Streiftog i forfedrenes drømmeforståelse
En indianer drømte at misjonæren hadde stjålet gresskarene på åkeren hans. Indianeren forfulgte saken og krevde offentlig at misjonæren måtte stå til rette. Men misjonæren hadde jo, som alle visste, vært over 300 kilometer borte da tyveriet fant sted! Og gresskarene sto beviselig fremdeles i åkeren!
Indianeren ville ikke bestride argumentene til misjonæren, men dette forandret likevel ikke hans holdning. Hva drømmen hadde sagt indianeren, var sant, og intet kunne motbevise det. At misjonæren var bortreist, var ikke mer sant enn at han hadde vært i åkeren til indianeren og stjålet gresskarene.
Hvordan kan indianeren hevde både at misjonæren var bortreist og at han på samme tid var i åkeren hans? Sosialantropologen LévyBruhl forklarer det han kaller «primitive kulturers» forhold til drømmer slik: I den «primitive mentalitet» finnes objektiv sannhet uavhengig av det sannsynlige. Det som føles og oppleves som virkelig, er virkelig om det så er sannsynlig eller ikke. Den logiske inkonsekvens vi opplever, påvirker ikke virkelighetsoppfatningen.
For taoisten Chuangtzu, ca 350 f.Kr., er forholdet mellom drøm og virkelighet mer problematisk. Han våkner opp fra en drøm og står overfor følgende tankenøtt: «Nå vet jeg ikke om jeg er et menneske som drømte at jeg var en sommerfugl, eller om jeg er en sommerfugl som drømmer at jeg er et menneske». — Chuangtzu erkjenner at han ikke kan være både menneske og sommerfugl samtidig, men hva er virkelighet? Og hva er drøm?
Drømmeforståelse er del av alle kulturer. Drømmene har betydning utover seg selv; de er del av en virkelighet man bare aner i våken tilstand.
Norrøn drøm
Snorre Sturlusson omtaler Norgeshistoriens kanskje mest kjente drøm i Harald Hårfagres saga:
«Dronning Ragnhild drømte store drømmer. Hun var en stor kvinne. En gang drømte hun at hun syntes hun sto ute i hagen sin og tok en torn ut av serken. Og mens hun sto og holdt tornen, vokste den slik at den ble en lang tein, og den ene enden nådde jorden og ble straks jordfast, og like etter var den andre enden av treet høyt oppe i luften; så syntes hun treet var så stort at hun nesten ikke kunne se toppen på det, og det var et under så tykt som det var; nederste delen av treet var rød som blod, og treleggen oppover var fager og grønn, men opp i greinene var det snehvitt; det var mange store greiner på treet, noen langt oppe og noen langt nede, og greinene var så store at hun syntes de bredde seg over hele Norge og enda lenger».
Og ganske riktig: Hennes sønn Harald samlet Norge til ett rike.
Dette som eksempel på at de gamle nordboerne betraktet drøm som varsel om fremtiden. Men drømmer kunne også varsle fremtidig strid, vanskeligheter og ulykke, angrep, voldelig død, svikferd og mordbrann. I eddadiktet Atlamål beskrives f.eks. hvordan Glaumvor drømmer om mannens fall: «Ho såg blodig sverd sto gjennom hans brynje, spjut gjennom hans midje, ulvar ula frå både sider». Men drømmene kunne også være god hjelp for den som lurte på hvordan det ville gå i kjærlighetslivet. Drømmene kunne fortelle om fremtidige kjærester og den man skulle gifte seg med. Forestillingene lever fremdeles på folkemunne, men tas kanskje ikke like alvorlig. Særlig unge piker får av og til høre av livserfarne og fremdeles noe romantiske eldre kvinner: «Plukk syv forskjellige markblomster midtsommernatten og legg dem under hodeputen. Den mannen du da drømmer om, skal bli din fremtidige ektemann».
Ytre innflytelse
Opprinnelsen til drømmene mente man var å finne, ikke hos drømmeren, men hos dem man drømte om. Den norrøne oppfatning av drøm ser derfor ut for å skille seg klart fra dagens tenkning om drøm som uttrykk for eget bevissthetsliv. I norrønt betyr verbet « å drømme» å gi seg til syne for eller å ha innvirkning på den som sover. Det var altså den det ble drømt om som ble oppfattet som den aktive, drømmeren selv er bare mottaker av ytre innflytelse. Flere eksempler vil gjøre dette tydelig:
I Njåls saga fortelles hvordan Hoskuld ser fienden Gunnar og følgesvennene hans. Gunnar har overnattet hos Hoskuld, men drar plutselig avsted før noen har stått opp på gården. Hoskuld våkner og vekker tjenestefolket sitt. «Eg vil fortelje dykk draumen min», sier han. «Eg tykktest sjå ein stor bjørn som gjekk ut av hola, og eg visste at det f anst ikkje maken til dette dyret. To hundar følgde det, og dei ville dyret vel. Det la i veg til Hrutsstad, og gjekk inn i husa der. Så vakna eg. No vil eg spør j e dykk om de la merke til noko med den store mannen». En av karene svarte: «Eg såg at det stakk eit gullband og raudt klede fram under erma. Og på høgre armen hadde han ein gullring». Hoskuld sa: «Dette kan ikkje vera vardøgeret til nokon annen enn Gunnar frå Lidarende...» Den store og mektige Gunnar framtrer altså for Hoskuld som en bjørn. Et dyr kjent for sin styrke, beundret og fryktet.
Etter eldgammel folketro kunne sjelen frigjøre seg fra kroppen og virke på egenhånd, ofte materialisert som menneske- eller dyreskapning. Den ble da omtalt som følge eller vardøger. Følget hadde karakter etter sinnelaget, følelsene og tankene til personen det tilhørte. Hoskulds møte med Gunnars følge i form av en bjørn befestet derfor Hoskulds anelser om at Gunnar ikke hadde helt vennligsinnede motiver da han kom til Hoskuld.
Flere sagaer forteller om folk som i drømme ser fiender i en slags ulveham, varulver nærmest, som går til angrep. Et sted fortelles om en mann som så atten ulver komme mot seg. Tydelig tegn på mange fiender.
I drømmene kunne man se venners og fienders motiver, følelser og tanker. Drømmene ble dermed viktige når man skulle rådføre seg mot sine fiender. Utfallet av feider og slag kunne avgjøres av om man hadde vært i stand til å tolke drømmene. De «daumkunnige» ble derfor regnet for å være de viseste og mest kunnskapsrike blant folk. I Vatnsdæla saga blir «den draumkunnige finnekona satt til setes med all vyrdnad», og mennene kom fra hver sin plass for å spørre henne til råds om drømmer de hadde hatt.
I gammel norrøn forståelse er altså drøm et møte med andre menneskers sjel og tanke. Men det hendte også at man så sitt eget følge, men dette ble ikke brukt til selverkjennelse. For våre forfedre var ikke det sentralt. Å se sitt eget følge hadde ingen positiv verdi. Tvert imot. Det var et varsel om at man snart skulle dø. Om Hallfred Vandreskald fortelles at han lå syk på skipet under en ferd til Island og fikk se sitt eget følge. Kort tid etter døde han.
Drømmens betydning for mennesket var klar. «Draumstolin» ble man kalt om man ikke hadde drømmer. For å bøte på dette burde man sove i et nytt hus eller på et sted man ikke hadde sovet tidligere. Halvdan Svarte var en gang i den ulykkelige situasjon at han var blitt «draumstolin». Han håpet en natts søvn i grisebingen kunne gi ham drømmer igjen. Slik gikk det også.
Ikke bare det å drømme, men også selv drømmens innhold kunne ha innvirkning på helse og helbred. Man tenkte seg at visse personer kunne komme i drømmen og sette på sykdommer, f.eks. øyesmerter. Beviset for at dette forekom var at folk av og til, idet de våknet, syntes de så «draumemannen» eller «draumekona» som forsvant. Eller de kunne finne noe disse hadde lagt igjen etter seg. Drømmen kunne imidlertid også gi råd om hvordan man skulle få sunnhet og helse igjen.
Man kunne rett og slett drømme seg frisk.
Jødisk tradisjon
Verdenshistoriens kanskje mest kjente drøm finnes i gammel jødisk tradisjon:
Kong Farao våkner en morgen og er urolig på grunn av to drømmer han har hatt. Han tilkaller alle «tegnutleggere» og vismenn i Egypt for å få drømmen tyder. Farao forteller dem: «Jeg syntes jeg sto på elvebredden. Og se, av elven steg det opp syv kyr, fete og vakre av skikkelse, og de gikk og beitet i elvegresset. Og etter dem steg det opp syv andre kyr, tynne og svært magre; jeg har aldri sett så stygge kyr i hele Egyptens land. Og de magre og stygge kyr åt opp de syv første, fete kyr. Og da de hadde fått dem til livs, kunne det ikke merkes på dem, de var like stygge å se til som før. Da våknet jeg».
Men Farao sovner igjen og får en svært lik drøm, denne gang med syv fulle og gode aks og syv fortørkede og tynne aks. De tynne aksene fortærte de gode.
Ingen av vismennene er i stand til å forklare Farao hva drømmene betyr. Da sender Farao bud og henter Josef ut av fengslet. Etter å ha hørt drøm mene, sier Josef: «Faraos drømmer har en mening: Hva Gud vil gjøre, har han latt Farao få vite. (...) Det kommer syv år med stor overflod i hele Egyptens land. Men etter dem kommer det syv hungersår, så all overflod skal bli glemt i Egyptens land, og hungeren skal arme ut landet». Josef hadde gitt rett tolkning. Syv uår kom etter syv gode år.
Etter jødisk tro kan drømmene ha tre kilder. Fra Gud og hans hærskare, fra demoner eller fra indre kilder som viser hva drømmeren tenker i sitt hjerte. I motsetning til norrøn tradisjon legger altså jødene vekt på personlige trekk ved drømmeren når drømmen skal tolkes. I jødenes hellige skrift Talmud gis råd om å «ta i betraktning drømmerens personlighet, hans forskjellige livsforhold, forhold, hans alder, hans yrke, økonomiske omstendigheter, tilstand av lykke eller ulykke, hvorvidt han hadde det vanskelig eller var avslappet da han drømte. Drømmen kan således tolkes fra mange vinkler og på mange forskjellige måter». Drømmens innhold er symboler som må tolkes, og ikke noe som representerer virkelige hendelser. Symbolene er ikke entydige. Når innholdet blir tolket som symboler, betyr det at det alltid står for noe annet enn hva det konkret framtrer som. Det blir gjerne snudd oppned. Derfor blir symboler som ikke er seksuelle i seg selv, tolket som seksuelle og omvendt. Drømmer man at man ligger med sin egen mor, betyr det at man vil bli meget vis. Den som drømmer at han har seksuelt forhold til en gift kvinne, kan være sikker på sin egen frelse. (Men bare hvis kvinnen er ukjent for ham og han ikke hadde noe seksuelt begjær da han sovnet). Drømmer man at noen vanner et oliventre med olivenolje, symboliserer dette incest. Ser man sine egne øyne kysse hverandre, er det et symbol for samleie med sin egen søster.
Rabbi Jochanan sier: «Det er tre typer sanne drømmer: drømmen om morgenen like før du våkner, drømmen andre har om en selv og den drømmen som handler om og er en tolkning av en annen drøm». Det siste er å tolke en drøm i en tilstand hvor ikke fornuften hersker; det gir altså riktigere resultater enn når man er våken og logisk tenkende. En erfaring som har levd lenge i den jødiske tradisjon. Interessant er det jo her å legge merke til at Freud, som senere skulle utvikle vår tids mest grundige og banebrytende drømmeteorier og tolkningsmetoder, selv var jøde.
I gresk kultur
I den tidlige greske kultur ble drømmene oppfattet som budskap fra gudene. Ofte ble de tatt for å være konkrete råd. I Homers Odyssevs kommer gudinnen Athene til den unge piken Nausicaa, gjennom Nausicaas venninne. Athene sier at det nå er på tide for Nausicaa å slutte å være så sjuskete og slurvete med klærne sine. Hun må vaske alt skittentøyet sitt. Hva om hun nå plutselig skulle i bryllup? Der er det viktig å se ordentlig ut. Nausicaa fulgte rådet. Hun gikk til vaskeplassen dagen etter. Og hvem traff hun vel der? Sin blivende ektemann. Drømmen kan for oss kanskje forklares som en begynnende erkjennelse hos den unge piken om at hun var i ferd med å bli kvinne. En rolle det er viktig å ta alvorlig.
Under Trojanerkrigen blir den greske armé smittet av pest. Det er drømmene de da setter sin lit til, for, som lederen Achilles sier: «Drømmene stammer fra Zevs». Ved å lytte til drømmene regner de med å finne vei ut av problemene.
Oppfatningen av drømmene som budskap fra gudene gjorde seg etterhvert mindre og mindre gjeldende i gresk kultur. Hvis drømmene kom fra gudene, ville de bare sende dem til vise og fornuftige mennesker som kunne gjøre bruk av dem, hevdet Aristoteles, ca år 350 f. Kr.. Men drømmer kommer jo til alle slags folk, derfor kunne de ikke stamme fra gudene. Nei, drømmer er bare aktiviteter i sansene. Aristoteles mente at sovende er man i stand til å gjøre finere observasjoner av kroppslige fenomener. «Under søvn virker tilogmed de bagatellmessige bevegelser og forandringer betydelige». Dermed, påpekte Aristoteles, siden all forandring begynner i det små, kunne drømmene være viktig informasjon når man skulle diagnostisere sykdom.
En rikt utviklet forståelse vokste frem, på Aristoteles' tid, av forholdet mellom drøm og helse. Det ble vanlig at man dro til templer for å sove når man ville bli frisk. Spesielt var oraklet Æskulapius fra Epidaurus viden kjent og anerkjent. I templene regnet folk med å få «den rette» drøm, den som kunne helbrede sykdom.
Sokrates (ca 450 f.Kr.) mente drømmen representerte samvittighetens stemme. Det var av største betydning at man tok denne røst alvorlig og fulgte den. For Sokrates selv fikk dette ganske store konsekvenser. Han hadde en drøm som til stadighet dukket opp i en eller annen variant. Budskapet var alltid det samme. «Skap og kultivér musikk!» sa drømmen. Sokrates forsto dette på den måte at han skulle begynne å arbeide med det som på den tiden populært ble kalt musikk, nemlig poesi. Siste år av sitt liv benyttet han derfor til å overføre Æsops fabler til verseform.
Platon (ca 300 f.Kr.) gikk et skritt videre i å trekke inn personlige, individuelle forhold i sin forklaring av drøm. Han satte den i nær sammenheng med de lengsler, behov og følelser vi bærer med oss til enhver tid. Drøm er uttrykk for «det som er våkent når fornuften sover... Det finnes ingen tenkelig dårskap eller forbrytelse, ingen unntagelse for incest eller noen annen unaturlig forbindelse eller fadermord eller det å spise forbudt mat. På et slikt tidspunkt har man skilt lag med all skam og fornuft. Man er kanskje ikke beredt til å vedgå seg dette, men poenget jeg forsøker å få frem, er at i alle, også i gode menn, finnes det en livløs primitiv natur som utfolder seg i søvnen».
Som vi ser er Platon svært nær det Freud nærmere 2200 år senere beskriver som primær prosess i mennesket, og dens tendens til å spille seg ut når være hemninger og kontroll er mindre aktive som i søvnen.
Vigdis Eidissen