Prisen for en flaske vin

Hvis vi regner med de samfunnsøkonomiske kostnadene bak alkoholbruken, så koster en ¾ liters flaske vin med 12% alkohol over 250 kroner – og dette er en gjennomsnittspris som inkluderer hjemmelaget vin og taxfree innkjøp. En ¾ liters flaske vodka med 40% alkohol koster tilsvarende 850 kroner. Til grunn for tallene ligger et omfattende regnestykke med mange usikkerhetsfaktorer, så prislappene må ikke tas for bokstavelig, men de indikerer størrelsesorden.

De samlede samfunnsøkonomiske kostnader ved alkoholbruk i Norge kan anslås til rundt 65 mrd kroner pr år. Vi skal prøve å forklare hvordan dette er anslått, men starter med hva vi måler og hva vi ikke måler.

Hva kan meningsfullt måles i kroner og øre?
Det er mange sider ved alkoholbruk som ikke er målbare i kroner og øre. Hva er den økonomiske verdien av ubehaget ved en hangover? Hva er verdien av barns frykt når de opplever en beruset, voldelig far? Hva er verdien av tapet av en nærstående person som blir drept i trafikken av en påvirket sjåfør?

Vi kan derfor selvfølgelig ikke gi en fullstendig beskrivelse av hva alkoholbruk koster. Det er imidlertid mange faktorer som kan tallfestes med større eller mindre grad av usikkerhet. Selv om vi ikke kan lage et totalregnskap over alkoholens plass i samfunnet, kan det likevel være interessant og tankevekkende å se hvor mye av samfunnets økonomiske ressurser den krever.

Folk kjøper alkohol frivillig, men i et samfunnsøkonomisk regnestykke inngår hvilke ressurser som medgår til produksjon, import og distribusjon. Dette er ressurser som har alternativ anvendelse. I en tenkt situasjon uten alkoholholdige drikker, ville folk og samfunnet ha brukt pengene på andre tjenester og varer, som de føler at de har glede av. For vårt regnestykke er det likegyldig hva disse pengene ville ha gått til, om det ville være flere ferie-reiser, flere barnehaveplasser, mer klær, mer utdannelse, bedre eldreomsorg eller andre ting. Hvis folk i stedet for alkohol valgte å bruke narkotika like hyppig som de drikker, ville de samfunnsøkonomiske kostnadene trolig vært enda større. Vi tar ikke stilling til hva folk alternativt ville bruke ressursene til; vi skal bare se på beregninger over hvilken ressursbruk alkoholen faktisk krever.

Følgende økonomiske konsekvenser av alkoholbruk er med i beregningene:

Det medgår ressurser til alkoholfremstilling, distribusjon og import. Dette er ressurser som ellers kunne vært brukt til andre ting.

Alkoholbruk fører til flere personskader, økt sykelighet og uførhet. Dette innebærer økt fravær fra arbeid. Samfunnsøkonomisk representerer den tapte arbeidsinnsatsen en kostnad.

Alkoholbruk fører til redusert arbeidsproduktivitet. Dette er også en samfunnsøkonomisk kostnad.

Økt skadefrekvens og sykelighet pga alkoholbruk medfører økte pleie- og behandlingskostnader.

Økt skade- og ulykkesfrekvens pga alkoholbruk forårsaker økte materielle skader.

Samfunnet bevilger penger til forebyggende tiltak.
Ekstra utgifter til rettsvesen og politi påløper pga lovbrudd som i hovedsak skyldes alkoholbruk.

Det er ikke enkelt å tallfeste de ulike faktorene selv om man kan bli enige om hva som i prinsippet skal være med. Undersøkelser som har vært foretatt i ulike land, gir ulike resultater. Dels henger dette sammen med ulik statstikk, dels hvilke poster som er tatt med i regnestykket.

I vårt naboland er det blitt foretatt en interessant beregning over hva alkoholbruken kostet Sverige i 1988, foretatt av sosialøkonomen Anders Johnson (100 miljarder kostar supen, Sober Förlag, Stockholm 1991). Ingen har laget en tilsvarende analyse for Norge. Vi skal derfor gå litt nærmere inn på den svenske undersøkelsen og se hvordan tallene herfra blir hvis de overføres til Norge.

Fremstilling, distribusjon og import av alkohol
Det samlede beløp folk betaler for alkoholen – fratrukket alkoholavgiftene til staten – er et mål på hvor mye fremstilling, distribusjon og import koster. Vi kaller dette produksjonskostnadene. Det er viktig å forstå at dette er samfunnsøkonomiske kostnader. Arbeidskraften, kapitalen og råvarene som brukes til å skaffe folk alkohol i butikkene, på restaurantene, fergene osv, kunne vært brukt til å produsere andre varer og tjenester som vi ville ha vært interesserte i. Perspektivet blir galt hvis man sier at etterspørselen etter alkohol skaper arbeidsplasser, og at dette er positivt i samfunnsøkonomisk sammenheng. Hvis alkohol ikke fantes, ville folk ha etterspurt andre ting og skapt andre arbeidsplasser. For Sverige ble produksjonskostnadene i 1988 anslått til 16,4 mrd kroner.

Tapt arbeidsinnsats
Siden alkoholforbruk fører til større sykelighet og uførhet, blir fraværet fra arbeid større enn det ellers ville vært. De årsverk som går tapt på denne måten, kunne ellers ha vært brukt til å produsere varer og tjenester. Dette produksjonstapet er en samfunnsøkonomisk kostnad. Enkelte vil kanskje tenke at når noen har sykefravær, så gir det arbeid til noen som ellers ville vært arbeidsløse, slik at det ikke blir noe produksjonstap. Dette resonnementet er imidlertid misvisende. Da tillegger man ikke arbeidskraften noen verdi. Arbeidsledigheten i samfunnet skyldes ikke at sykefraværet er for lavt; det er helt andre faktorer som bestemmer ledigheten.

For dem som er i yrkesaktiv alder, men likevel ute av arbeidsmarkedet pga uførhet, langvarig sykdom og arbeidsløshet, er den offisielle begrunnelsen sjelden alkoholproblemer eller alkoholskader. Ulike lokale undersøkelser i Sverige tyder imidlertid på at det reelle tallet er vesentlig høyere. Grunnen kan være at en betydelig del av alkoholmisbruket forsøkes holdt skjult, og at alkoholmisbruk ofte utelates i diagnoser og trygdebeslutninger av hensyn til personene det gjelder. Johnson anslår at 23% av de mannlige førtidspensjonerte er blitt førtidspensjonert pga alkoholbruk og 5% av de kvinnelige. Dette summerte seg til en verdi på den tapte arbeidsinnsatsen på 10,7 mrd kroner i 1988.

For det registrerte sykefraværet anslår Johnson at alkoholrelatert fravær for menn er fire ganger så stort som for kvinner. Totalt antas 15% av sykefraværet å skyldes alkoholbruk. Tillagt en viss andel av sykeforsikringens administrasjonskostnader ble verdien av den tapte arbeidsinnsatsen som kunne henføres til denne årsak, på 14 mrd kroner. I tillegg ble det antatt at 13% av arbeidshandicap kunne tilskrives alkoholbruk, tilsvarende 1 mrd kroner.

Redusert produktivtet
Når alkoholbruk gir redusert arbeidsproduktivitet, blir det produsert mindre enn det ellers ville vært gjort. Dette er også et produksjonstap i samfunnsøkonomisk forstand. Personer med alkoholproblemer som fortsatt befinner seg i jobb, vil ofte arbeide med redusert produktivitet pga tretthet, konsentrasjonsproblemer, ustabilt stemningsleie osv. Faktorer som forstørrer produktivitetstapet, kan være at en person med alkoholproblemer i noen situasjoner medfører hindringer for arbeidskameraters innsats, eller vedkommende kan forårsake at råvarer og maskiner blir skadet. Hvis personen har en høyere stilling, kan vedkommende fatte uheldige beslutninger for virksomheten. Fravær pga alkohol skaper også økte omstillings-, utdannelses- og adminstrasjonskostnader for bedriftene.

Åpenbart er det meget vanskelig å anslå omfanget av slike forhold. Johnson refererer til en undersøkelse i Sverige som viser at mer fravær medfører at en person får svakere lønnsvekst, som igjen kan reflektere at vedkommende har lavere produktivitet i arbeidet enn andre. En undersøkelse i USA kom frem til at alkoholskadene for en bedrift beløp seg til 2,5% av de totale lønnskostnader, men dette inkluderer også sykepenger. Johnson mener han gjør et forsiktig anslag når han setter denne type produksjonstap vi her snakker om, til 7 mrd kroner i 1988.

Pleieutgifter
Hvor store sykehusutgifter som påløper for å behandle og pleie tilfeller der alkoholen er primær faktor i sykdomsbildet, er også vanskelig å beregne. Det finnes en rekke spredte undersøkelser som viser hvor mange innleggelser for hhv menn og kvinner som skyldes alkoholskader for ulike aldersgrupper. For middelaldrende menn kan prosenten være ganske høy, f eks 40%, på enkelte avdelinger enda høyere. De som innlegges med alkoholbakgrunn, har gjerne lengre behandlingstid enn andre. Deres tilfeller er gjennomgående mer alvorlige, personene har dårligere almentilstand, og de er mindre flinke til å følge instruksjoner. Direkte berusede personer kan være vanskelige for helsepersonalet å behandle, de kan forstyrre virksomheten og kommer oftere til pleie på ubekvemme tidspunkter. På den annen side knytter størstedelen av sykehusenes utgifter seg til behandling av eldre mennesker, og de alkoholrelaterte tilfellene utgjør en mindre andel av de eldre innlagte. Videre opptar kvinner flere sykehusplasser enn menn, og kvinner har langt lavere antall alkoholrelaterte innleggelser. Alkoholtilfellene kan imidlertid lett bli undervurdert, fordi man av hensyn til pasienten selv og de pårørende ikke fører opp alkoholbruk som medvirkende årsak til sykdommen. Dessuten vet heller ikke alltid helsepersonalet hvor mye vedkommende pleier å drikke. Mange skader kan også henføres til høyt alkoholkonsum tidligere i livet, selv om personen for tiden har et lavere forbruk.

Johnson setter et sannsynligvis meget forsiktig anslag for alkoholens andel av sykehusutgiftene til 7% av totalen. I 1988 utgjorde det 7 mrd kroner i Sverige.

Sosial pleie, som her omfatter behandlingshjem for rusmisbrukere, rehabiliteringsprogrammer, oppsøkende virksomhet, omsorg for psykisk utviklingshemmede, administrative utgifter knyttet til sosialkontorer og andre ledd i sosialforvaltningen, sosial boligformidling osv, kan henføre en betydelig del av sine utgifter til alkoholbruk. Enkelte barn fødes med skader pga morens alkoholforbruk. Barn må ofte tas hånd om pga foreldres alkoholmisbruk. Alkoholmisbrukere er hyppige klienter ved sosialkontorene. Johnson anslo at 6,8 mrd kroner i 1988 i sosial pleie kunne tilskrives alkoholen.

Materielle skader
En stor del av trafikkulykkene skjer under påvirkning av alkohol. Foruten skade på liv og helse medfører det materiell skade. Ofte skjer hærverk i beruset tilstand, og materielle skader ved ulykker på arbeidet, i hjemmet og andre steder skjer ofte pga alkoholbruk. Tilsammen mener Johnson at 1,6 mrd kroner i 1988 var verdien på materielle skader der alkohol var primær årsaksfaktor.

Forebyggende tiltak
Johnson regner med utgifter til forebyggende tiltak på tilsammen 4 mrd kroner i 1988. Dette inkluderer bl a kostnader til alkoholopplysning, forskning og støtte til avholdsforeninger. Videre antas 15% av offentlige utgifter til fritidsvirksomhet for ungdom å være motivert av å forhindre alkoholmisbruk. Anslag gjøres for politiets og tollvesenets kontroll- og overvåkningsutgifter knyttet til alkohol, og endel andre utgifter.

Politi og rettsvesen
Alkohol pådrar også endel kostnader i rettsvesenet ved at mange lovbrudd blir begått under påvirkning av alkohol. Brudd på trafikklover er ett område. En god del forbrytelser foretatt av berusede personer ville selvfølgelig kunne ha blitt begått også i edru tilstand, men særlig for voldskriminalitet er alkohol en sentral faktor. Alkohol reduserer dømmekraften og har en voldsutløsende effekt. Johnson anslo at utgifter til politi og domstoler utgjorde 1 mrd kroner i 1988 for lovbrudd der alkohol var en vesentlig faktor.

Sluttresultat
Johnson kommer frem til at de totale kostnader i Sverige i 1988 forårsaket av alkoholbruk var på 81,6 mrd kroner. Omregnet til prisnivået ved bokens utgivelse utgjorde beløpet 100 mrd kroner, derav bokens tittel "100 miljarder kostar supen".

Beløpet tilsvarte over 7% av bruttonasjonalproduktet. I totalbeløpet ligger en post på 12,1 mrd kroner i tapt arbeidsinnsats som henger sammen med at alkoholbruk forårsaker tidlig død for en del mennesker. Tidlig død gjør at bruttonasjonalproduktet – verdien av alle varer og tjenester som blir produsert i løpet av et år – blir mindre, men samtidig blir det færre mennesker denne verdien skal fordeles på. Belastningen for de gjenlevende blir derfor ikke nødvendigvis større. Således kan det være naturlig å holde denne posten utenfor regnestykket. Gjør vi det, reduseres summen i 1988 til 69,5 mrd kroner, tilsvarende noe over 6% av BNP.

Dette tallet er langt høyere enn det forbrukerne betalte for alkoholen, som i 1988 ble anslått til 26 mrd kroner inkludert alkoholavgiften og den uregistrerte omsetningen.

Alkoholkostnadene som Johnson regnet ut for Sverige, er større enn endel tilsvarende beregninger for andre land, hvor sluttresultatet ofte kan ligge mellom 0,5% og 5% av BNP. Dette henger bl a sammen med at de andre undersøkelsene som regel ikke regner med ressurser som medgår til produksjon av alkoholen, og ofte kanskje heller ikke produksjonstapet, selv om begge faktorer er høyst relevante i et samfunnsøkonomisk regnskap. Videre inkluderer den svenske undersøkelsen tall også for endel faktorer det er vanskelig å anslå med særlig sikkerhet, og slike faktorer kan være utelatt i de andre undersøkelsene.

Det kan også tenkes at alkoholbruken gir større produksjonstap over tid, fordi også den økonomiske vekst trolig ville ha vært større i et samfunn uten alkohol. Slike langsiktige effekter er ikke med i de refererte beregningene. De store ressursene som medgår pga alkoholen, reduserer sannsynligvis samfunnets samlede sparing, og derigjennom fremtidige inntekter. Likeledes ville man kunne ha greid seg med lavere skatter for å finansiere de offentlige utgifter, som ville redusere det samfunnsøkonomiske effektivitetstapet knyttet til skattene. Disse resonnementene forutsetter at folk ikke ville ha brukt tilsvarende ressurser på andre rusmidler hvis alkohol ikke var tilgjengelig. Dette blir temmelig hypotetisk, fordi det er vanskelig å tenke seg at alkoholen kan forsvinne fra samfunnet igjen. Men det er blitt argumentert med at alkoholmisbruk kan bidra til å lede personer inn i andre typer rusmidler, slik at redusert alkoholforbruk snarere ville kunne medføre redusert enn økt misbruk av andre stoffer.

Alkohol bidrar til dårligere oppvekstmiljøer. Barn fra hjem med alkoholmisbruk er mer utsatt for selv å bli rusmisbrukere, begå kriminelle handlinger og oppleve sosial mistilpasning. Dette har langsiktige negative økonomiske konsekvenser utover de rent menneskelige faktorer. Alkoholbruk kan bidra til større spredning av f eks HIV pga nedsatt dømmekraft.

Kostnadene i Norge
Samfunnsforholdene i Norge og Sverige er på mange måter ganske like. Det er derfor ikke grunn til å forvente at skadevirkning-ene og kostnadene skal være særlig forskjellige. Gjennomsnittlig årlig registrert alkoholomsetning pr innbygger over 15 år regnet i antall liter ren alkohol er større i Sverige enn i Norge. I Norge var tallet i 1988 5,16 liter og i Sverige 6,40 liter. I 1993 var tallet for Norge sunket til 4,47 liter etter jevn nedgang. Tallet for Sverige i 1993 var 6,22 liter. I Norge har imidlertid omsetningen steget igjen fra 1993 til 1996, med tilsammen over 12%.

De viktigste elementer av det uregistrerte forbruket består av hjemmeproduksjon, egenimport fra utenlandsreiser og smugling. Ifølge Johnson ligger de ulike estimatene for uregistrert forbruk i Sverige på 20–30% av det registrerte, regnet i antall liter ren alkohol. Han selv gjør et anslag som ligger godt under 20% når man ser bort fra svenskenes forbruk av alkohol i utlandet.

I Norge har Sturla Nordlund foretatt en estimering av det uregistrerte forbruket i Norge (Metoder og metodeproblemer ved estimering av alkoholforbruk, SIFA rapport nr. 3/92). Nordmenns forbruk av alkohol i utlandet er ikke med her. For 1991 presenteres et estimat som innebærer at det uregistrerte forbruket regnet i antall liter ren alkohol utgjør 31% av det registrerte forbruket. Det ligger i sakens natur at slike anslag er meget usikre. Nordlunds estimat ligger altså noe høyere enn anslagene for Sverige. Hvis dette er riktig, kan det ha sammenheng med noe høyere alkoholpriser i Norge og ulike tradisjoner for hjemmeproduksjon.

I gjennomsnitt for årene 1988 og 1993 lå det registrerte forbruket pr innbygger over 15 år i Norge 24% lavere enn i Sverige. Regner vi med forskjellen i uregistrert konsum, blir imidlertid den antatte forskjellen vesentlig mindre.

På denne bakgrunn går vi ut fra at de samfunnsmessige alkoholkostnadene i Norge utgjør 6% av BNP, eller rundt 65 mrd kroner. Det kan være grunn til å gjenta at det som ikke kommer med i dette beløpet, er den menneskelige lidelse som følger med alkoholmisbruk, både for misbrukeren og omgivelsene.

Målbare økonomiske fordeler?
Har alkoholbruk samfunnsøkonomiske plussider som burde trekkes fra kostnadene? Noen påstår at et relativt moderat alkoholforbruk kan redusere visse typer sykdommer, og at samfunnet derfor sparer pleieutgifter og får redusert produksjonstap pga dette. Uten å være medisinsk ekspert kan man vel likevel si at det virker som om disse konklusjonene ikke er allment aksepterte i fagmiljøene, og at det er langt større enighet om mange av de helseskadelige effektene av alkohol.

Noen vil kanskje hevde at alkoholbruk i enkelte sammenhenger kan bidra til høyere produktivitet i arbeidslivet. Felles konsum av alkohol kan gjøre at medarbeidere eller forretningsforbindelser blir bedre kjent og får sterkere fellesskapsfølelse, noe som kan gjøre samarbeidet mer effektivt. Betydningen av dette kan man ha ulike oppfatninger om, men det er vel vanskelig å forestille seg at en slik mulig positiv effekt har noen særlig styrke sammenlignet med de negative effektene.

Nytelsen
Om alkoholbruk ikke gir nevneverdige målbare samfunnsøkonomiske inntekter, gir den nytelse for mange. Det er det ingen tvil om.

Opp mot ulempene i form av målbare økonomiske kostnader på 65 mrd kroner og den ikke-målbare menneskelige lidelse skal nytelsen ved alkoholbruk veies. Folk kjøper og drikker alkohol frivillig så de synes iallfall nytelsen er verd det de må betale i dag. Hvis prisene ble satt så høyt at de faktisk dekket de samfunnsøkonomiske utgifter ved alkoholbruken, ville sikkert forbruket ha gått noe ned, men fortsatt ville det sannsynligvis blitt konsumert en god del. En annen sak er i hvilken grad den menneskelige smerte i form av ulykker, død og sykdommer, nedsatt dømmekraft og produktiv evne, arbeidsløshet, vold og fornedrelse for en selv og omgivelsene, som for noen kan komme på ulike tidspunkter i livet som følge av alkoholbruk, egentlig er med i folks vurderinger når de kjøper sin alkohol og danner sine drikkevaner og drikkekulturer. Man kan også stille spørsmål om hvor frivillig alkoholforbruket er for én som er blitt avhengig. I eksistensielt perspektiv må man vel si at frivilligheten og ansvaret for egne handlinger er der, men for den enkelte oppleves vel alkoholen mer som noe man bare må ha, selv om man merker mange av de negative konsekvensene knyttet til misbruket.

Hvor mye er det egentlig?
Å foreta en beregning av hvor mye alkoholen koster samfunnet betyr ikke at man tror at det er realistisk at all alkoholbruk kan forsvinne. I den refererte analysen sammenligner man dagens samfunn med et tenkt samfunn helt uten alkohol, som om alkoholen ikke var oppfunnet. Det er ikke antatt noe om hva samfunnet ville ha brukt de innsparte ressurser til. Men det kan likevel være tankevekkende å se hvor mye alkoholbruken egentlig koster oss rent økonomisk.

65 mrd kroner – selv i det oljerike Norge er dette en anselig sum penger. Det tilsvarer ca 15.000 kroner i gjennomsnitt pr nordmann, liten som stor. For en familie på fire utgjør gjennomsnittet altså 60.000 kroner i året. Det store politiske debattspørsmålet om minstepensjonistene skal få 1.000 kroner ekstra pr måned, dreier seg til sammenligning om 3–4 mrd kroner i året.

Våre beregnede økonomiske kostnader kan omregnes til kostnader pr flaske. Forbruket av ren alkohol i Norge er på anslagsvis 23 millioner liter pr år, inkludert det uregistrerte forbruket. De samfunnsøkonomiske kostnadene er i gjennomsnitt altså på noe under 2.200 kroner pr liter ren alkohol. I gjennomsnitt koster derfor en rødvinsflaske over 250 kroner, en flaske vodka 850 kroner osv.

I dag utgjør det folk faktisk betaler for alkoholbruken, anslagsvis 18 mrd kroner i året, hvorav avgiftene på alkohol til staten tar ca 7,5 mrd kroner. I tillegg kommer utgiftene til det uregistrerte forbruket, d v s til taxfree innkjøp og hjemmelagede alkoholholdige drikkevarer samt smuglervarer. Inkludert dette kan kanskje de samlede utgiftene dreie seg om noe over 20 mrd kroner. Det betyr at folk betaler under en tredjedel av hva alkoholbruken egentlig koster samfunnet.

Et allment akseptert prinsipp som gjelder forurensninger, er at ideelt sett bør forurenseren betale for skadevirkningene. Det skal bare være lønnsomt å drive forurensende virksomhet hvis den kaster mer av seg enn det som trenges for å kompensere for ulempene som skapes for andre. Parallelt kunne man si at de som drikker alkohol, skulle betale så mye at beløpet ikke bare var verdt nytelsen de synes de har av alkoholbruken, men også de utgifter de påfører andre.

Alkoholavgiftene måtte ha vært mer enn femdoblet (momsen kommer på toppen) for at folks utgifter til alkohol skulle ha dekket de samfunnsøkonomiske kostnadene. Til slike priser ville nok forbruket, og dermed skadevirkningene, vært mindre, slik at avgiftene kunne vært satt noe lavere. Men det er nok likevel helt urealistisk å tenke seg slik priser. Følgen ville være meget sterk oppblomstring av illegal produksjon og smugling. Men tallene sier noe om hvilken økonomisk belastning alkoholbruken legger på oss alle.

Tor Hersoug er dr. philos., utredningsdirektør i Næringslivets Hovedorganisasjon, professor II i samfunnsøkonomi ved Handelshøyskolen BI. Med i Acems faglige ledelse.