Det svarte hjertets seier

"Følgende er historien om en manns liv: Han mislyktes i forretninger da han var 21. Han tapte et lokalvalg da han var 22, og mislyktes igjen i forretninger da han var 24. Han ble fullstendig oppløst etter at kjæresten døde da han var 26, og fikk deretter nervesammenbrudd da han var 27. 34 år gammel tapte han et valg til kongressen, og det samme skjedde igjen to år senere. Han tapte et senatorvalg da han var 45. To år senere mislyktes han i et forsøk på å bli visepresident. Deretter tapte han et nytt senatorvalg i en alder av 49. Men til sist, i en alder av 52, ble han De Forente Staters sekstende president. Mannen var ingen annen enn Abraham Lincoln."

Seieren starter i nederlaget, konkluderer kinesisk-amerikanerinnen Chin-ning Chu i boken "Thick Face, Black Heart". Undertittelen levner ingen tvil om at det er seier og ikke nederlag som er bokens hovedtema: "The Asian Path to Thriving, Winning & Succeeding". Livets nederlag ses først og fremst som nødvendige ofre på vei mot den endelige seier. Til syvende og sist gjelder det å bli en vinner.

I tillegg til Lincoln og andre amerikanske helter er det først og fremst kinesiske og andre asiatiske tenkere hun tar til inntekt for sin oppskrift på hvordan livet bør leves. Hun elsker å sitere østlige vismenn og tolker gjerne sitatene på sin egen fantasifulle måte. I utgangspunktet er mange av tenkerne hun siterer, deler av en kontemplativ tradisjon der seier og nederlag ikke var sentrale tema. I hennes tolkning forvandles gjerne den dypeste livsvisdom til et spørsmål om å vinne eller å tape.

Nå er ikke dette noe nytt. Sunzis Krigskunst fra tredje eller fjerde århundre før vår tidsregning bygger langt på vei på taoistisk tankegods. Som i all krig er imidlertid fokus på seier. Chin-ning Chus blomstrende new-age-formuleringer er mindre filosofisk konsise enn Sunzis korte maksimer. Hennes tema er dessuten ikke den virkelige krigen, men den "krigen" hun oppfatter livet som. Men opptattheten av å vinne er den samme. Livet er "et slag som må utkjempes. Det finnes ingen vei ut. Seier er dets eneste mål."

Thick Face, Black Heart

Oppskriften på seier kaller hun "Thick Face, Black Heart". Det er snakk om en indre tilstand, en holdning til tilværelsen. Leseren loves voldsomme resultater om han våger å benytte seg av den "kraften" som springer ut av en slik holdning: "[du] kan … ikke unngå å tjene på det. Kraften fra ‘Thick Face, Black Heart’ vil hjelpe deg til å bli effektiv i handling og føre deg til dine ønskede mål. Og mest av alt, ved å komme i kontakt med denne kraften i deg selv vil du oppnå en uforstyrrelig klarhet og et fokus som hjelper deg å oppdage og fullbyrde din hensikt på jorden."

Tykk ansiktshud skal gjøre oss ufølsomme for andres kritikk og egen tvil, så vi holder fast kurs midt oppi indre og ytre svingninger. Den er et beskyttende skjold som skal hindre at vi lar oss vippe av pinnen. Det tykkhudede mennesket "stiller ikke spørsmålstegn ved sine evner eller sin verdi. I egne øyne er han perfekt." Ifølge Chin-ning Chu var Ronald Reagan en slik person, som til tross for ringe evner og manglende kunnskaper var i stand til å handle besluttsomt, fordi han var full av tillit til seg selv. Jimmy Carter, derimot, forsto bedre det forferdelige ansvar presidentembetet medførte, men ble overveldet og desperat.

Det svarte hjertet skal få oss til å ta vanskelige avgjørelser, så vi ikke lar kortsiktig ubehag og godhjertethet forstyrre våre langsiktige mål. En svarthjertet person er hensynsløs, men ikke nødvendigvis ond. Tvert imot kan et svart hjerte være nødvendig for å utføre gode handlinger. Bare tenk på kirurgen før bedøvelsens tid! Skulle han la seg stoppe av pasientens hyl og protester, ville den syke dø før operasjonen kom i gang. Om en godhjertet bedriftsleder ikke får seg til å sparke ansatte før bedriften går dukken, vil han i realiteten påføre enda flere mennesker smerte.

Utviklingen av den rette sinnstilstand skal ifølge Chu skje gjennom tre faser. Første fase er "seier for enhver pris" — en total mangel på samvittighet og en absolutt hensynsløshet. Annen fase er "selvforståelse" — oppdagelsen av at de viktigste fiender ligger i eget sinn: grådighet, sinne, frykt, latskap, hykleri osv. Tredje fase skal, ved å kombinere fase 1 og 2, frigjøre "krigeren" i en. "Krigeren" lar seg ikke fange av egne følelser, men gjør det han må for å oppnå sine mål. Chu siterer hindu-filosofen Shankaracharya, som skal ha sagt: "På slagmarken svetter selv den største kriger av frykt. Men mens hans kropp er full av frykt, og hans sinn er fullt av frykt, er hans ånd fryktløs."

Vi gjenkjenner østlige kontemplative tradisjoners ideal om "detachment". Man må utvikle evnen til å se og handle på tvers av egne følelser. Man må ikke la seg fange av egen grådighet, stolthet, frykt eller raseri. Selv om man er full av følelser, må man være i stand til å se klart og handle kaldt.

Hinsides godt og ondt

Begrepet "Thick Face, Black Heart" stammer fra begynnelsen av vårt århundre, da den kinesiske forfatteren Li Zongwu forsøkte å beskrive de krefter han mente var virksomme både i kinesisk historie og i samtiden. Et trekk Li stadig fremhever, er evnen til å se bort fra akseptert moral. Dette var en av grunnene til at hans skrifter umiddelbart ble forbudt i Kina.

Chin-ning Chu gir Lis tanker en nietzscheansk snert: "Sannheten er at de fleste alment aksepterte standarder for adferd er tilfeldige, satt av mislykkede individer som under dekke av moral har opprettholdt sin egen svakhet og frykt." Mens det er vanlig å hevde at kinesisk kultur er en skamkultur, proklamerer Chu at de som praktiserer "Thick Face, Black Heart", "er fri for skyld og skam". Noe av deres styrke ligger nettopp i at de tillater seg å gjøre det andre knapt har anstendighet til å forestille seg at er mulig. Å være hevet over moral er "detachment" på høyeste plan.

Chu tar Ming-dynastiets første keiser som eksempel. Han var bonde og tigger av bakgrunn, men ledet kineserne til seier mot de mongolske inntrengerne som hadde styrt Kina i nesten hundre år. Alle forventet at bøndene som hadde fulgt ham i krigen, ville bli belønnet for innsatsen. Isteden ble de drept, så de ikke skulle utgjøre en fremtidig trussel mot hans eneveldige maktposisjon.

Chu kunne like gjerne hentet sine eksempler fra det moderne Kina. Da den kinesiske hæren åpnet ild mot studenter og andre i juni 1989, kom det av en eller annen grunn overraskende på de fleste Kina-kjennere. Deres anstendighet tillot dem ikke å forestille seg det selvfølgelige og fikk dem til å undervurdere kinesiske myndigheters styrke og brutalitet.

Når Chus bok selger godt i det moderne Vesten, forteller det også noe om våre egne samfunn. På én måte er hennes nietzscheanske tanker umoderne. Vi vet tross alt hvilken politiker i det 20. århundre som trykket Nietzsche til sitt bryst, og vi føler oss ferdige med idealet om overmennesket. Men man kan se Chus bok som et angrep på den tradisjonelle morals siste skanse. Etter de siste århundrers materielle, økonomiske, politiske, sosiale og ikke minst seksuelle frigjøring, er det bare den aggressive pågåenhet som tradisjonell moral fremdeles holder i tømme. Chu synes å oppfordre oss til å slippe løs den også.

Fiksert på å vinne

Idealet om "detachment" er i utgangspunktet knyttet til kontemplative verdier. Slik Chin-ning Chu anvender det, kan det imidlertid brukes som unnskyldning for en hvilken som helst handling. Brutalitet forklares som evnen til å heve seg over egen naive godhjertethet.

Etter alt å dømme er hverken Chu eller mange av de "heltene" hun tar til inntekt for sin sak, i stand til å heve seg over ønsket om å vinne den endelige seieren. Seiersfikseringen er i virkeligheten det motsatte av "detachment". Den holdning som i kontemplative tradisjoner er resultat av dypere erkjennelse, reduserer hun til et middel for å beseire sine fiender.

Livet er mer enn bare kamp. Snakker man fortrolig med en venn, vil det svarte hjertet ødelegge tilliten. Leker man med et barn, trenger man sjelden gjøre ansiktshuden tykk. Elsker man med kjæresten, gjelder det å gi seg inn i virvaret av følelser og impulser — ikke å forberede seg på kynisk kamp! Og i meditasjon er de ytre seire av liten betydning — her er det selvforståelsen som teller.

Chin-ning Chus fiksering på seier er brutal overfor den som taper, og bringer vinneren bort fra det livet gjelder. Aller tydeligst blir kynismen i dette perspektivet når det anvendes på familieforhold: "Når en mann og en kvinne ikke lenger kan oppnå fordeler av sitt forhold, bryter de opp." Kanskje var det hennes innbitte kampånd som gjorde at Chin-ning Chus eneste forsøk på å stifte familie endte med "a heartbreaking divorce".

Blir ansiktshuden for tykk og hjertet for svart, er det neppe lett å gå inn i menneskelige fellesskap. Ei heller å oppnå den selvinnsikt og dypere erkjennelse som meditative tradisjoner i øst og vest søker mot.

Chin-ning Chu: Thick Face, Black Heart. The Asian Path to Thriving, Winning, & Succeeding. London: Nicholas Breasley 1995.

Halvor Eifring er professor i moderne kinesisk ved Universitetet i Oslo, kurslærer i Acem og redaktør i Dyade. Har skrevet bøker om kinesisk språk, norsk slang mm.

Stikkord: kultur, historie

Produkter

Dyade 1997/01: Floskler eller visdom? Møte med øst-asiatisk tekning

 

Relaterte artikler