10-gangeren

Bildet er det samme over store deler av verden, med fattige som unntak. Kinas 1.3 milliarder økte for eksempel kjøttforbruket med hele 150 % mellom 1985 og 2000. De nærmer seg nå vårt nivå.
Miljøbelastningen dette fører med seg er omfattende. Moderne kjøttproduksjon gir blant annet store utslipp av klimagasser og forurensende nitrogenforbindelser. Det båndlegger også uforholdsmessig store områder. Beveger vi oss til sjøs, finner vi at grovt overfiske av viktige fiskebestander er en etisk god grunn til å holde seg borte fra mye sjømat. Det samme kan sies om mye av det som produseres i oppdrett. Listen er lang.
Bildet er likevel ikke helt entydig. Økologisk produsert kjøtt kan for eksempel gi lavere nitrogenutslipp enn planteprodukter fra konvensjonelt landbruk. Og dersom vi ikke jakter elg, kan skogen raseres av elgens overbeite.
Jeg skal her drøfte ulike sammenhenger mellom kjøttproduksjon og miljøproblemer og belyse hvordan miljøet kan spares ved å ha et større innslag av vegetarisk mat i kostholdet. Et grunnleggende fenomen er at mye energi går tapt når plantemateriale omdannes til kjøtt. La oss starte med det.
10-gangeren
Grovt skissert kan naturen deles inn i nivå basert på hvem som spiser hvem, såkalte trofiske nivå. Laveste trofiske nivå er planter. Det er her energi fra fotosyntesen bindes så den blir tilgjengelig for andre organismer. Neste trofiske nivå er planteetende dyr. På nivået etter det finner vi rovdyrene. I en del systemer har man flere nivå av rovdyr, som i Barentshavet hvor planteplankton står for fotosyntesen, små krepsdyr er planteetere, fisk som spiser små krepsdyr (plankton) er første nivå av rovdyr, sel rovdyr over dette igjen og isbjørn som såkalt topprovdyr øverst. Når energi overføres fra ett trofisk nivå til det neste, vil normalt 90 % av energien gå tapt. Energien forsvinner ved at en del brukes når stoffer skal brytes ned i tarmen og bygges opp igjen til vev, kua bruker energi når den springer rundt i enga og så videre.
Resultatet er at en må tilføre 10 enheter energi fra ett nivå for å sitte igjen med en enhet på neste. Selv om forholdstallet kan variere noe (oppdrettsnæringen har for eksempel hevdet at det er en del lavere, det samme er hevdet for produksjon av kyllingkjøtt ), kan en gå ut fra dette som en tommelfingerregel. Det betyr at en må tilføre 10 energienheter plantemateriale for å produsere en energienhet av for eksempel oksekjøtt. Skal man produsere kjøtt, må man derfor båndlegge og dyrke opp betydelig større arealer enn om samme mengde mennesker føs med planteprodukter. Dette har en rekke konsekvenser for miljøet.
Økt press på knappe vannressurser
Et problem med oppdyrking av store arealer er økt press på vannressurser. Over store deler av kloden er det betydelig mangel på ferskvann. For å løse problemene tapper man vann fra elver eller pumper opp grunnvann. Konsekvensene er betydelige. Colorado-elven, som løper fra Rocky Mountains til California-bukten tappes nå i så stort omfang at den ikke lenger når havet. Der en stor elv tidligere løp ut i havet, renner i dag ingen ting. Det er bare et tørt elveleie igjen. Et helt økosystem som før levde i deltaet er borte. Livet høyere opp i elven er sterkt påvirket. Eksempelet er ikke enestående. Den Gule flod, livsåren i store deler av Kina og opphavet til verdens eldste nålevende sivilisasjon, har vært tappet så mye at den enkelte år på 90-tallet tørket helt ut.
Grunnvann tappes nå i så stort omfang at vannspeilet synker betydelig i store deler av verden. Man tar ut mer vann en det som tilføres. En forbruker derfor en ressurs som er bygget opp over tid, slik at det er mindre igjen til kommende generasjoner. I Arizona pumper man nå flere steder opp vann som er over 10 000 år gammelt. Dette fører til uttørking og endringer i vegetasjon og økosystem. Og det er åpenbart at det ikke kan vare – før eller senere tar også grunnvannskilden slutt. Da vil naturen kunne være betydelig forandret. Det vil også kunne ta lang tid å få grunnvannet til å stige til opprinnelige nivå, i Arizona kanskje flere tusen år.
Svært mye av vannet som pumpes opp fra grunnen og elver går til landbruk. Fordi kjøtttproduksjon krever store arealer, må vi regne med at det går med betydelig større mengder vann sammenlignet med produksjon av vegetarisk føde. Kjøttproduksjon er derfor en ekstra hard belastning på verdens knappe og sterkt belastede vannressurser.
Tap av jord
I naturen foregår det både nydanning og tap av jord. Jord går tapt ved at den blåser bort med vind og vaskes ut av rennende vann. I naturlig vegetasjon er nydanningen av jord ofte så stor og tapet så lite, at jordsmonnet bygges opp.
Når jord pløyes, øker jordtapet. Pløyd jord er mer utsatt for å blåse bort og bli vasket ut enn jord som har vegetasjon hele tiden. Resultatet er at tapet av jord er 10-40 ganger høyere enn nydanning der man pløyer. Over tid kan dette føre til et betydelig tap av jord. For eksempel har halvparten av jordsmonnet erodert bort de siste 150 år i Iowa, en av de viktigste jordbruksstatene i USA. Følgende eksempel illustrerer omfanget. På midten av 1800-tallet ble det et sted i Iowa bygget en kirke. All mark i omegnen har siden dette vært dyrket, unntatt den som ligger nærmest kirken. På grunn av jordtapet står kirken nå står på et lite platå, drøye tre meter over det øvrige landskapet. Mengden jord som har blåst bort eller rent på havet er formidabel.
Siden kjøttproduksjon krever oppdyrking av større arealer enn produksjon av tilsvarende mengde planteprodukter, må vi forvente at kjøttproduksjon bidrar til et større jordtap enn vegetariske produkter. Men her er det et unntak for kjøtt produsert på gressmark. Gressmark pløyes sjelden eller aldri, og i alle fall langt sjeldnere enn annen mark hvor det dyrkes korn og grønnsaker. Jordtapet er derfor langt mindre på gressmark. Gress kan utnyttes av drøvtyggere (kyr, sauer, geiter osv). Produksjon av kjøtt fra gresspisende drøvtyggere vil derfor innebære et mindre tap av jord enn produksjon av annet kjøtt og kan også gi mindre jordtap enn vegetariske produkter (som produseres fra pløyd mark). Drøvtyggere fores imidlertid ofte opp på kraftfor. Det er laget av korn og kommer derfor fra pløyd mark. Slikt kjøtt må vi regne med innebærer et større jordtap enn vegetariske produkter.
Klimagasser og kjøttkalkulator
At man må dyrke større arealer for å produsere kjøtt, betyr selvfølgelig også at det går med mer drivstoff og mer energi til å produsere kunstgjødsel. Men dette er ofte ikke det viktigste. Drøvtyggere (kyr, sauer osv) slipper ut store mengder av gassen metan (de fiser og raper metan). Mengden metan er begrenset i forhold til CO2. Men metan er samtidig en langt mer potent klimagass enn CO2 - rundt 21 ganger kraftigere. Gjennom sitt kjøttforbruk bidrar en gjennomsnittsnordmann derfor årlig til utslipp tilsvarende 650 kilo CO2-ekvivalenter. For en husholdning på 4 personer er dette 2.6 tonn, like mye som det årlige utslippet fra en gjennomsnittlig personbil.
Fordi drøvtyggere slipper ut store mengder metan, skjer det betydelige utslipp også fra produksjon av meierprodukter. Enmagede dyr (gris, kylling osv) har ikke store metansutslipp, og er i så måte gunstigere når det gjelder metan. Dyrking av kraftfor til slike arter innebærer imidlertid utstrakt bruk av kunstgjødsel og dermed betydelige utslipp av lystgass, en annen viktig drivhusgass (omtalt nærmere under "nitrogenproblemet" nedenfor). Bildet er derfor sammensatt.
For å hjelpe oss å finregne på konsekvensene for klimaet av vårt kosthold, har organisasjonen Framtiden i våre hender laget en kjøttkalkulator. Her kan man anslå utslippene fra ulike sammensetninger av kjøttyper og meieriprodukter. Spiser familien på fire for eksempel hver uke 3.5 kg storfekjøtt, 2 kg svinekjøtt, 1 kg ost og drikker 3 liter melk er det årlige utslippet 4.3 tonn CO2-ekvivalenter (5.5 kg kjøtt per uke for fire personer er landsgjennomsnittet). Dropper man storfekjøttet og i stedet spiser 5.5 kg svinekjøtt faller utslippet til 2.4 tonn i året. Et laktovegetarisk kosthold med 5 liter melk og 2 kg ost i uken får utslippet ned i 1.4 tonn – et helt årsutslipp for en gjennomsnittsbil (pluss litt til) under den storfekjøttspisende familien.
Det er imidlertid viktig å ha for seg at kjøttkalkulatoren er basert på en rekke forenklende antagelser, slik at regnestykkene må tas med en klype salt (det fremgår for eksempel ikke lystgass fra produksjon av kraftfor til enmagede dyr er inkludert). Utslipp av klimagasser varierer også betydelig mellom ulike typer vegetarisk produkter. I norsk klima gir antagelig grove grønnsaker som potet og rotfrukter antagelig lavere utslipp når de skal produseres i norsk klima enn mer varmekrevende grønnsaker som tomat, squash og en del type salater.
I tillegg er mye av jordbruksarealene i et land som Norge uegnet til annet enn gressproduksjon. En enkel sammenligning mellom kjøtt og rent vegetabilske produkter er derfor ikke rimelig. Det er heller interessant å sammenligne storfekjøtt og meieriprodukter (de enmagede dyrene faller ut her – de kan ikke leve av gress). Og her kommer kostholdet med meieriprodukter gunstigst ut, med betydelig lavere utslipp av klimagasser. En del kjøttproduksjon vil riktig nok følge med produksjon av meierivarer (okser produserer ikke melk – hvor skal det bli av dem? – og gamle kuer havner ikke på aldershjem). Men det mest gunstige for klimaet er å minimalisere denne kjøttproduksjonen og la drøvtyggerne våre i størst mulig grad produsere meierivarer.
I Norge importerer vi i økende grad storfekjøtt. Det er rimelig å anta at en del av dette kommer fra områder hvor det kan dyrkes andre ting enn gress. Da er sammenligningen mellom grønnsaker og kjøtt rimeligere og konklusjonen klarere: Større innslag av vegetarisk kost sparer oss for betydelige klimautslipp.
Passer på kulturlandskapet
I Norge har beiting av kyr, sau og geiter en gunstig effekt på det biologiske mangfoldet ved at de bidrar til å bevare kulturlandskapet. Mange av artene i norsk natur lever kun der hvor det har vært drevet landbruk. Blir landbruket borte, og gamle enger gror igjen, vil artene dø ut. Skal denne delen av det biologiske mangfoldet i Norge bevares, må det beitende dyr til. Selv om kyr, sau og geit bidrar til utslipp av klimagasser, er de nødvendige for å bevare denne delen av artsmangfoldet vårt. Det mest miljøvennlige i slike sammenhenger vil antagelig være å drive melkeproduksjon fra beitende dyr. Men i praksis vil en antagelig måtte ha noe saueproduksjon for å holde kulturlandskapet åpent, slik at en her kan snakke om kjøttproduksjon med en miljøgevinst. De senere årene har imidlertid konsumet av sauekjøtt økt så mye i Norge, at sauekjøtt må importeres fra blant annet New Zealand. Konklusjonen blir da at litt produksjon av sauekjøtt fra kulturlandskap er bra, men at forbruket for miljøets skyld må holdes innen rimelige grenser.
Nitrogenproblemet
Det er mye nitrogen på jorden. I alt 78 % av atmosfæren er nitrogen. Men nitrogenet forekommer som N2, hvor det er en trippelbinding mellom de to nitrogenatomene. Det er en av de sterkeste kjemiske bindingene en kjenner til. For at nitrogen skal bli tilgjengelig for planter, må denne sterke bindingen brytes, slik at det dannes reaktivt nitrogen (som for eksempel nitrat og ammonium). I naturen skjer dette i hovedsak gjennom to prosesser: Lyn og nitrogenfikserende bakterier. De enorme utladningene av energi som oppstår når det lyner bidrar til at trippelbindingen i N2 brytes slik at reaktivt nitrogen dannes. Nitrogenfikserende bakterier lever i symbiose med enkelte planer som kløver, og erte- og bønneplanter. I bakteriene dannes reaktivt nitrogen fra N2. Begge prosessene forekommer imidlertid i beskjedent omfang. I tillegg omdannes reaktivt nitrogen lett til N2 igjen. Mengden nitrogen er derfor ofte begrenset i naturlige økosystem. Det er en faktor som setter klare grenser for hvor fort og hvor mye planter kan vokse.
Slik var det også i landbruket før kunstgjødselen gjorde sitt inntog. Reaktivt nitrogen måtte tidligere tilføres gjennom kumøkk eller annet nitrogenholdig avfall, som regel fra kilder nær det enkelte gårdsbruk. Den eneste formen for noe som kunne kalles industriell gjødselproduksjon var uttak av guano (fuglemøkk) fra øyer med store forekomster av fugl. Men omfanget var beskjedent.
Alt dette forandret seg da nordmennene Sam Eyde og Kristian Birkeland ved hjelp av norsk vannkraft satte i gang industriell produksjon av kunstgjødsel rundt år 1900. Begrensningen fra knapphet av nitrogen ble opphevet. Matproduksjonene i verden har økt enormt som følge. Men det har dessverre også utslipp av nitrogenforbindelser fra landbruket gjort. Svært mye av det reaktive nitrogenet som spres ut, blir ført av vann bort fra jordene og ut i vassdrag.
Resultatet er blant annet økt algevekst i vassdrag og i havet der elver renner ut. Det mest dramatiske utslaget er massive algeoppblomstringer som hindrer innblanding av oksygen i dypere vannlag. Det fører til at det meste av liv utryddes i enkelte områder. Ved utløpet av Mississippi snakker en for eksempel om en dødssone som dannes hver vår. Da når store mengder avrenning fra landbruket Mexico-gulfen og gir opphav til en algeoppblomstring som slår ut det meste av andre levende organismer over et område som våren 2007 strakte seg over nærmere 300 km. Mindre spektakulært, men på lang sikt likevel alvorlig, er langsomme endringer i hvilke arter som overlever og hvilke som ikke gjør det. På korallrev i Karibien og Australia har store mengder koraller bukket under de siste tiårene. Årsakene er sammensatte. En viktig faktor har vært at økt avrenning fra landbruk har gitt økt algevekst. Det har direkte og indirekte (ved å påvirke tetthet av andre arter, som kråkeboller) bidratt til at korallene dør.
Reaktivt nitrogen fordamper også og spres gjennom nedbør til de økosystemene som befinner seg på landgjorda. I Norge mottar deler av landet betydelige mengder nitrogen på denne måten. Resultatet er som i vassdrag og havet: Nye arter blomstrer opp og fortrenger andre. I Norge er blåbærlyng blitt fortrengt av gress som følge av nitrogenforurensning. I kulturlandskapet kan mange av de sjeldne artene fortrenges og forsvinne fra norsk natur.
I tillegg til avrenning og fordamping reagerer en del av nitrogenet fra kunstgjødsel med oksygen og danner gassen N2O, også kalt lystgass. Lystgass har drivhuseffekt. Selv om mengden lystgass er begrenset, er klimaeffekten rundt 310 ganger sterkere enn CO2. Totaleffekten er derfor betydelig, og lystgass er rangert som den tredje viktigste drivhusgassen både i Norge og globalt.
Det er mange måter å få ned utslippene av nitrogen på. Ett er overgang til vegetarisk kosthold. Enkelte studier viser at mens kun 4% av det reaktive nitrogenet er å finne igjen i maten når man produserer kjøtt, beholdes 16% i vegetabilske varer. Igjen er det de større arealene som må dyrkes for å produsere kjøtt som bidrar i lite miljøvennlig retning.
Tallene ovenfor gjelder for konvensjonelt landbruk. For økologisk landbruk er bildet atskillig bedre. I økologisk jordbruk er det som regel et lukket nitrogenkretsløp med verken stor tilførsel eller utslipp fra en gård. Økologisk produsert kjøtt kan derfor gi lavere nitrogenutslipp enn konvensjonelt produsert vegetarisk mat. Men verden ville sulte uten bruk av kunstgjødsel. Økologisk landbruk vil derfor neppe kunne erstatte alt konvensjonelt landbruk. En må i stedet få ned nitrogenutslipp fra konvensjonelt landbruk. Da vil overgang til mer vegetarkost kunne være et viktig virkemiddel.
Nnitrogenforurensning er i ferd med å vokse seg til et stort problem. I naturen finner vi som nevnt ovenfor et kretsløp fra N2 til reaktivt nitrogen og tilbake til N2. På grunn av kunstgjødselproduksjonen er det menneskeskapte bidraget til dette kretsløpet nå antagelig større enn den naturlige delen. Det er påvirkning av naturen i en skala som det ikke er fornuftig å fortsette med.
Tap av biologisk mangfold
At kjøttproduksjon båndlegger betydelig større områder enn produksjon av en tilsvarende mengde planteprodukter, fører etter all sannsynlighet til økt tap av biologisk mangfold. Hvor mange arter man har i et område er som regel betydelig påvirket av hvor stort området er. Minker området, må vi forvente tap av arter. Det skyldes to forhold: Når areal minker, mister man ofte naturtyper (som for eksempel spesielle sumpområder, gammel eikeskog, gammel granskog osv). Artene som er knyttet til disse naturtypene blir da borte. I tillegg blir bestandene av de artene som er igjen mindre. Det gjør dem mer utsatt for å bli utryddet som følge av naturlige svingninger. At stadig nye områder må tas i bruk til jordbruk, bidrar derfor til tap av arter. Tapet blir større med kjøttproduksjon enn planteproduksjon. Amazonas er et av stedene hvor store områder med regnskog har blitt ryddet for å skape plass til kjøttproduksjon. Tapet av arter i Amazonas har vært betydelig. Produksjon av tilsvarende mengde vegetabilsk mat ville sannsynligvis ha gitt et mindre tap av arter.
Økte matvarepriser
Det er begrensede mengder jordbruksarealer i verden. Presset på dem vil øke etter som jordens befolkning nærmer seg det spådde nivået på 9 milliarder sjeler. Samtidig vil etterspørselen etter olje øke og vi må regne med at stadig større jordbruksområder vil brukes til produksjon av drivstoff. Dette vil etter all sannsynlighet føre til betydelig økning i matvareprisene. Kanskje ser vi dette allerede, selv om økningen i prisen på ris og en del andre matvarer siste året også kan skyldes fallende aksjemarked og behov for investering i råvarer. Fordi større arealer må dyrkes for å brødfø en befolkning med kjøtt enn med vegetarisk kost, må vi regne med at kjøttproduksjon i store trekk bidrar til å drive prisene oppover. Prisøkningen vil selvfølgelig også gjelde planteprodukter, siden høy kjøttproduksjon vil gi mindre arealer for produksjon av vegetarisk kost og dermed høyere pris i verdensmarkedet.
Fiskerier og sjømatguide
Det er flere grunner til at fisk ikke alltid er et miljøvennlig valg til middag. Den viktigste er at mange av de store fiskeriene i verden ikke drives bærekraftig. Et kjent eksempel er torsken utenfor østkysten av Canada. Her fantes en gang verdens største torskefiskeri. På 60-tallet var gytebestanden estimert til 1.6 millioner tonn (som er tre ganger mer enn torsken i Barentshavet i dag). Allerede da var nedfiskingen begynt, slik at bestanden tidligere sannsynligvis har vært betydelig større. Gjennom 70- og 80-tallet var det et betydelig overfiske. Myndighetene valgte å se bort fra alle faresignaler. I 1992 kollapset bestanden fullstendig. Da var det omtrent 20 000 tonn gytemoden torsk igjen, eller rundt 1% av bestanden på 60-tallet. Alt fiske ble stoppet, men det har ikke hatt effekt. Nå, 16 år senere, har bestanden ikke tatt seg opp. Mange spør seg om New Foundland-torsken noen gang vil komme tilbake.
Det finnes en rekke andre eksempler på grovt overfiske. Flere tunfiskbestander har kollapset etter langvarig overfiske, til tross for at de ansvarlige myndighetene hele tiden ble advart om hvilken vei det bar. Norsk vårgytende sild, som var kilde til eventyrlige fiskerier på 50- og 60-tallet, kollapset på slutten av 60-tallet og var borte i nesten 20 år før den kom tilbake. I Barentshavet i dag er begge artene som finnes av uer (snabeluer og vanlig uer) på rødlisten over truede arter på grunn av overfiske. Det Internasjonale havforskningsrådet har anbefalt stans i alt fiske og strenge vernetiltak. Blåkveitebestanden i Barentshavet har så vidt begynt å ta seg opp igjen etter mange år på lavmål på grunn av for høyt fiskepress.
Det virker heller ikke som vi har lært av tidligere feil. Overfiske ser ut til å være regelen snarere enn unntaket. Et studium som ble publisert i Science nylig, konkluderte med at antall fiskebestander som har kollapset på grunn av overfiske er stadig økende. Dersom dagens trend fortsetter, vil alle betydelige fiskebestander ha kollapset innen 40 år. Dersom ressursene i havet ble forvaltet bærekraftig, kunne de dekke proteinbehovet til to milliarder mennesker. Men overfiske ødelegger og gjør at det langsiktige utbyttet sannsynligvis blir langt lavere.
Ved å spise fisk fra fiskerier som ikke er bærekraftige, støtter man opp under overfisket. For å hjelpe forbrukerne har WWF laget en guide for sjømat. Her det råd om hva du kan spise med god samvittighet og hva du bør ligge unna. For eksempel frarådes det å spise torsk fra andre steder enn Barentshavet. Norsk kysttorsk er på listen over truede arter, og det Internasjonale havforskningsrådet har uttrykt sterk bekymring for arten. Likevel utstedes det kvoter på arten. Situasjon er noe bedre men ikke særlig lys for torsk fra Nordsjøen. Uer bør man heller ikke kjøpe dersom man vil ha ren samvittighet – de to artene vi har er som nevnt ovenfor begge på listen over truede arter etter å ha blitt overfisket i en årrekke.
I tillegg til at bestander fiskes ned, er deler av de fiskerivitenskapelige miljøene i økende grad bekymret for at hardt fiskepress også setter i gang uheldige evolusjonære endringer i fiskebestandene. Spesielt er man opptatt av at hardt fiske kan avle frem fisk som gyter ved lavere alder og mindre størrelse. Mekanismen er enkel. For de fleste fiskearter er det slik at jo lengre tid det går før et individ kjønnsmodner og begynner å reprodusere, jo større blir det, og jo flere og større avkom kan det produsere når det først setter i gang. I en situasjon hvor oppvoksende fisk ikke er utsatt for alt for mange farer og overlever rimelig bra, er det de individene som kjønnsmodner sent som produserer flest avkom og som etter hvert danner opphav til kommende generasjoner. En får da bestander med stor fisk.
Med hardt fiske blir reglene i dette spillet snudd på hodet. Individene som kjønnsmodner sent har svært liten sannsynlighet for å overleve så lenge at de får gyte. De som får formert seg, og som danner stammen for kommende generasjoner, er de som gyter tidlig. Disse mindre fiskene produserer færre og dårligere avkom, slik at langtidsutbyttet fra fiskeriene kan gå ned. Endringene kan også i stor grad være irreversible, i den forstand at det kan ta kun noen tiår for en bestand å endre seg i retning av småvokst fisk, men betydelig lengre tid å reversere dette. Barentshavstorsken er ett eksempel hvor en har sett endringer i alder ved kjønnsmodning som kan skyldes denne mekanismen. På 1940-tallet var torsken stort sett 10-11 år gammel når det kom inn til Lofoten for å gyte. I dag gyter den som 6-7-åring. Den foreslåtte løsningen på denne typen problemer er som regel lavere fiskepress. Tiltakene bør settes inn før det har gått for lang tid.
Oppdrettsfisk kan kanskje være en løsning? Også her er det en rekke miljøproblemer. For eksempel går det i følge WWFs sjømatguide med 3 kg villfisk til produksjon av 1 kg laks. Ofte bruker en fiskeslag som tobis, øyepål og kolmule til å fore oppdrettslaks. I tillegg til at betydelige mengder protein og energi forsvinner (som kunne vært brukt til menneskeføde) ved å ”gjøre om” småfisk til laks, er småfisken som brukes til fôr ofte næring for sjøfugl. Hardt fiske på disse artene har ført til nedgang i sjøfuglbestander. Det er også andre miljøprøblemer forbundet med oppdrett. Spesielt kan rømming av oppdrettslaks føre til at villaks blir utryddet.
I sum er det derfor langt fra sikkert at sjømat er et miljøvennlig valg. Kanskje vil et vegetarmåltid gi bedre samvittighet? Er du i tvil, konsulter WWFs sjømatguide, som sier at for eksempel sei, sild, reker fra kalde farvann, Alaska-pollock og kongekrabbe kan spises med god samvittighet.
Elgen
I tillegg til kyr og sau fra kulturlandskap, finnes det også andre kjøttprodukter som er miljøvennlige. De fleste norske viltbestander forvaltes bærekraftig, og kjøtt herfra kan være miljøvennlig. I en del tilfeller er også jakt nødvendig for å unngå miljøskader. Etter at ulv og bjørn har blitt utryddet i Norge (det finnes noen restbestander igjen, men de to artene er så fåtallige at de ikke lenger spiller noen økologisk rolle i norsk natur), har bestandene av store planteetere tatt seg opp betydelig. Spesielt er det svært mye elg. Bestandene er mange steder så store at de skader naturen. For eksempel har elg en forkjærlighet for osp og gnager av barken på store ospetrær. Resultatet er at det i områder med mye elg ikke finnes store ospetrær. Trær er ofte hjem for andre arter. Mange arter er knyttet til spesielle treslag. Eik er det treslaget som huser flest arter i norsk natur. På plass nummer to kommer osp, som er bolig for mange arter av blant annet insekter og hulerugende fugl. Disse forsvinner når det er mye elg. Dette er dokumentert i Nord-Sverige hvor elgbestanden er svært høy. Problemet forekommer også i norske skoger. På Sørlandet har det i perioder for eksempel vært så mye elg at elgen har utviklet mangelsykdommer. I skogene rundt Oslo er det mye elg og mistenkelig lite storvokst osp. Den egentlige grunnen til disse problemene er som nevnt ovenfor at vi har utryddet ulv og bjørn. Men når dette først er gjort, må vi jakte elg, hjort og andre store planteetere for å hindre at de raserer vegetasjonen og grunnlaget for betydelige deler av det biologiske mangfoldet.
Siden elg er en drøvtygger, slipper den ut metan på samme måte som kyr og sau. En stor elgstamme fører derfor også til betydelige utslipp av klimagasser. Det samlede poenget her er at elgstammen må jaktes ned til et lavere nivå. En bidrar derfor positivt til miljøet ved å jakte elg. Dessverre holder forvaltningen med hensikt jakttrykket så lavt at bestandene forblir på et høyt nivå.
Konklusjon
Landbruket setter igjen et betydelig fotavtrykk på miljøet. Med en voksende verdensbefolkning vil problemene øke i fremtiden. Overgang til vegetarisk kosthold kan avhjelpe dette og lette trykket matproduksjonen setter på klodens miljø. Det finnes selvfølgelig unntak og miljøvennlige kjøttprodukter, som vilt og fisk fra bærekraftig forvaltede bestander og enkelte typer økologisk kjøttproduksjon. Et hovedpoeng er likevel at store deler av verdens befolkning er avhengige av mat fra konvensjonelt landbruk. Da er konklusjonen rimelig entydig: Vegetarisk sparer miljøet for utslipp av klimagasser, nitrogenforurensning, overforbruk av vannressurser, tap av landbruksjord, overfiske og rasering av biologisk mangfold, for å nevne det viktigste. I tillegg vil økt bruk av vegetarkost kunne lette trykket på jordbruksområdene og bidra til lavere prisøkningen på matvarer. På den måten kan det være et solidarisk håndslag til de mange fattige i verden som sterkest lider under at maten blir dyrere. Det er derfor mange grunner til å gjøre som lederen av FNs klimapanel - å bli vegetarianer. Eller, om en ikke er klar for å ta skrittet helt, få et større innslag av vegetarisk mat inn kostholdet.
Meningene som er uttrykt i Arnebergs artikkel er hans egne og representerer nødvendigvis ikke Norsk Polarinstitutt.