Veldedige tanter, kvakksalvere eller medmennesker?

Er selvhjelp en flukt tilbake til individsfæren og derfor en kjærkommen lettelse for stat og velferdsbudsjett? Eller er det rimelig åbetrakte selvhjelp som uttrykk for en sunn skepsis til profesjonelle helsearbeidere og byråkratisk velferd? Radikale sosialpolitikere lurer på om dette er et fenomen de kan omfavne. Mer konservative helsetalsmenn er også ambivalente. Er dette rester av antiautoritære opprør og derfor arnested for oppkomme av urimelige press og kravgrupper? Eller er det uttrykk for at folk ansvarliggjør seg selv i forhold til egen helse og sosiale behov? Alle spørsmålene kunne besvares både med ja, nei og tja. Selvhjelp er alt fra samfunnsbevisste feminister til konservativ pietisme i AA., fra krisesentre for mishandlede menn til grupper med kroniske lidelser, fra grupper med misbruks- og atferdsproblematikk til personer som samles for å drøfte famile og livsfasespørsmål. I USA fleiper man med at uansett hva slags problem du har, kan du finne en selvhjelpsgruppe.

STØRSTE FOLKEBEVEGELSE?

Selvhjelpsbølgen er verdensomspennende, med grupperinger både i Vest- og ØstEuropa, i den sørlige hemisfære og på det amerikanske kontinent. I USA og Canada, der utbredelsen er størst, ble det så tidlig som i 1985 på University of California, foretatt en forsøksvis estimering av omfang. Man antok at det fantes 75 000 grupper med rundt 15 millioner deltagere (1). Studiesenteret for selvhjelp i Oslo har i 1993 foretatt en kartlegging som omfatter rundt 300 selvhjelpsgrupper i Norge. I en undersøkelse i Danmark i 1992 var det 15% av et utvalg på 3000 som hadde deltatt eller kunne tenke seg å delta i en selvhjelpsgruppe. Sentrale problemfelt var:

- Sorg i forbindelse med tap av noen som sto en nær.
- Familievansker, f.eks. skilsmisse og vold.
- Livssituasjon som pårørende til syke og funksjonshemmede.
- Egen sykdom eller funksjonshemning.
- Problemer knyttet til psykisk helse (2).

Studiet av selvhjelp kaster lys over samfunns- og velferdsutvikling. Hvordan organiserer folk seg for å løse felles problemer? For den som er opptatt av psykologi og personlighetsutvikling, tydeligjør feltet prinsipielle spørsmål. Hva kan man gjøre for egen forandring og utvikling uavhengig av profesjonelle hjelpere? Fra en fagpsykologisk synsvinkel trer ytterligere andre spørsmål frem. Hvordan presentere fagkunnskap slik at den blir nyttig for brukere uten å forenkle for mye? Hvordan lære bort metoder eller bidra med viten og erfaring uten å bli "besserwissere"?

HVEM ER BARNETS FAR ?

Røtter kan spores til begynnelsen av det nittende århundre – og til politiske leire på hver sin ytterkant. Arbeidere hadde få eller ingen velferds- eller forsikringsordninger og laget sine egne. Konservative røster uttalte at de som trengte hjelp, burde hjelpe seg selv. I årene fra 1930 til 1940 forandret selvhjelp seg fra å dreie seg om velferdsordninger til mer sykdomsrelaterte, psykologiske og familiære problemstillinger. Anonyme Alkoholikere ble dannet i 1935, og har vært modell for mange andre grupperinger. Organisasjonen arbeider med å endre rusatferd og har en religiøs ramme. Kritikere beskylder AA for å være moralistiske, fanatiske, maktorienterte. Få bestrider at mange har fått hjelp. I USA regner man med at ca. 700 000 alkoholikere blir medlemmer hvert år. Samtidig med at sykdomsrelaterte grupper utbredte seg, inntok feministene selvhjelpsarenaen på 60 tallet. Denne bølgen delte seg i to; grupper som primært var opptatt av bevisstgjøring i forhold til et mannsdominert samfunn, og grupper som var opptatt av psykologisk frigjøring, dvs. mer individorientert arbeid. Denne tendens til todeling har fulgt selvhjelpstrenden. Noen er mest opptatt av utadrettet virksomhet i forhold til omverden og samfunn. Andre er mer opptatt av åarbeide med individuelle problemstillinger. I feministenes følge utviklet det seg en trend som arbeidet med å popularisere fagkunnskap. Den store klassikeren, "Our Bodies, Our Selves", var en selvhjelpsbok i helsespørsmål for kvinner. Boken var en blanding av profesjonell informasjon og personlige erfaringer. Den stimulerte kvinner til å lære om egen kropp, for åivareta helsespørsmål bedre og for å ta mer ansvar for egen seksualitet (3). I det videre har man arbeidet med mange typer kombinasjoner mellom fagkunnskap og egeninnsats. I tillegg til informasjon arbeider man med hjemmeoppgaver ofte i form av selvadministrerte øvelser. Johnsen og Masterson, amerikanske sexologer, hadde terapier der konsultasjonen foregikk på terapeutens kontor, mens hjemmeleksen ble utført på de mange soverom. I.M. Marks, britisk professor i psykiatri og ekspert på fobier, er frontfigur innen eksponeringsterapi. I denne retningen utføres hovedarbeidet av pasienten utenfor terapeutens kontor, mens drøfting av oppgavene foregår sammen med fagpersonen. Denne utviklingstrend har forsøkt å integrere fagkunnskap og selvhjelp. Den mest eksplosjonsartede vekst kom i 1980-årene. Årsakene tilskrives stadig økende nettverks- og familieoppløsninger, fremmedgjøring i byråkrati og tap av religiøs tro. Samme forhold regnes som grunnlag for utvikling av bevegelser knyttet til nasjonalisme og etnisk bevissthet, bevegelser som også har til hensikt å"lindre" dårlige nettverk og rotløshet. En annen drivkraft i utviklingen er frustrasjon over det etablerte helsevesen og det man opplever som et uforstående byråkrati. Her hjemme har frivillig innsats hatt preg av grasrotengasjement og dugnadsånd. 50og 60 årene var en blomstringstid for store veldedige organisasjoner som Røde Kors, Sanitetsforeningen etc. Radikale sosialpolitikere skjelte ut veldedighetstanter og ville at hjelp til personer med problemer skulle være det offentliges ansvar. Mens de tradisjonelle veldedighetsorganisasjonene idag har problemer, kalles selvhjelp "den nye frivillighet"

"JEG VIL VEKKE MEG SELV"

En tre-årig gutt, overveldende opptatt av egen selvstendighet, erklærte høylydt en morgen da han ble vekket at nå ville han vekke seg selv. Ikke sove til han våknet, men vekke seg selv. Utsagnet illustrerer et sentralt dilemma; hvor langt kan man komme selv i en forandringsprosess? Problemstillingen berører selvhjelpens forhold til de profesjonelle, en gammel konflikt mellom leg og lærd. Selvhjelp har ofte inntatt en konkurrerende fiendlighet overfor helsevesen. "Vi alene vet best". Mange profesjonelle har på sin side vist skepsis; hvordan kan dårlig fungerende mennesker arbeide med andre? Er ikke dette en tvilsom snikprivatisering av helsetjenester? Er det ikke uansvarlig å la amatører arbeide med så vanskelige felt? Andre har i sine faglige elfenbenstårn romantisert troen på menneskers ressurser, men unngått ethvert møte med "folkehopen". Synspunktene er kontrære, men har resultert i avstand mellom selvhjelp og de faglige fora (4). Selvhjelp og profesjonelle helsearbeidere jobber ofte i samme felt, men rammen rundt arbeidet er forskjellig. Går du til en helsearbeider i det offentlige, har vedkommende utdannings- og erfaringbakgrunn for å kunne hjelpe deg med ditt problem. Norsk lov er bl.a. med på å regulere dette, jfr. kvakksalverloven som definerer hvem som kan ta syke i kur. Den profesjonelle helsearbeider er ansvarlig ut fra fagligetiske retningslinjer. I selvhjelpsgrupper er ikke dette formalisert, men deltagerne har et moralsk ansvar i forhold til hverandre. Forskjellene kan være store mellom selvhjelp og profesjonelt helsearbeid hva gjelder metode og formelt rammeverk. Uansett, i hjelpearbeid er alltid medmenneskelighet en sentral faktor. Og medmenneskelighet lar seg som kjent ikke monopolisere eller instituere av lover. Det skulle derfor være grobunn for samarbeid og mangfold.

Litteraturliste

1. Katz, Alfred H.: Fellowship, Helping and Healing: The Re-Emergence of SelfHelp Groups. Journal of Voluntary Action Research;1986,15, 2 Apr-June, 4–13.
2. St.meld.nr.16 (1993–94) Sosial-og Helsedepartementet
3. Withorn, Ann: Helping Ourselves: The Limits and Potential of Self-Help. Social Policy; 1980,11,3, Nov-Dec, 20–27
4. Habermann, Ulla: Self Help Groups: A Minefield for Professionals, Groupworks, Vol. 3 (3), 1990, 221–235