser i oss, aggressive, underdanige eller annet, som kan oppleves kraftig og skremmende. Kontrollbehovet kan gjøre at vi holder tilbake. Kanskje er driftene vanskeligere å eksponere fordi de ikke er kultivert og sosialisert? Kanskje er det mer usikkert og truende for selvbildet å skulle eksponere dette ukontrollerte som vi ellers holder mest for oss selv?
Seksuallivet er knyttet til selvbilder, både høye og lave. Der de høye selvbildene aktiveres, er det sjelden problematisk. Det å eksponere den lave selvfølelsen er gjerne knyttet til skam. Skam over å ikke være god nok eller til og med være forkastelig. På samme måte knyttes seksualitet også ofte opp mot skam. Kroppen, nakenhet, drifter og utløsning kan alle på hver sine måter utløst skam. Det sier ikke minst noe om hvor nært knyttet dette er til hvem vi er og hvordan vi ser på oss selv.
Seksualitet er ikke bare knyttet til skam, men også skyld. Tidvis har sex blitt sett på som noe skittent og ekkelt. Noe av dette sitter kanskje igjen og utløser en viss skyldfølelse? Mannen penetrerer. Dette ble i filmen ”Tilværelsens uutholdelige letthet” illustrert med tanks som trengte seg på. Det å være den som trenger seg på kan også stimulere skyldfølelsen.
Selvbildet påvirkes også av det å ikke leve opp til de seksuelle idealene. Når hun er sliten og legger seg tidlig, selv om han har signalisert at han ønsker noe helt annet, rammer det hans selvfølelse. Selv om det kanskje aller mest var at hun var veldig sliten. Er han ikke verd å like? Vil hun ikke ha ham? Hun på sin side kan føle at han bare er ute etter én ting, at han egentlig ikke er interessert i hvordan hun har det, at hun er sliten, bekymret osv. Men kan det ikke også ligge et ønske om nærhet og samhold i hans seksuelle tilnærminger?
Så sex i parforholdet er komplekst, og ikke kun relatert til lyst. Kanskje bør vi ikke bare sitte å vente på ”lysten” før vi tar initiativ? Det er (minst) to grøfter vi kan gå i: Den ene er å kun ha sex når vi kjenner en brennende lyst og det andre er å tvinge seg til å ha sex når det kjennes som en belastning og plikt. Men finnes det noe mer imellom? Har vi noe å hente på å ta initiativet eller bli med mer enn et vi egentlig ønsker? Kan vi få det til uten at det blir tvang og plikt? Lysten kommer ikke bare susene til oss fra det fjerne, den er også noe som kan stimuleres, søkes, lekes fram. Kanskje klarer vi å rive oss løs og slippe oss inn i det når partneren tar initiativet. Selv om lysten ikke brenner. Så kommer den kanskje litt etterhvert. Ikke fordi det er forventet. Ikke for å være fyrrige, sterke, attraktive og sterke. Men for å være nære, vare og sårbare. For å gi parforholdet noe av den nærheten og varheten som vi ikke har med i hverdagens logistikk. Noen øyeblikk innimellom bleier, jobbmøter og HBO-serier.
Kanskje er det heller ikka alt vi finner en løsning på. Noen spenninger vil være der, uansett hvor mye vi prøver. Utfordringen blir heller å finne en måte å leve med dem på. Og da hjelper det kanskje at vi kjenner til vår partners ønsker og reaksjoner, selv om vi ikke klarer å imøtekomme dem helt. Det hjelper å vite at partneren forstår hvorfor vi trekker oss, eller hvorfor vi pusher på, slik vi gjør. Selv om vi ikke klarer å fjerne forskjellene i seksuelle behov kan vi nærme oss hverandre i forståelse.
Litteratur:
Brassard A et al. Romantic attachment insecurity predicts sexual dissatisfaction in couples seeking marital therapy. Journal of Sex and Marital Therapy, 38:3, 245-262.
Donnelly DA et al. The Decision to Remain in an Involuntarily Celibate Relationship. Journal of Marriage and Family, 70:2, 519-535.
Gifte kvinner og menn har sex gjennomsnittlig 58 ganger i året i følge det amerikanske General Social Survey. Variasjonene er imidlertid store. Unge, gifte mennesker (under 30 år gamle) har gjennomsnittlig sex 111 ganger i året, mens 15% av ekteparene har ikke hatt sex de siste 6-12 måneder.
