Overtro i en naturvitenskapelig tid

Trobrianderne brukte vitenskapelige, kri­tis­ke prinsipper i sitt hagebruk og sitt fis­ke, ak­kurat som vi gjør på svært mange felt. Men der de kom inn på utrygge områder de ikke mestret og ikke forsto så godt, tydde de til magi og overtro. Vi ser det samme hos moderne mennesker når de stilles over­for problemer der vitenskap og rasjo­nell tenkning enten ikke gir svar eller der slike svar ikke kjennes godt nok av den enkelte. Mye tyder på at vi har å gjøre med grunnleggende tenke- og forståelses­måter hos mennesket som kan leve side om side selv i en tidsalder så sterkt preget av viten­skapens resultater som vår.

Overtro og magi er skikker vi ofte forbinder med før-industrielle eller før-vitenskapelige samfunn. Vi tenker på middelalderskikker, ritualer hos stamme­folk eller kanskje har du til og med en bestemor med enkelte overtroiske skikker eller forestillinger. Vi er vant til å betrakte vår tid som nærmest blottet for denslags. Som vi skal se i denne artikkelen, florerer overtro og ikke-vitenskapelige forestillinger i en grad vi må flere hundre år tilbake til for å finne maken til.

Trobrianderne var dyktige til både hagebruk og fiske. Malinowski beskriver at mange av de metoder de brukte i sitt hagebruk, var vitenskapelig begrunnet og sannsynligvis utviklet gjennom systematisk erfaring. På den annen side hadde de også rent magiske fore­stillinger og ritualer som skulle hjelpe dem til å øke kvalitet og mengde på hagebruksproduktene. Disse var klart skilt fra den vitenskapelig tuftede praksis: På dager da magiske ritualer ble gjennomført, gjorde man intet annet jordbruksarbeide.

Trobriandernes fiske ga videre holde­punkter for hvorfor begge deler (vitenskap og magi) hadde sin funksjon. Når man fisket i kjente og stille områder inne i lagunen, «innaskjærs», brukte man kun standardisert og vel gjennom­prøvet («viten­skapelig») fisketek­nologi. Når man derimot beveget seg ut i mer risiko­fylte, åpne hav­områder, ble det utført komplekse, magiske ritualer for å oppnå økt trygg­het og bra fangst. Magi og overtro var altså noe man gjer­ne tydde til over­for usikre for­hold, hvor man antok at viten­skap eller fakta­kunn­­skap ikke ga nok sikkerhet eller trygghet.

Hva med religion? Der trobrianderne brukte magi og overtro for å øke sine sjanser for trygghet og suksess frem­over i tid, var religiøse forestillinger og ritualer viktige for å takle eller møte allerede inntrufne tragedier, f.eks. når et familiemedlem var død.

Mye tyder på at også hos oss er det vi kan kalle overtro, eller «alternative virkelighetsforståelser», mer utbredt enn de fleste tenker over. Et par gallup-undersøkelser fra USA (1990 og 1994) gir nokså oppsiktsvekkende funn. 49 prosent av amerikanerne tror på ESP (ekstra­sensorisk persepsjon). 72 prosent tror på engler, 65 prosent på djevelen, 79 prosent på mirakler. 27 prosent tror på reinkarnasjon, som det ikke er noen tradisjon for i kristen­dommen, 23 prosent på astrologi. 28 prosent tror de kan kommunisere med de døde, 25 prosent tror på spøkelser, 14 prosent på hekser. 25 prosent hevder de har mottatt en beskjed på andre måter enn gjennom de fem sanser. En amerikansk psykologisk under­søkelse (Epstein, 1993) viser at 15 prosent tror på tankelesning, 19 prosent at månen og stjerner kan på­virke våre tanker, 25 prosent at noen av oss kan se inn i fremtiden. 63 prosent sier de har i hvert fall én overtro.

Kanskje kan det likevel være slik at dette med overtro i vår tid er mest prat? Noe man lett kan gi uttrykk for i en spørreundersøkelse, men at når alt kommer til alt vil vi neppe finne på å basere våre handlinger på slike fore­stillinger? Forskning kan imidlertid tyde på at overtroisk adferd fortsatt preger oss.

I et eksperiment (Pole et al., (1974) ble det satt opp en stige mot veggen like ved den daglige utgang fra en universitetsbygning - på en slik måte at den ikke var noe hinder for gang­trafikken. Man kunne likevel unngå å gå under denne stigen ved å ta en liten omvei gjennom en annen utgang noen få meter til siden. 76 prosent av de forbipas­ser­en­de valgte denne al­ter­native ruten utenom stigen, bare 24 prosent tok sjansen på å gå under. Imid­lertid, der­som en person etter avtale med forskerne, gikk ut ved å pas­sere under stigen rett før en tilfeldig forbi­pas­ser­en­de, valgte 60 pro­sent av dis­se siste å følge etter under stigen. Det er uklart om dette var fordi de da betraktet det som trygt eller om de ikke ønsket å vise seg som over­troiske. Para­doksalt nok, når forskerne plas­serte en vindus­vasker med bøtte og svamp oppe på stigen (men uten ledepersonen som gikk under stigen), valgte 50 prosent å gå under.

Med andre ord: Ved en reell (men liten) fare (vannsøl i større eller mindre mengder) valgte flere av de forbi­passerende å gjøre seg opp sin egen mening, f.eks.: «Det ser ut som vindus­vaskeren har god kontroll på vann­bøtten sin», mens ved en helt åpen situasjon med en helt ukjent risiko å forholde seg til (uspesifikk ulykke ifølge overtro) valgte flere ikke å ta noen sjanser. Som hos trobrianderne: Overtro kan være god å ty til når man ikke føler man har god innsikt i eller kontroll over situasjonen. Uansett viser eksperimentet at overtro fortsatt kan være virksomt hos oss.

Men likevel, i eksempelet over var det snakk om en vel etablert, gam­mel over­tro, overlevert gjennom ge­ne­ra­sjoner. Kan­skje er det­te lik­evel en rest fra en før­viten­skapelig tid? Noe som sak­te men sikkert er på vei til å dø ut?

Resultater fra moderne psykologisk forskning kan imidlertid tyde på noe annet. Nye overtro­iske forestil­linger og ad­ferd kan lett frem­­kalles uten tilknytning til gamle over­leveringer. Først et klas­sisk eks­peri­ment av den amerikanske psykologen B.F. Skinner («‘Superstition’ in the pigeon», 1948) som viste hvordan slik adferd kunne utvikles hos dyr. En sulten due ble plassert i et bur med en automatisk mate-mekanisme som var innstilt slik at det hvert 15. sekund ble sluppet ut et frø eller en mat-pellet. Det mest rasjonelle for duen ville være å sitte og vente tålmodig for så å plukke opp maten hvert 15. sekund. Det var imidlertid ikke det som skjedde. I løpet av noen minutter viste det seg at duen utviklet et bestemt ritual, f.eks. å spasere rundt i sirkel inntil neste matbit kom frem. Dette skjedde med hver eneste due som ble plassert i denne situasjonen (og gjør det fortsatt), men hver due utvikler sitt eget typiske ritual. For eksempel kunne én due dytte gjentatte ganger med hodet mot et bestemt punkt på mat-automaten, en annen nikket opp og ned med hodet. Man forstår det slik at fordi duen tilfeldigvis var i ferd med å gjennomføre en bestemt handling da matbiten kom frem, ble denne handlingen (f.eks. spasere rundt i sirkler) «forsterket» hos duen.

Javel, men dette er bare primitive og enkle dyr, tenker du kanskje. Det interessante er at tilsvarende forsøk lar seg gjennomføre med mennesker. I ett eksempel (Ono, 1987) ble forsøks­personer enkeltvis sluppet inn i et rom der det på veggen hang en liten skjerm som viste antall poeng. Foran veggen sto et bord med tre hendler fast­montert, som på store elektriske brytere. Den eneste instruks de fikk, var at de skulle være der i 40 minutter, ikke gjøre noe bestemt, men prøve å oppnå så mange poeng som mulig. I virkeligheten ble poeng gitt helt uavhengig av personens adferd. Noen ganger med jevne mellomrom, andre ganger med ujevne mellomrom. Resultatet var som for duene at en rekke ulike ritualer ble utviklet. Noen varte i kortere tid, andre i lang tid. For eksempel gjorde en person fire raske trekk med en av hendlene, deretter pause noen sekunder, så fire raske igjen osv. Han holdt på med dette i 30 minutter i strekk. En annen hoppet opp og ned på gulvet, og for hvert hopp berørte hun taket med sin sko som hun holdt i hånden. Dette holdt hun på med uavbrutt i ett kvarter.

Det hele ble videofilmet. Nøye gjennomgang av videoen i ettertid viste at disse aparte ritualene alltid oppsto i forbindelse med at personene prøvde seg ut med forskjellige handlinger for å se hva som ga poeng, og når det så tilfeldigvis kom et poeng under utførelsen av en bestemt handling, ble denne adferden gjentatt.

Er det likevel snakk om «overtro» i den forstand at forsøkspersonene tror på ikke-vitenskapelige, overnaturlige forklaringer på hvordan de kan skaffe seg poeng? Det vet vi jo strengt tatt ikke, men rent adferdsmessig betraktet er dette ekvivalent med overtro. Kanskje er det slik at denne type adferd i ettertid kan knyttes til også over­naturlige forklaringsmodeller, i mangel av en faktisk og reell innsikt i hva som foregår.

Genetisk grunnlag for magisk tenkning

Det interessante er at en genetisk nedlagt tendens til å prøve seg ut adferdsmessig for å oppnå resultater hos oss mennesker blir koblet til en forestilling eller forståelse. En slik forståelse kan være enkel og knyttet til enkle egenskaper ved tingene, eller den kan være mer elaborert og forut­sette magiske tankebygninger. Tendensen til, eller i hvert fall mulig­heten for, magisk tenkning er antagelig også genetisk nedlagt i oss. Blant annet viser Piaget’s klassiske studier av barns kognitive utvikling at barn i en del situasjoner vil danne seg magisk pregede forestillinger av hvordan ting forholder seg. Bl.a. kan man i en viss alder tro at bestemte, symbolske handlinger kan lede til et bestemt resultat. En gutt var redd for røvere når han var alene hjemme om kvelden. Han mente at dersom han trakk gardin­ene veldig raskt for vinduene, ville røverne ikke komme. Mange vil også kunne kjenne igjen følelsen f.eks. at det er «min skyld» når noen er død, fordi jeg ikke likte vedkommende eller hadde tenkt nedsettende tanker om ham eller henne. Et siste eksempel kan være barn som føler at månen beveger seg fordi vi beveger oss. Når vi går, følger månen med. Vi kontrollerer månen.

Piaget brukte ordet egosentrisme for å beskrive hvordan han ser for seg at slik magisk tenkning oppstår. Et spedbarn kan glede seg over sine hender som beveger seg foran ansiktet. En uro som henger over sengen oppfattes ikke veldig forskjellig, og vil gjerne oppleves som en del av sped­barnet selv den også. Likeså er det med moren - en sensitiv mor vil sørge for alle barnets behov som bleieskift, mat, trøst o.s.v. bare barnet gir det minste tegn til å ønske det. Med andre ord: Barnet synes å oppleve en verden der det selv er helt i sentrum, og der ting skjer ut fra dets egne behov, som om omgivelsene er en del av det selv. Mine tanker og ønsker styrer verden.

Også voksne kan ty til slik magisk tenkning. Enten etter eget ønske eller ved påvirkning fra andre, som i tradisjo­nelle kulturer og ved en del former for New Age. Hos mennesker som lider av schizofreni vil magiske tenkemåter gjøre seg gjeldende i form av psyko­tiske forestillinger. En måte å forstå dette på er at individet regredierer til tenke- og reaksjonsmåter som ellers er mer vanlig på langt tidligere alders­trinn. Uansett, potensialet for magisk tenkning ligger i oss.

Lite forpliktende overtro

Forskning viser imidlertid at de fleste mennesker i vår tid med overtroiske holdninger og praksis er lite forpliktet av slik tro. Overtroen utgjør sjelden noe dyptgripende og enhetlig system, men er ofte noe vi griper til litt ad hoc når vi synes det passer. Man kan derfor vanskelig argumentere mot overtro - de fleste som er overtroiske betrakter seg oftest ikke som det. For eksempel var en 10-år gammel jente sterkt skeptisk til forskjellige former for overtro når hun ble stillet spørsmål om disse, men hun kunne på den andre siden fortelle at hun hadde forskjellige klesplagg hun betraktet som «lykkeplagg» (de brakte hell når hun hadde dem på), og hun hadde til og med et «ulykkesplagg» som hun derfor sjelden brukte.

Overtro er ofte et sett med fore­stillinger og adferdsmønstre vi griper til i usikre situasjoner. Det kan være ved sykdommer der moderne medisin ennå ikke har en tilfredsstillende behandling. Slik sett er vår situasjon ikke så forskjellig fra trobriandernes. Det er fortsatt mange sider ved tilværelsen, ikke minst knyttet til sykdom og død, hvor vi på ett vis befinner oss «uta­skjærs», der det er et kulturelt rom for og et psykologisk behov for overtro og overnaturlige forestillinger.

Kamp mellom vitenskap og overtro

Overnaturlige forestillinger i vår tid, ofte i form av ulike typer av «New Age», kan vekke konflikt. Med den postmoderne livsholdning som gjør seg gjeldende i dag, har New Age-pregede aktiviteter og forestillinger vist en fremvekst forskere hevder vi må tilbake til Romerrikets sluttfase for å finne paralleller til i den vestlige verden.

Paradokset er at vi samtidig lever i et samfunn som er mere dominert av fakta-basert vitenskap enn noen gang tidligere. I vår tid har naturvitenskapene gitt oss levevilkår som man ikke kunne forestille seg i tidligere tider. Fornuft og klar tanke har brakt oss ut av det mange kaller Middelalderens mørke. Og de fleste vil være enige. De ville neppe bytte tilbake. Vi kan benytte moderne kommunikasjonsmidler til å dra så å si hvor vi vil, når vi vil. Vi bor i varme, tørre hus, spiser ubedervet mat. Når vi blir syke eller skadet, har vi mangedoblet våre sjanser til å bli tilfredsstillende behandlet, helbredet og overleve. Og vi underholdes og kommuni­serer sammen hver dag gjen­nom teknologiske medier som kan fjerne eller dempe det meste av kjedsomhet og ensomhet.

Forvalterne av denne kunnskap og disse muligheter, naturvitenskapelige forskere, vil lett kunne hevde at nettopp disse nye teknologier er selve beviset på at det naturviten­skapelige verdens­bildet er det rette. Hvis ikke, ville vi ikke kunne ha TV, Internett, effektive medisiner osv. Mange av dem ser over­naturlige forestillinger, f.eks. innen New Age, som en trussel mot den innsikt og de muligheter vår kultur har utviklet.

La oss ta for oss et eksempel på den type konflikt vår «moderne overtro» kan vekke. Vi kjenner alle fremvekst­en av «alternativ medi­sin». Dette er medi­sinsk praksis som for tiden ikke har grunnlag i vitenskapelig ut­prøv­ning, men som likevel har funnet et marked i alle lag av befolk­ningen. Sosial- og helse­­departe­men­tet oppnevnte i april 1997 et utvalg under ledelse av professor Jarle Aarbakke for å gi en bred utredning av alterna­tiv medisin (NOU 1998:21). Aarbakke er professor i farmakologi og har publisert godt over 100 forsknings­arbeider i inter­nasjo­nale, natur­viten­skape­lige tids­skrifter. Nå er leger flest vant til å måtte uttrykke seg politisk korrekt, særlig i offentlige sammen­henger, så utredningen ble intet naturviten­skapelig slakt av alterna­tiv medisin, men kunne diplomatisk åpne for ulike medisinske alternativer.

I kjølvannet av utredningen ble det tilløp til skarp debatt. I en kronikk i Aftenposten (9/4 1999) kalles utredningen allerede i overskriften «tøv i offentlig utredning». Den var skrevet av to professorer og en første­ama­nuensis fra de mest «natur­viten­ska­pe­lige» av naturvitenskapene, fysikk og kjemi (Frøyland, Gjøtterud, Ystenes). Det brukes flere kraftfulle formuleringer, som for eksempel: «I Aarbakke-utvalgets utredning av alter­nativ medisin forekommer kvasiviten­ska­pelige forklaringer som grenser mot det rene tøv, og som ikke imøtegås. Denne manglende kildekritikk i vur­deringer av behandlingseffekt er sjokkerende. Eller: «det er vanskelig å tro at en behandling kan ha effekt i seg selv hvis man ikke kan dokumentere effekt og hvis metoden åpenbart strider mot en samlet naturvitenskapelig innsikt. Klassisk homøopati, hvor medisinen er så fortynnet at det ikke er et eneste molekyl igjen, har dette problemet. Derfor ser man at homøo­pater stadig vekk prøver å finne forklaringer ut over den kjente naturvitenskap, men hittil har de bare presentert kvasivitenskap, utledninger som ikler seg en vitenskapelig språk­drakt, men som i realiteten er totalt meningsløse.»

Dette minner om en argumentatorisk hissighet fra forskerhold man har kunnet finne også internasjonalt. I verdens mest innflytelsesrike naturvitenskapelige tidsskrift, Nature, har man kunnet lese krasse innlegg mot f.eks. TV-serien «X-files» - hvordan den og en rekke andre filmer og TV-programmer for tiden synes å stimulere folk til å tro på overnaturlige fenomen­er. Kritikerne mener slike forestillinger er svært skadelige for samfunnet.

Behov vitenskapen ikke dekker

Den naturvitenskapelige virkelighets­forståelse har altså gitt enorme resul­tater i den faktiske hverdag, men blir likevel imøtegått fra flere hold i sam­funnet. Både fra hverdags­men­nesker som ønsker håp om hel­bredel­se som moderne medisin ikke kan gi og fra mennesker som har behov for å forstå verden på en annen måte enn den strengt naturvitenskapelige.

Det er ikke vanskelig å være enig i forskernes tiltro til naturvitenskapens resultater. Det er heller ikke vanskelig å få øye på irrasjonalitet, forføreri og kvasi-åndelighet innen New Age-bevegelsen. På den andre siden er nok slike forestillinger en del av menneskenes natur og vil trolig alltid være der. En for fordømmende hold­ning mot overtro og magisk tenkning er kanskje heller ikke ønske­lig, og vil på ett vis representere en kulturell arv fra kirkens kjetter-pro­sesser for noen hundre år siden eller fra totalitære samfunn i vår egen tid. Fra å være en overlegen måte å systematisere erfaringer på kan vitenskapen på denne måten stå i fare for å bli en trosretning og kanskje en hemmende og til­luk­ken­de trosretning.

Vitenskap er i utgangspunktet en kri­tisk, uavhengig, nøk­tern måte å syste­matisere faktiske er­faringer og hendelser på. Det lar seg derfor ikke gjøre å «vinne» over vitenskap, heller ikke kan vitenskapen «vinne» over en tros­retning. En slik kamp vil vitenskapen miste noe av seg selv ved å ta del i. Det kan synes para­doksalt for noen: Vi­ten­skap har sin største styrke i praksis, ikke i teori. Om Galileo Galilei kunne vise med sin kikkert at jorden går i bane omkring solen, så gjør den det, uavhengig av årtuseners autori­teter og teorier som hevdet det motsatte.

Vi vil alltid undre oss over ting vi ikke forstår. Og vi vil søke trygghet i å finne for­klaringer som kan­skje kan hjelpe oss mot problemer vi ikke har løsning på. Det synes overveiende sann­synlig at vi som men­nesker har en medfødt tendens, eller ihvertfall mulighet, til forståelses­måter preget av over­tro og magi. En slags intellektets snarvei til som oftest falsk forståelse, en forståelse som lukker til mer enn å åpne opp. Vi vil som regel nokså ukritisk trekke inn våre egne forklarings­modeller, preget av genetisk, kulturell og psykologisk historie. Noe legger vi inn ut fra psykologiske behov, noe legger vi inn fra overleverte forestil­linger og autoriteter. Erfaringen fra blant annet vitenskapshistorien er at vi ofte tar feil, men ikke alltid.

På den annen side er det også et faktum at vi som enkeltmennesker gjennom livet står overfor problemer, paradokser, valg, skjebner der vi i praksis kan ha lite å hente fra den kjente naturvitenskap. Tilfeldigheter inntrer. Vi står alle i fare for å oppleve alvorlige ulykker eller få en uhelbredelig sykdom. Vi skal alle dø, og ingen av oss vet «hvor vi kommer fra» og hva som skjer etter døden, om noe i det hele tatt. På denne bakgrunn er det ikke overraskende at vi har lett for å ty til det vi i denne artikkelen har kalt overtro og magisk tenkning. Para­dokset er at det er lite som tyder på at dette er måter å forholde seg på som gir annet enn rent overfladisk reduksjon av bekymringer. Slik sett har vi alle en eksistensiell utfordring til i større grad å velge mer åpne, nøkterne be­traktnings­måter, som ikke søker hverken å tildekke eller legge til, men som i større grad forener sannhet med den usikkerhet som faktisk er der.

Svend Davanger