Angst, mestring og stress-kontroll

- Joseph Wolpe, hvordan ble du interessert i problemene med å kontrollere stress og anspenthet?

— Jeg ble første gang opptatt av problemet under den annen verdenskrig. Jeg var militærlege i Sør-Afrikas divisjon i den britiske arme og måtte behandle mange soldater for psykiske problemer - såkalte krigsnevroser. Den gang arbeidet jeg hovedsakelig ut fra psykoanalytisk orientering. Men jeg erfarte at psykoanalyse og beslektede arbeidsmetoder kom til kort overfor slike krigsnevroser. Russerne — våre allerierte — aksepterte ikke psykoanalyse, men brukte andre behandlingsmetoder. Jeg antok at det hadde sammenheng med Pavlovs arbeider (se nederst i artikkelen).

Da jeg forlot forsvaret i 1946, begynte jeg å undersøke eksperimentelle nevroser som jeg frembrakte i katter. Jeg fant ut at de kunne bli helbredet eksperimentelt ved motbetinging: Jeg knyttet en positiv hendelse til en stimulus som minnet katten om den angstskapende situasjonen. Dermed ble angsten redusert. Etterhvert kunne jeg bruke sterkere og sterkere angstskapende stimuli og redusere deres angstskapende effekt på samme måte. Tilslutt var hele angstnevrosen hos katten overvunnet.

Disse eksperimentene gav opphav til ideen om å bruke konkurrerende emosjonelle reaksjoner for å overvinne angstnevroser. Roen som oppnås ved dyp muskel-avslapning viste seg å være en av de viktigste metodene for å motbetinge angstreaksjoner hos mennesker.

Avslapningsteknikker mot angst

— I denne sammenheng har du særlig benyttet deg av Jacobsons metode for progressiv muskelavslapning. Kan du forklare prinsippene for metoden?

— I Jacobsons metode gjør man pasienten oppmerksom på hver enkelt muskelgruppe og lærer ham å la all anspenthet fare. Dette gir uttalt ro i sinnet. Graden av ro er selvfølgelig avhengig av avspenningens dybde og antall muskler som slappes av.

— Det er mange ulike metoder for avslapning i bruk. Hva mener du er felles?

—    Et fellestrekk for alle disse metodene er at de skaper emosjonell ro og at de dermed motvirker angst. Dette kan oppnås påmange forskjellige måter. Faktisk vil bare det å si «ro deg ned» til en person ha en viss effekt. Men effekten er langt større hvispersonen tidligere har lært seg teknikker for avslapning.

—  Hvilke kriterier vil du benytte for å vurdere en avslapningsteknikk?

— Først og fremst ville jeg se på hvor store autonome forandringer man får, som f.eks. langsommere hjertefrekvens, tørrhet i hendene, roligere pust. Dette er objektive mål. Det er også nyttig å kjenne den subjektive effekten av en metode, eller med andre ord: vite hvor mye roligere pasienten føler seg. For noen år siden utviklet jeg en metode for å evaluere angst-tilstander. Det introduseres enkelt til pasienten: «Tenk på den aller verste situasjon eller hendelse som du kan forestille deg og kall den 100. Tenk så på fullkommen ro som null. Nå har du en skala mellom null og hundre. Hvor befinner du deg på denne skalaen?» Så kan pasienten fortelle deg hvordan han har det nå, og han kan også angi hvordan han forandrer seg hvis du gjør noe for ham.

— Er avslapningsmetoder etter din oppfatning også nyttig for personer uten tegn på stressplager?

—    Evnen til å skape avslapning og roe seg ned er meget nyttig i hverdagslivet. I USA har særlig mange større firmaer satt i gang programmer for å lære sine ansatte å mestre stress og lære dem å slappe av. Dette mener de vil gi økt effektivitet ved at de ansatte arbeider avslappet i stedet for på en anspent måte.

Mestring

—Du snakker mye om «mestring» og om å endre «spennings-mønstre» i forbindelse med stresskontroll (Wolpes begrep «tension habit» er i denne artikkelen oversatt med «spenningsmønster», red. anm.). Hva legger du i begrepene?

—Vi snakker her om to typer problemer. Mestring betyr ganske enkelt at man har en måte man kan redusere emosjonell spenning når man trenger det. Noen har stor mestringsevne og kanroe seg når noe kommer på, uansett hva stressen skyldes.

Det er noe annet når avslapning brukes på en systematisk måte for å bryte uønskede spenningsmønstre, f.eks. frykten for å gå inn i en forsamling av mennesker. En person skulle ikke behøve å bli anspent bare fordi mange mennesker ser på ham. Det er ikke en farlig situasjon. Det er mulig å fjerne denne frykten varig, å fjerne spenningsmønstret. Og det er et bedre resultat i en slik sammenheng, enn det å stadig måtte sette igang avslapningsreaksjonen hver gang man møter situasjoner som skaper angst.

Visse ting stresser enhver, f.eks. det å ha svært mye å gjøre. Det er normalt å føle seg stresset da. Men man kan redusere mengden stress ved mestring, ved å skape en avslapningsreak-sjon. Denne måten å benytte sin evne til å spenne av kan man kalle et «ved behov» bruk, til forskjell fra den systematiske bruken for å bryte et spenningsmønster.

Det er fornuftig å unngå stress som ikke har noen hensikt. Men skal man delta i livet, kan man ikke unngå all stress. Derfor er det svært nyttig å ha en effektiv måte å redusere sin egen anspenthet.

Morten Wærsted

Ivan Petrovisj Pavlov (1849-1936)

var russisk professor i farmakologi og fysiologi. I 1904 fikk han Nobelprisen for studier av spyttsekresjon. Men hvem ville trodd at hans eksperimenter med hundespytt kunne få stor betydning, ikke bare for psykiatrien, men hele den marxistiske tenkning i det nye Sovjet?

Pavlov fant ut at hundespytt ikke bare ble utskilt ved direkte stimuli, f.eks. ved synet eller lukten av mat. Det lyktes ham også å utløse spyttsekresjonen ved hjelp av en helt nøytral stimulus, f.eks. en bjelle som ringer eller lampe som lyser. Gjentatte ganger hadde han da presentert hundematen samtidig med den nøytrale stimulus. Til slutt var lyden av en bjelle nok til at bikkjene fikk vann i munn.

Denne type læring kalles «betinging» og fikk banebrytende betydning for forståelsen av menneskelig adferd; nemlig at ikke-viljestyrte følelser eller kroppslige reaksjoner kan utløses ved indirekte, ytre påvirkning.

Prinsippene benyttes nå bl.a. i utstrakt grad både i reklame og pedagogikk. I USA ble Pavlovs hunder utgangspunkt for en helt ny retning innen psykologien kalt «behaviorism» (= adferdsterapi). I Sovjet ble Pavlov brukt til å bekrefte et mekanistisk menneskesyn som sier at miljøfaktorer, f.eks. klassetilhørighet, utgjør de eneste formende krefter i menneskets utvikling.

21