Hva kan Vesten lære av resten? Kishore Mahbubani om demokratiets krise

Er det for mye frihet i vestlige samfunn?
Beskytter demokratiet mindretallet på bekostning av flertallet?

Om noen ynder å påpeke at Vestens verdier vakler, må det være Kishore Mahbubani. Han er utenriksråd i Singapore og lærer ved Civil Service College samme sted. Diplomat av bakgrunn (Singapores faste representant i FN 1984–89), men langt fra diplomatisk i sine uttalelser. Alle hans artikler følges av en presisering: Dette essay uttrykker forfatterens personlige synspunkter og gjenspeiler ikke synspunktene til Singapores myndigheter.

Mahbubani elsker å avdekke tegn på det han kaller massivt sosialt forfall i Vesten, særlig USA:

Mange asiater, sier Mahbubani, ser disse tallene som tegn på at noe grunnleggende har gått galt i det amerikanske samfunn. Gjennom sitt harde arbeid for å øke omfanget av individets frihet i samfunnet har amerikanere i stadig større grad brutt ned den tykke veven av menneskelige relasjoner og forpliktelser som har skapt sosial harmoni i tradisjonelle samfunn. Det er et klart amerikansk paradoks at et samfunn som legger så stor vekt på frihet, i virkeligheten har redusert de fleste amerikaneres fysiske frihet, særlig for dem som lever i store byer. De bor i tungt befestede hjem, tenker seg nøye om før de tar en kveldstur i nabolaget og føler seg stadig mer truet av blind vold når de er ute.

Mahbubani er selv sekularisert hindu oppvokst i et kinesisk-dominert Singapore. Han føler åpenbart at han taler på vegne av asiater som gruppe når han anklager amerikanerne for ikke å stille grunnleggende spørsmål som: Er det for mye frihet i det amerikanske samfunn? Noen har beskyldt Mahbubani for å være en hovmodig asiat som kjenner den søte smaken av hevn når tidligere koloniherrer etterhvert må se seg forbigått av land de en gang dominerte. Selv benekter han at han er ute etter å ta USA eller andre vestlige land:

Jeg har ikke svarene på mange av de spørsmålene jeg stiller, understreker Mahbubani. Mitt viktigste bidrag er å foreslå at amerikanere forholder seg til noen grunnleggende spørsmål. Men det er noen av svarene han gir, som skaper sterkest reaksjoner, og som gjør at han tross sin udiplomatiske språkbruk likevel beskyldes for nettopp å tale som diplomat – en slags intelligent apologet for Singapores repressive system.

Pressefrihet er et av hans sterkeste ankepunkter mot det vestlige politiske system. Han mener det er sammenheng mellom en mer og mer pågående journalistikk og en stadig svakere politisk ledelse:

Han hevder at mediene, især etter Pentagon-rapporten og Watergate-skandalen, forsøker å undergrave tillit til alle offentlige institusjoner, samtidig som deres egen makt forblir ukontrollert og ubalansert fordi den ikke har noen institusjonell motvekt.

Kanskje har Mahbubani delvis rett i diagnosen. Han forsikrer også at statlig sensur er ikke svaret. Men det er vanskelig å se hvordan hans eget forslag skiller seg fra de repressive alternativene som allerede finnes i mange asiatiske land, ikke minst Singapore:

Mahbubani er klar over at amerikanske og andre vestlige tenkere mer enn gjerne innrømmer problemene ved demokratiske systemer. Han er også klar over at alternativene til demokratisk styre i det lange løp ser ut til å gi dårligere resultater. Likevel etterlyser han større åpenhet i spørsmålet om demokratiets fallgruber:

Samtidig understreker han at han ikke argumenterer for totalitære eller autoritære løsninger. Historien viser med all tydelighet at politiske ledere som mister folkets mandat, holder fast ved sin makt under stor risiko.”

De forslag Mahbubani fremmer som mulig kur for demokratiske plager, gjenspeiler i ganske høy grad ordninger som allerede finnes i Singapore. I tillegg til innføringen av en medievakthund nevner han økt disiplin i skolen og – mer kontroversielt – videre fullmakter for politiet. Det siste behovet hevder han er opplagt for enhver asiat:

Selv om dette bryter med sunn fornuft, sier Mahbubani, er det det logiske sluttprodukt av et samfun som dyrker frihetsbegrepet like religiøst som hinduer dyrker sine hellige kuer.

Demokratiets største problem, mener Mahbubani, kommer når vestlige stater forsøker å tre det nedover hodet på land uten sosiale forutsetninger for demokratisk styresett. I land der den økonomiske utvikling ennå ikke har skapt en arbeiderklasse og en middelklasse med egeninteresse i langsiktig stabilitet, vil demokrati gi rom for demagogiske politikere som spiller på etniske eller andre motsetninger. Økonomisk utvikling er hesten, demokratisk utvikling er vognen. Ikke sett vognen foran hesten, sier han.

Mahbubani mener en av grunnene til at Japan oppnådde rask vekst etter annen verdenskrig, var at general MacArthur kunne sette i gang omfattende sosialøkonomiske reformer som ingen demokratisk valgt regjering ville greid. Taiwans og Sør-Koreas økonomiske mirakler skjedde også under ikke-demokratisk styre. Pussig nok har få merket seg at om den nåværende vestlige politikk hadde vært gjeldende i 1950- og 1960-årene, kunne Taiwans og Sør-Koreas spektakulære vekst blitt stanset før den kom i gang, gjennom kravet om at de sittende regjeringer måtte gå av, fremholder Mahbubani. Det som kjennetegner de suksessrike asiatiske økonomier, hevder han, er ikke demokrati, men politisk stabilitet, sunne meritokratiske byråkratier, økonomisk vekst kombinert med likhet, forsiktig finanspolitikk og relativt liten korrupsjon.

Et av Europas største problemer er ifølge Mahbubani velferdssamfunnets kostnad. Statens utgifter er enda høyere enn i USA, hvor prognoser tilsier at et barn født i 1994 må regne med å betale 82 prosent av sin samlede inntekt gjennom livet i skatt for å opprettholde nåværende velferdsprogrammer. Mens asiater arbeider for fremtidige generasjoner, lever hver vesterlandsk generasjon for seg selv, endog over evne. Istedenfor å overføre verdier til fremtidige generasjoner, overfører man oppsamlet gjeld. “Mange asiater ville synes det var redselsfullt om de måtte gjøre noe slikt mot sine barn.

Igjen og igjen hamrer Mahbubani løs på europeisk jordbrukspolitikk. Én ting er at den trekker over to tredeler av EUs budsjett bort fra industrier som kunne styrke EUs konkurransedyktighet. Verre er det at den også ødelegger for resten av verden:

Han er kritisk til det han oppfatter som EUs tendens til å stenge seg inne bak barrièrer mot naboer som ikke får del i områdets vekst og rikdom. Dette ser han som en kontrast både til Øst-Asias impuls til å trekke stadig nye land inn i en dynamisk vekstprosess, og til USAs modige skritt over kulturelle og sosialøkonomiske barrièrer ved å etablere en frihandelsavtale med Mexico.

En av Kishore Mahbubanis favoritthistorier handler om de britiske kanonene som skulle gjøre Singapore til et uinntagelig fort under annen verdenskrig. Alle kanonene pekte ut mot havet, mens japanerne kom til fots og på sykkel og inntok øya med letthet. Moralen han trekker ut av historien, lyder omtrent slik: til tross for all den kritiske virksomhet som bedrives i frie vestlige samfunn, kan det vise seg at disse samfunnene likevel overser de mest grunnleggende problemene de står overfor, og som truer med å ødelegge dem. Antagelsen synes å være at det er nettopp disse problemene Mahbubani peker på.

Relevante artikler av Kishore Mahbubani:

The West and the Rest. The National Interest nr. 28 (sommeren 1992) s. 3–12.

The United States: ‘Go East, Young Man’. The Washington Quarterly bind 17 nr. 2 (våren 1994) s. 5–23.

The Dangers of Decadence: What the Rest Can Teach the West. Foreign Affairs bind 72 nr. 4 (sept.-okt. 1994) s. 10–14.

The Pacific Way. Foreign Affairs bind 74 nr. 1 (jan.-feb. 1995) s. 100–111.

Halvor Eifring (f. 1960) er dr. philos. og professor i moderne kinesisk ved Universitetet i Oslo. Redaktør i Dyade. Kurslærer i Acem, der han blant annet har ansvaret for Acem-avdelingen på Taiwan.

Dyade takker Kishore Mahbubani og Tan Lian Choo for velvillig assistanse i forbindelse med artikkelen.

(Halvor Eifring)

Stikkord: politikk, samtidsdebatt

Produkter

Dyade 1996/03: Vestens verdier vakler – den asiatiske utfordring

 

Relaterte artikler