Mann 38 år
Thomas het en mann på 38 år som hadde fått tilbakefall av sin lymfekreft. Han var dataingeniør, gift og hadde en datter på 3 år. Hele livet hadde han vært en friluftsmann, mest av alt likte han å fiske. Etter tilbakefallet hadde han vært gjennom tøff behandling med cellegift og mistet håret, hatt flere infeksjoner og var stort sett i dårlig form. Han var mye ut og inn av sykehuset i denne perioden. Både han og kona hadde fått beskjed om at man ikke lenger hadde håp om å fjerne all sykdom. Det var altså ingen forhåpninger om at han skulle bli frisk. Men det fantes behandling som kunne bremse utviklingen en periode. Selv var han imidlertid svært behandlingsivrig og var med på utprøvningen av en ny medisin, en slags kreftvaksine.
Døden var et ikke-tema for ham. Han sa selv at han skulle kjempe til siste slutt og ikke gi seg. Han skulle vise at pågangsmot og vilje skulle bære ham gjennom dette. Mange berømmet ham for hans positive holdning og pågangsmot. Han hadde gitt beskjed, via sin kone, om at han ikke ønsket å snakke om at han skulle dø. I tillegg til å lete etter ulike behandlinger var han også aktiv i å planlegge fisketurer både i nær og fjern framtid.
Kona var i fra starten også aktiv i å søke på nett etter nye behandlingsalternativer. De hadde prøvd et par alternative kurer. Ingen av dem var i utgangspunktet opptatt av alternativ behandling, men her var det verdt å prøve det meste. Etter hvert begynte konas jakt etter nye behandlinger å dabbe av. I en samtale sa hun at hun så at de hadde prøvd det meste – og at sykdommen fortsatte uansett. Hun virket litt resignert. Thomas trodde fortsatt på et forskningsgjennombrudd, men selv hadde hun mistet håpet om å finne en behandling som kunne redde ham. Hun lurte på om det var galt – at hun kunne skade Thomas’ positive innstilning ved at hun selv hadde mistet håpet.
Datteren var ofte med på sykehuset og var blitt godt kjent med en del av de som jobbet der. Hun visste at pappa var syk, at han måtte på sykehuset for å få medisiner mot sykdommen og at det var derfor han hadde mistet håret. Da hun var forkjølet, og moren sa: ”Uff, da, jenta mi. Er du syk, du?”, ble hun helt fra seg og gråt og ropte ”Nei, nei, nei!! Jeg er ikke syk! Jeg vil ikke miste håret!!”
Thomas’ krefter minket i takt med vekten. Men døden var fortsatt et ikke-tema. Kona, derimot, hadde behov for å snakke om det som skulle skje. Både det å miste mannen sin og å planlegge tiden etter Thomas’ bortgang. Samtalene måtte hun imidlertid ta med andre enn Thomas, han ville ikke høre snakk om at hun skulle miste noen. Så der satt de, hun på stolen og gråt, han i senga og var irritert. Hun ønsket å prate, han ville søke på nettet for å se om det var kommet noe nytt i forskningen siden sist. Det begynte å bli tydelig at på dette stadiet var Thomas’ optimisme eller kampvilje ikke bare en fordel, men faktisk også en ekstra belastning. Det var helt åpenbart en belastning for kona. Men flere kommenterte at det også virket kavete og slitsomt for Thomas selv. Helt til det siste var forholdet deres preget av benekningen. Han døde på sykehuset. Etter å ha bedt kona sjekke flybilletter til Finnmark for en fisketur med gutta til høsten.
Kvinne 55
Agnes het en kvinne som kom til Radiumhospitalet med lungekreft. Hun var en av et økende antall kvinner som får lungekreft uten å ha røkt. Dessverre er det få av disse som overlever. Agnes var også gift, og hadde to sønner på 19 og 22 år. Nittenåringen holdt akkurat på å flytte hjemmefra, mens 22-åringen studerte i Trondheim.
Fra første stund fikk Agnes vite at det var det ikke var lett å behandle hennes sykdom. Den var såpass spredt at man ikke kunne operere og heller ikke kurere med strålebehandling. Nå skulle hun få strålebehandling og cellegift for å bremse sykdomsutviklingen. I løpet av behandlingsperioden var hun mye sammen familien. Deler av behandlingen foregikk om sommeren, og hun dro på hytta så ofte som hun kunne. På sykehuset snakket hun mye som sønnene sine. Nittenåringen var i startfasen av sitt nye liv – skulle etablere seg utenfor hjemmet og velge studium og finne nye vennemiljøer. Eldstesønnen var i gang med utdannelse, men hvordan ville det gå med kjæreste og evt familie? Selv hadde hun giftet seg tidlig og fått barn i relativt ung alder og skulle gjerne sett sine sønner etabler med familie før hun måtte forlate dem.
Hun hadde fått legene på sykehuset til å ta kontakt med utprøvningsenheten på Radiumhospitalet, for å finne ut om det var noen forskningsstudier hun kunne være med på. Dessverre passet hun ikke inn i kriteriene til noen av studiene. Hun var litt skuffet over det og det føltes ganske tomt da det ikke var mer behandling man kunne gi mot svulsten, annet enn det som lindret plager av ulike slag. Hun tok litt ekstra vitamintilskudd og drakk Noni-juice som hun hadde fått anbefalt av en venninne.
I hemmelighet skrev hun lange brev til hver av sønnene og til mannen. Etter at behandlingen var ferdig hadde hun planlagt en tur til Italia der de hadde leid et hus ved kysten i to uker. Hun var i relativt god form, bortsett fra at hun ikke orket så mye som før. Turen var det store samtaleemne når hun snakket med andre på avdelingen. Det var tydelig at det var viktig for henne at det skulle bli en vellykket tur – hvem vet om de fikk anledning til å være så mye sammen på en ok måte senere? To ganger hadde sønnene blitt med inn på sykehuset for å få en ordentlig samtale – en gang med legen som behandlet moren hennes og en gang med en sosionom som hadde jobbet mye med barn som pårørende.
Ferieturen ble gjennomført. Agnes levde i et snaut halvår etter avsluttet behandling. Om det ble flere ferieturer er uvisst. Hun døde på sykehjemmet i den lille kystbyen hun bodde. Der var flere av familiemedlemmene ofte innom. Sønnen som studerte i Trondheim kom ned noen dager før hun døde. Flere av pleierne på hjemmet kommenterte hvor god stemning det var på rommet hennes – helt fram til det siste.
Hvordan møter vi døden?
Hvordan ville du reagert om du fikk beskjed om at du ikke hadde lang tid igjen å leve? At du led av en uhelbredelig sykdom? Vet du det? Alle ønsker vi å dø med verdighet og å etterlate oss et godt minne. Men vil vi tåle de påkjenninger vi settes under på vei mot slutten?