Jeg var kalt inn for å få svar på biopsi. De hadde villet se nærmere på den. Selvfølgelig var det en grunn til det. Legekontoret var kaldt og upersonlig. Jeg hadde kledd meg i lyse og lette sommerklær. Som om det var noe jeg måtte markere. Siste dag i frihet og uskyld. Merket samtidig en snikende følelse av uro. Det kunne komme en beskjed som ville snu opp ned på alt. Huff nei, ikke ta alle sorger på forhånd. Jeg så på sykepleierene som hastet til og fra. Som om jeg lette etter trygghet i uttrykkene deres. Som om det hadde noe å si om de virket bekymret eller ubesværet. Men akkurat der kunne jeg legge alt mulig inn i dem, tro at de visste. De var selvfølgelig opptatt av helt andre ting.
Legen kom ikke. Journalen min lå på skrivebordet. Skulle jeg ta den og lese den? Den var jo min? Skulle jeg stikke av med den? Så alt kunne bli borte. Men jeg ble sittende, dydig, engstelig kanskje rasende.
Så kom legen. Han så sørgmodig ut. Jeg hadde lyst til å komme med en spøk, feie alvoret bort. Men jeg gjorde det ikke. ”Det er påvist at du har brystkreft”, sa han. Kreft – ordet smakte død. Tårene mine sprutet ut og de lyse klærne fikk våte flekker. Ikke noe vil bli som før. Ikke mer ubekymret sommer. Var det begynnelsen til slutten? Punktum satt? Bare utsikt til en tid med sykdom og lidelse? Ja, hva gjør vi nå da? Legen snakket om operasjon, behandlinger. Jeg hørte knapt etter, hvordan ville barna, mannen min og moren min reagere? Siden fortalte legen at noe av det verste han visste var å fortelle slikt til pasienter. Jeg vet ikke helt om jeg syntes synd på han. Hvem kunne jeg være sint på? Hvorfor skulle dette skje nå, hvorfor kunne ikke det ubekymrete vare?
Så skulle det fortelles til andre, til familie og venner. Jeg så de rådville ansiktene, hørte de stotrende ordene. De visste ikke hvordan de skulle reagere. Jeg prøvde å være så sterk og uanfektet som mulig. Late som ingen ting. Herregud det skjer da med så mange. Kulen var ikke så stor. ”Mamma skal ta bort en kul i brystet”. Jeg fikk det til å høres ut som om ”mamma skal kjøpe melk på butikken” . Trodde jeg. Lite visste jeg at en annen mor til et av barna i klassen hadde vært døden nær av brystkreft. Jentungen sprang i full fart fra kjellerstuen opp til 2. etg. ”kommer du til å dø, kommer du til å dø? Hun mer hylte enn snakket. Det var da voldsomt tenkte jeg, skal jo bare ta en liten kul. Det ubekymrete livet vil fortsette. Bare en liten kul. Men vi var begge rystet.
Hvorfor hadde akkurat jeg fått dette? Var det noe med min livstil, med min psykologi, med meg som person? Hadde jeg for lite eller for mye hormoner. Hadde jeg trent for mye eller for lite, vært for sint, fortrengt for mye, sovet for lite. Skulle kanskje aldri jobbet nattevakt en periode. Tankene surret . Andre vill tro at jeg var prototypen på sunn livsstil. Mat trening, meditasjon(?) Jeg hadde hatt en kul tidligere, men jeg hadde ikke fulgt opp så godt. Var jeg lemfeldig, destruktiv, fortjente jeg å dø? ( Men ingen små barn fortjener å miste en mor, ingen mor fortjener å miste en datter.)Det er jo bare en liten kul. Sommeren skal fortsette.
Jeg traff mange kreftpasienter. For noen var det som om sykdommen hadde gitt dem nytt livsinnhold. Andre ville ikke snakke om det. Ikke fortrenge, heller ikke dyrke, tenkte jeg. Hvor stor plass skal denne sykdommen få? Etter en stund var det ikke så viktig å finne årsaker. Det var en lettelse. Kreften var blitt en del av livet.
Så snart kulen var ute, hadde jeg behov for å erklære meg frisk. Cellegift og strålig var bare forstyrrelser. Jeg satt på venterommet med mange bleke og tynne pasienter. Kvinner med skaut for å skjule at håret var borte. Jeg var liksom for frisk til å være der. Jeg hadde jo bare hatt en liten kul. Jeg var en mamma midt i livet. På cellegiftstuen snakket vi intenst om egne erfaringer. Hvordan reagerte dine barn, hva sa din mann? Sykepleieren kom og sa at vi ikke måtte tenke på bekymringer, vi skulle være positive. Vi himlet med øynene og fortsatte når hun gikk. Hvilken skole hadde hun gått på? Men lukten, den satt igjen. Jeg merker det enda. Når noen bruker vindusspylervæske i bil lukter det cellegift. Da kommer kvalmen og minnene om ubehaget som fulgte med. Litt verre ble det for hver behandling.
På venterommet var det blader med kjendiser som hadde slåss mot kreften. De som døde tapte. Så budskapet var at vi skulle kjempe. Som om vi hadde krefter til det. Var det ikke nok at vi var her, gjorde som legen sa. Jeg opplevde meg ikke som en del av en krig, ønsket mer å få slappe av.
Og så alle velmenede råd. Kreklingsaft og akupunktur. Og alle bøkene som jeg burde lese om hvordan man snur kreft til lykke.” Endelig har DU muligheten til å se hva som er viktig i ditt liv. ” Kanskje det . Kanskje ikke. Jeg ville først og fremst tilbake. Til barna, til jobben og aktivitetene. Til en eim av ubekymret sommer. Ikke for å slite meg ut. Men fordi det ga mening.
Men jeg visste at dette var livsalvor, At jeg egentlig ikke kunne bestemme noe. Jeg kunne drikke kreklingsaft og lese tykke bøker, men det var vanskelig å tro at det gjorde den store forskjellen. Den ubekymrete sommer hadde skyer på himmelen. Slik var det bare, det kunne ikke forandres eller viskes ut.