Et blindeforbund

I en kommunikasjonsgruppe lærer man om seg selv - og verden. Tør man kjenne på alle de reaksjoner en gruppe kan utløse, kan man også forstå bedre at veien ikke er så lang til folkedomstolen eller lynsjemobben. Eller når en gruppe trår vannet og ikke orker begynne på alvoret, sitter man midt i mediesamfunnets fjas. Det kan være lettere å se seg selv og andre når man er i en gruppe. Men det er også enklere å forfølge og fordømme. Blindhet og trangen til å unngå kan forene. Arbeid i grupper kan avspeile hvorfor storsamfunnet må ha institusjoner og garantier som ivaretar alvor, høykultur og minoriteter, skriver Ole Gjems-Onstad i denne artikkelen.

Guds og ideologienes utvalgte folk (som f. eks. fundamentalistiske kristne, jøder og muslimer, kommunister og nazister) har på en måte forstått verden. De vet hva det hele dreier seg om. De har en sannhet. Derfor har de også en rett til å gjøre mot andre det som er nødvendig for at det hele skal bli riktig.

For oss andre er det ikke slik. Vi forstår ikke fullt ut vår meditasjon, våre ekteskap, våre barn, våre grupper eller vårt samfunn. Men vi kan forsøke å se bedre. Da må vi skaffe oss vinduer med annet utsyn enn det vi er vant til. Å arbeide med seg selv i grupper kan være et nytt ståsted mot storsamfunnet.

Uansett hvilken teknologi kommunikasjon er ikledd - det være seg televisjon, internert, papyrus eller stentavler - det dreier seg om mennesket i store og små grupper. Å delta i kommunikasjonsgrupper kan gi en samfunnsinnsikt man ikke leser seg til. Det er ikke teori, ikke statistikk, ikke analyser. Det dreier seg om å kjenne etter; hvem blir jeg og de andre her? Hvordan kan det å kjenne etter hjelpe meg til å forstå meg selv og andre som aktører der ute i den store verden, og det vi der skaper?

Alle former sin egen historie. Men sammen lager vi også samtidens historie. Den lille og den store historien henger sammen.

ET VINDU TIL STORSAMFUNNET
Det går en bro fra individ til gruppe og fra gruppe til storsamfunnet. Det er ingen fire felts motorvei. Men det er mulig å gå den - å bevege seg fra gruppen til verden. Det kan handle om å oppdage en uskyldig konflikt i en kommunikasjonsgruppe og dermed forstå bedre dynamikken i en lynsjemob.

Det er lett å ta avstand fra lynsjemobben og folkedomstolene. Hvordan i all verden kunne det skje? Det er mer smertefullt å prøve å forstå den innenfra. Under hvilke ytre betingelser kunne jeg ha blitt en del av slik galskap?

Selvforståelse kan bidra til gruppeinnsikt. Grup-peforståelse kan bidra til samfunnsperspektiv. Sammenhengene er verken klare eller entydige. Men ingen gruppe- eller samfunnsprosesser er det. Man må være villig til ikke bare å fordømme alt det

sammensatte mennesket i grupper har skapt. Det dreier seg om en selv, en "meg" i gruppe - på godt og på vondt.

ET UNIVERSELT BLINDEFORBUND
Hvor mange ganger har man ikke stilt seg spørs-målet: Hvordan kunne det skje? Hvordan kunne de være så blinde?

Hvordan maktet et stort flertall blant tyskerne å lukke øynene? Hvordan kunne Stalin og Mao få herje som de gjorde? Hvorledes kunne romerne fryde seg over gladiatorenes dødsleker, og grek-erne undertrykke sine slaver og kvinner? Slik kun-ne man fortsette. Blindheten har alltid vært der.

I en kommunikasjonsgruppe hjelpes man til å se sider ved seg selv der man tidligere var blind. Man hjelpes til å erkjenne blindhet som fenomen i eget liv. Dette er allmennmenneskelig. Å være menneske, er også å være blind. På et vis er vi alle medlemmer av et blindeforbund.

FORSTERKET I UNNGÅELSEN
Freud påpekte at mennesket fungerer på et bevisst plan og et ubevisst. Det gjør vi også i gruppe. Man finner hverandre. Det blinde i en selv kan søke mot det blinde hos andre. Det er så deilig å la være å se det som er ubehagelig. Uten helt å forstå det bevisst, tar vi gjerne imot hjelp fra andre til å unngå.

Hvorfor er mediene så fulle av fjas? Det er til dels av samme grunn som de fleste grupper må gjennom en innledningsfase med distraksjoner før man kommer ordentlig i gang. Alvor er krevende - enten det er i en gruppe eller i et samfunn. Umiddelbart kjennes det bedre å utsette. Noen begynner å fleipe litt eller snakke på en måte som ikke blir så personlig. For alle er denne varianten av "mens vi venter på Godot" en lettelse. Men et eller annet sted i oss kjenner vi også på at fleipen blir kjedelig. Det er ikke derfor vi er her. Men den er også befriende. Vi slipper unna.

AT DET GÅR AN - HVOR SUR KAN MAN BLI!
Alle grupper er forskjellige. Men i enhver gruppe vil det dannes allianser om å unngå. Prisen for å gå mot disse utsettende allianser, kan være høy. Man ødelegger den gode tonen. Man bidrar ikke til at det er hyggelig. Man lar ikke de andre være i fred.

Broen over til mediesamfunnet er kort. Å ville skjære gjennom all underholdningen, å påstå at reality-TV er surrogater for det egentlige liv - hvor sur og overlegen kan man egentlig bli? Hvorfor skal ikke folk få ha det morsomt foran skjermen? Hvem er du til å si at nei, bring inn alvoret, la oss snakke om døden, de egentlige spørsmål, de store linjer!

Underholdnmgssamfurinet vil være i fred. Det samme vil tidvis en gruppe. Kreftene er til dels de samme. Men det er en stor forskjell. I en gruppe kan en eller to genuine eller seende personer gjøre en forskjell. I storsamfunnet drukner enkeltindivider som går på tvers. De overdøves. De støyes i stykker. De males i biter av ironiens og latterliggjøringens stikk. De blir borte.

I en gruppe kan man få et forhold til hvor sterke unngåelseskreftene er. Fjaset og under-holdningsindustrien er ikke bare profittjagende kapital. Det er oss - multiplisert med tusener og millioner. Men brytningen mot atspredelsen og distraksjonsmanøvrene i en gruppe forteller hvor sårbar den genuine dialog er. I storsamfunnet må al-voret, fokuset på det egentlige, institusjonaliseres. Overlates alvoret til kreftenes frie spill, blir det borte. Man må ha institusjonsteatrene, filantropene eller statsstøtten. Eller noe annet. Fjasets krefter blåser vekk alvoret hvis man ikke gir det en talerstol som tåler en støyt.

BEVEGELSEN ER DET KONSTANTE
Intet i tilværelsen er statisk. Bevegelsen er det konstante - det gjelder galakser og atomer. Det er sant for mennesker, grupper og samfunn.

Acem-meditasjonens styrke er at den slipper til det spontane. Man holder ikke igjen, sikter ikke mot

et mål. Man lar det som er, være. Dermed får det frihet til bevegelse. Det endrer seg. Tankestrømmen er i uavlatelig forandring.

Slik veksler enhver gruppe. Stagnerer den, blir den preget av unngåelse, må ikke lederen forsøke å styre og ta over. Gruppen må få være i sitt. Før eller senere blir det tydelig hva den er inne i. Tilsvarende kan en "god" dag i gruppen etterfølges av en "dår-lig" dag. Sinnet tåler en viss porsjon intensitet og egentlighet. Man blir mett og matt. Man trenger å få summet seg, kjent på motstanden, slippe ettertanken til.

I mediesamfunnet er man en dag en helt, neste dag en skurk. På et tidspunkt skal alle kjøpe på børsen, i det neste selge. Alt på børsen er ikke psykologi. Men en hver som har kjent på skiftene i en gruppe, vil vite at det som ett øyeblikk virker fantastisk, i det neste kan være mørkt - det være seg en aksje eller en politiker. Man beveger seg fra en stemning til den neste. I disse skiftene forsterker man hverandre. De store propagandamestre har spilt på hvordan en gruppe kan blåse opp hverandres stemninger.

Et demokrati tillater og fasiliterer nærmest disse svingningene. Ville ikke det opplyste enevelde vært bedre? En parallell kunne være at en gruppe alltid skulle arbeide med det en moden leder fokuserte på. Problemet er at man da mister gruppens bevegelse. Det blir ikke en gruppeprosess, men en ledergreie. Er lederen en Mao eller en Stalin, ender man ikke bare opp med fremmedgjøring, at et samfunn ikke får være seg selv og i sine bevegelser, men med tvang for å hindre endring bort fra lederen.

MORD - VEMMELIG ALENE, GREIERE SAMMEN
Alene vil de fleste mennesker hemmes av at man aldri vet helt sikkert. Rundt de fleste avgjørelser er det grunn til tvil. Når mange andre vil det samme, blir alt så meget lettere. Uansett hvor mye vi måtte mislike personer med annen hudfarge: På egen hånd å myrde en annen vil for de fleste av oss være

utenkelig. Bilder av lynsjemobber i de amerikanske sørstater eller av rødegardister i maoistenes kultur-revolusjon forteller at med en gruppe blir det meste enklere.

Sammen kan man bli så forarget - over dårlige foreldre, urimelige arbeidsgivere, håpløse venner, sviktende offentlig hjelpeapparat. Det er så godt å kunne legge skylden på noen. Da slipper man å bære på den selv. Derfor hjelper vi gjerne hverandre med det. I en gruppe kan tvilen bli borte. Man blir så alt for enige om forklaringen på det som er galt.

Igjen kan man ut fra en prosess i en mindre gruppe forstå hvorfor storsamfunnet må ha mi-noritetsvern og rettssikkerhetsgarantier. En folkedomstol kan til de grader forsterke en gruppes potensial for ensidighet.

HVA SKJER EGENTLIG NÅ?
Man reiser seg ikke fra et kommunikasjonskurs med klar forståelse av det samfunn man er del av. Men man har deltatt på en reise gjennom en gruppes mange skiftninger av emosjoner, famling, innsikt og avklaring.

Bare å se at det dreier seg om en evig bevegelse, kan hjelpe til bedre å forstå storsamfunnet. Man fanger det aldri. Men man kan forstå det bedre. Og det man skjønner innenfra, representerer en annen type innsikt enn den teoretiske.

Etter en kommunikasjonsgruppe kan man ha skjerpet en sensitivitet man har med seg. Man kan ha blitt mindre blind og mer seende. Med et mer åpent blikk kan man ha mer å si til det spørsmålet man ofte kan formulere - det være seg i en liten gruppe eller i storsamfunnet:

Hva skjer egentlig nå?

Produkter

Dyade 2006/02: Alene men sammen

 

Relaterte artikler